Caroline Spence – Spades & Roses

Når Caroline Spence nå følger opp den flotte, gåsehudfremkallende Somehow fra 2015, så er det enkelt og greit med det som vil bli stående som et av årets aller fineste album.

Hun har tatt et nytt steg opp og frem, og et nytt steg inn i seg selv som artist. Fremhevet sin egenart, og levert låter på et nivå som er direkte inspirerende og vidunderlig.

Caroline har absolutt alt som trengs for å bli en av de aller største. En stemme som umiddelbart leverer deilig gåsehud. En stemme som er så genuin og ekte, og som formidler ærlighet. Tekster som gir deg noe, som gjør at du føler at hun synger TIL deg, ikke FOR deg. Og et trøkk og en intensitet i musikken sin som viser at hun mener alvor.

Platen samler låter og melodier som vi kan putte i kategorier som Americana, indierock, folk, country og pop. Sammen med produsent Nielson Hubbard (Amelia White, Matthew Ryan, Matthew Perryman Jones) har hun laget en helstøpt plate som viser alle hennes styrker både som låtskriver og vokalist. Planen hennes var å fremheve nettopp dette, og la bandet fremheve det istedenfor å overdøve – og det har de så til de grader lykkes med.

Et av årets vakreste refrenger møter vi allerede i åpningen av platen med låten “Heart of Somebody”. En plate som tilsynelatende har kjærlighet som hovedtema, men som under overflaten er så veldig mye mer – og handler mer om å bli kjent med seg selv og finne sin plass i verden og sin egen tilværelse. Billedbruken som legges til grunn går via kjærlighet, og synet på sin egen suksess og mangel på sådan i forhold.

I wanna lose myself in the heart of somebody
Want them to need me there not just to want me
I wanna lose myself in the heart of somebody
See the love I give return to me

Den seige rockeren som kunne funnet rom hos Lone Justice før de ble polért, har fått tittelen “Hotel Amarillo”. Gitaren til Kris Donegan hadde ikke gjort seg bort på en tidlig Tom Petty-plate, og teksten utforsker livet på veien, lengsel og ensomhet. Og hun synger så nakkehårene står rett ut, og gåsehuden er overalt

I’ve been playing shows out west with no guarantee
That anybody’s ever gonna give a damn about me
But I made enough last night to fill the tank up one more time
And to pull on into Hotel Amarillo with a bottle of wine

Valgene vi tar og det faktum at vi kan gå videre, en erfaring rikere, men uten å måtte se oss tilbake og angre, er tema for “All The Beds I’ve Made”. Caroline ønsket å gjore noe på det gamle og utbrukte idiomet “You’ve made your bed, now lie in it!”, og fokuserer på at det er mulig å se fremover, samme hvor tjukke i huet vi på et tidspunkt har vært. Lær av dine feil, ikke gjør dem igjen (så alt for mange ganger), og lag deg gradvis et bedre utgangspunkt.

Caroline stopper litt opp og synger til en venn som er i ferd med å ta turen ut i grøfta. “Some people can handle it // oh honey, you can’t” synger hun i “You Don’t Look So Good (cocaine)”. Donegans sinte gitar understreker alvoret i ordene hennes, “You don’t look so good when you do cocaine” synger hun, og det er tydelig at objektet i låten ikke håndterer det i det hele tatt. Viktig. Og det er tøft gjort å gi beskjed på denne måten.

Platens naturlige midtpunkt er den overjordisk vakre “Southern Accident”. Amerikanerne har en god setning for tekster som dette, “wearing her heart on her sleeve”. For i “Souther Accident” legger hun hele sitt liv og sitt hjerte ut på bordet for alle å studere og gjennomgå.

Hun forteller selv at hun visste hun hadde truffet blink når hun ikke visste om hun turte å spille låten for familien sin. For denne teksten utforsker hennes egen oppvekst, familiens oppbrudd og aller mest hvordan dette har påvirket henne som menneske og person senere i livet. Det ligger så uendelig mye mellom linjene i denne låten, den er nesten for intens å lytte til.

Tankene hun gjør seg er hvordan har foreldrenes måte å behandle hverandre påvirket Carolines egne forhold? Hun sier blant annet “It’s not that there was yelling // but the silence was thick. That’s why when I get angry // you’d never know it”. Hun legger ikke skjul på at foreldrene nok var forelsket når de giftet seg, men at det nok lå noe annet under: “But I came out eight months after my momma said “I Do” “. 

Og hennes reaksjon er ganske naturlig og forståelig, når hun først omtaler seg som “I’m a southern accident” og deretter går lengre inn i materien og sier “Some folks dream to settle // some folks say why not. But I don’t see the hurry // wanna love you through all the seasons”. Hun vil altså være sikker på at hun har funnet den rette, ikke bare giftet seg med den første og beste. En håpefull avslutning får vi likevel i refrengets siste linje: “But, honey, I’m here and I’m gonna let it go”.

“Now I think that I think too much” sier hun i “Slow Dancer”, og utforsker tomheten i enden av et forhold som aldri helt startet opp.

“Softball” har blitt en utrolig elegant tekst, der Neilson Hubbards heftige skarptromme både driver rytmen og frembringer en slags marsj-følelse til refrenget. Caroline bruker Softball som bilde på kvinnekampen som utrolig nok fortsatt er et tema i 2017, og enda mer utrolig – enda mer enn før Trump inntok Det Hvite Hus og fylte det med maktsjuke, gamle menn.

Hey coach won’t you put me in
I’ve been working hard

Av og til, når man får en coverlåt innimellom egne låter, så stikker den ut som en musikkblogger på et rosabloggertreff. Men så skjer ikke når Caroline Spence tolker Pete Lindbergs “To Go Down”. Tekstmessig så skulle man tro den var skrevet spesifikt for denne platen, og hun gjør den rett og slett til sin egen.

Det er på tide å ta en tur tilbake til Heartlandrocken. Den aldeles herlige “Wishing Well” er en feel-good låt der keyboardist Danny Mitchels harmonier utmerker seg spesielt. Denne linjen er en av de beste på hele platen – “I don’t make money and I don’t make sense //
Just sitting here writing songs wondering where the love went”. Og jeg simpelthen elsker dette verset:

Take a chance, make a splash
One of these days a stone you throw
If gunna leave a ripple that lasts
One day its gunna last

Caroline tar et dypdykk i temaet hun introduserer på “Wishing Well”, at man like godt kan hoppe i det og ta sjansen. Kanskje går man på trynet, men som hun har snakket om tidligere – så er det fullt mulig å ta den lærdommen og gå videre i livet, én erfaring rikere. Vokalen her er himmelsk, og bandet oppfyller intensjonen bak produksjonen til de grader. De bygger opp rundt ordene, og lager rom til stemmen – respektfullt i bakgrunnen, men på riktig plass i forgrunnen når de må. Og tross alt…. 

Cause if I die tomorrow they’ll find me with a roof over my head
And there’s a chance there was eloquence in the very last words I said

Jeg kunne tilbrakt så mye mer tid i det rommet denne platen har laget i hodet mitt, men med “Goodbye Bygones” er det ubønnhørlig slutt. Tittelen på platen finner vi i første vers – “You cannot call a spade a rose”. Forhold tar slutt, og i tråd med platens underliggende tema så ser Caroline fremover. Vi takker pent for følget, og gleder oss til å se karrieren til Virginias store, nye stemme ta av fra hennes nye hjem i Nashville.

Down the road you will find someone
who makes you forget you were mine
And I’ll just be some small piece
Of another time

Følg Caroline Spence på Facebook. Kjøp platen. Elsk den dypt og inderlig!