For første gang på lenge så knyttet det seg litt spenning til Grammy-utdelingen for vår del.
Hovedårsaken var selvsagt Sturgill Simpson, som til alles overraskelse ble nominert for Beste Countryalbum og ikke minst Årets Album. Og det for et album som er hans mest eksperimentelle og «minst country» album så langt. Velfortjent og tøft gjort av komiteen, og Sturgill endte med å ta hjem Countrytrofeet i konkurranse med folk som Keith Urban og stjerneskuddet Maren Morris og ikke minst legenden Loretta Lynn.

Det er ikke mer enn litt over to år siden han stod på scenen her på Madam Felle i Bergen, og snakket om hvor takknemlig han var for å få drive med musikk og plutselig reise verden rundt. Og når Grammmyvinneren A Sailors Guide To Earth kom ut, så beviste han hvorfor han trolig vil bli den største stjernen i «vår» sjanger – med sin trang til å sprenge grenser og utforske og kombinere stilarter. 

Ta en kikk på hans fantastiske «All Around You» fra årets Grammy-utdeling.

Takketalen, som blant annet nevnte konens beslutning om at han måtte si opp jobben og flytte til Nashville, ble avsluttet med kommentaren: «I guess the revolution will NOT be televised», og pekte på det faktum at Countryprisen(e) ble avspist med det samlebåndpregede pre-showet der de i rekordfart måker ut priser til de mest underlige kategorier. Beste album-notes, beste klassiske instrumentale solo, beste sourround-sound album, beste remix, beste sang skrevet for et visuelt medie… var bare noen av de utallige kategoriene som fikk sine priser før hovedshowet startet på tv i amerikansk prime-time.

(Photo: Bloodshot Records)
(Photo: Bloodshot Records)

I salen satt vår gode venn Robbie Fulks med hele sin familie og representanter for Bloodshot Records. Robbie var nominert i klassene «Best American Roots Song» for låten «Alabama At Night» og «Best Folk Album» for platen Upland Stories, som Jan skrev om i fjor

Prisen i American Roots Song gikk ufattelig nok til Vince Gill, for en suppedrage av en låt. Temaet er i og for seg nobelt nok, en siste hilsen til Time Jumpers Dawn Sears, som døde av kreft – men tekstmessig har andre (Jason Isbell kan jo nevnes) skrevet uendelig bedre låter om dette temaet. Personlig hadde jeg ventet at kampen skulle stå mellom Robbie Fulks uendelig mye sterkere «Alabama At Night» og Jack Whites gnistrende «City Lights». Men som en vis mann sa, så deles mange av prisene ut på navnegjenkjennelse… og slike mistanker får man jo når man ser en del av de andre resultatene fra årets utdeling.

Sara Jarosz tok prisen for beste Folk Album, der Robbie var nominert sammen med blant andre Rihannon Giddens og Sierra Hull. Ikke så mye å si på akkurat den, Jarosz album er nok hakket hvassere enn Upland Stories, som i mine ører ikke har det lille kneppet ekstra som Gone Away Backwards hadde. Upland har nok et par enkeltlåter som er sterkere, men som helhet så tok Jarosz en fortjent pris.

I «vår» klasse, Americana-kategorien, så var det mye underlig i år. 

Reine country-acts som Vince Gill, Kris Kristofferson og Lori McKenna var nominert, uten at de har noe i nærheten av den kategorien å gjøre. Og vinneren var den aldeles glitrende soul-platen «This Is Where I Live» med William Bell – som Terje skrev om i fjor. Siste nominerte var Avett Brothers, så Americana-kategorien inneholdt 3 countryalbum, et soul-album og et album fra Avett Brothers som jeg ikke helt aner hvor jeg skal plassere. Og det i et år der Americanasjangeren har solgt bedre enn countrysjangeren i USA, og kremplatene har stått i kø… 

Av andre interessante priser, så vant O’Connor Band prisen for årets Bluegrass-album for platen Coming Home, Sarah Jarosz vant prisen for «Best American Roots Performance» med låten «House of Mercy», Lori McKenna vant «Best Country Song» for «Humble and Kind» og a-capella gruppen Pentatonix og Dolly Parton vant «Best country duo/group» for «Jolene». Ikke spesielt overraskende vant stjerneskuddet Maren Morris «Best Country Solo Performance» for låten «My Church» – den har jo alt amerikanerne ønsker seg… uten at vi skal utdype det for mye i disse Trump-tider.

SHARE
Forrige artikkelLørdagsvideo: Otis Gibbs – Sputnik Monroe
Neste artikkelNy single fra Joe Smith & The Going Concern
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY