Platebunken: Frontier Ruckus, Nikki Lane, Ryan Adams, Pegi Young

Fredag har blitt den store releasedagen, og etterhvert som platebunken hoper seg opp så tenkte vi at vi må prøve å gi noen korte og konsise anbefalinger fra den svære bunken som kommer hver uke. Denne uken byr blant annet på nye plater fra Nikki Lane, Frontier Ruckus, Pegi Young og Ryan Adams.

NIKKI LANE – HIGHWAY QUEEN

Fyrverkeriet Nikki Lane er ute med “den vanskelige tredjeplaten” som har fått tittelen “Highway Queen”. Stemmen hennes er som alltid hennes sterkeste kort, hun befinner seg stemmemessig i et landskap der vi blant annet finner Neko Case. 

Platen er litt mer ujevn enn jeg hadde håpet på, men det er et knippe låter her som virkelig er ypperlige godbiter.

Rockeren “Jackpot” er enkel å trekke frem, der Nikki virkelig trøkker til og skaper seg en kommende livefavoritt. Vi går tilbake til tidlig 60-tall med den saftige “Companion”, og “Send The Sun” er inneholder all den intensiteten vi forbinder med Nikki Lane. Countrysvisken “Forever Lasts Forever” som avslutter platen er strengt tatt verdt platen alene. 

Nikki er Norgesaktuell i sommer, og du finner henne på Parkteateret i Oslo 16. juni og på Bergenfest 17. juni.

Kjøpes hos Big Dipper. Lytt på Spotify.

FRONTIER RUCKUS – ENTER THE KINGDOM

Frontier Ruckus har vært i studio i Nashville med ex. Wilco-trommis Ken Coomer som produsent, og resultatet heter Enter The Kingdom. Ruckusenes 5. plate har blitt en stødig americanapop-plate, der vi kjenner igjen mange av elementene Ken Coomer introduserte på Sons of Bills forrige plate. Flotte harmonier, fine, svevende melodier og gode tekster.

Utfordringen, om man kan si det, er at det til tider kan bli FOR fint. Coomer har en tendens til å polere akkurat litt for mye for min smak, men det har til gjengjeld blitt veldig radiovennlig.

Men så har du også en del godlåter som gjør dette hørbart. Den Old 97’ske “Positively Freaking” er en slik godbit og “Gauche” er en fin liten komposisjon som tar for seg ganske så hverdagslige temaer på en litt elegant Beatlesk måte.

Du finner den på Spotify.

RYAN ADAMS – PRISONER

Ryan Adams fortsetter å gjenskape seg selv, eller noe i den retningen. Etter at nylige uttalelser om at Whiskeytown egentlig var temmelig dårlige greier følger tidligere uttalelser om at Paul Westerberg er ganske elendig – så følger han opp Ryan Adams med Prisoner. 
Og kort oppsummert, så er vel selve megapakken her, der platen kommer med et helt scene-oppsett i papp og t-skjorter og stash bedre enn innholdet på selve platen.

Prisoner har vært tilgjengelig siden i fjor, og den har gått på rundgang her i redaksjonen uten at noen har funnet noe nevnverdig å bruke tid på.

Han bruker mer tid på å selve produksjonen enn på å skrive låten, og selv om han var midt i en skilsmisse når låtene ble skrevet så føles alt som noe vi har hørt før, bare mye bedre. Han virker å ha skrevet breakup-låtene “verden har forventet”, uten at det finnes et snev av genuin smerte. Dette har han gjort så utrolig mye bedre før, når han vrenger sjelen sin på Love is Hell og virkelig satte standarden for smerte på plate. Lydmessig minner platen mer om en litt overprodusert Bryan Adams-skive fra midt på 80-  tallet.

Skal du absolutt høre på denne, så ta en lytt på “Doomsday”, “Haunted House” og “Shiver and Shake”. Men strengt tatt vil vi vel anbefale å heller høre på Cold Roses, Love is Hell eller Heartbreaker. Han sier det egentlig selv, “Nothing really matters anymore“. 

Enkelt oppsummert; Prisoner er en plate du enten kommer til å elske eller hate. Jeg håper for din del at du befinner deg i første kategori. Sjekk selv på Spotify.

PEGI YOUNG & THE SURVIVORS – RAW

Why did you have to ruin my life ?
Why did you have to be so mean ?
Why did you have to tell me such lies ?
Why not be straight with me?

Slik starter Pegi Young platen Raw, som tydelig er 12 låter egenterapi etter skilsmissen fra Neil Young. Titlene “Why?”, “Too Little, Too Late”, “Trying To Live My Life Without You”, “A Thousand Tears”, “Lonely”, “Just When I Needed You The Most”, “Do I Ever Cross Your Mind?”, “You Won’t Take My Laugh Away From Me”, “Up To Here”, “These Boots Were Made For Walking” og “Heart of the Matter” er strengt tatt oppsummering god nok.

Halvparten er egne låter, halvparten coverlåter. Pegi har skrevet det meste av tekstene, mens Kelvyn Holly og Spooner Oldham har strukturert og laget melodier. Tidligere Drive-By Trucker Shonna Tucker spiller bass. 

Etter å ha vært gift i 36 år, så dumpet den godeste Neil Pegi til fordel for Darryl Hannah, og det hele kom helt tydelig som et gedigent sjokk på Pegi.

Hun er ikke den beste vokalisten i klassen, men hun har et budskap – og selv om Neil Young i første omgang får så hatten seriøst passer, så er mange av disse låtene ganske så universelle i tilnærming. Hadde vi ikke kjent bakgrunnshistorien, så hadde dette bare blitt regnet som en temmelig god breakup-plate med en litt begrenset vokalist, men siden vi vet hvem det dreier seg om så blir dette ekstremt kraftfullt og utleverende.

Sjekk den ut på Spotify.