Torgeir Waldemar – No Offending Borders (Jansen Plateproduksjon)

Etter den selvtitulerte og særdeles vellykkede debuten til Torgeir Waldemar i 2014, har vi ventet i spenning på hva som var neste steg for denne mørkkledde og nærmest unorske fyren av en låtskriver. Vi har fått små drypp fra hans nye album over en lengre tid, fra «Souls On A String» som ble sluppet i januar i fjor, til nå sist «Bottom Of The Well», den ble sluppet for bare fjorten dager siden. 

Nå er imidlertid alt klart for at hele pakken gjøres tilgjengelig, No Offending Borders har offisiell release i dag, og hvilket album det har blitt! Det er ingen vits i å prøve å skjule at dette er et aldeles fantastisk album fra en artist som ser ut til å ikke ha noen grenser for sin kunstneriske kreativitet og kapasitet. 

Det gleder meg stort at Torgeir Waldemar denne gangen kombinerer elektriske gitarer med sine eminente tekster og melodier. De fantastiske stemningene han skapte med sin mer eller mindre akustiske debutplate er videreført med stor selvsikkerhet på No Offending Borders. Denne gangen er altså en del av stemningene videreført sammen med en solid porsjon av tung gitarlyd på flere av låtene, noe som kler både låtene og artisten på en måte som matcher det man forventer. For Torgeir Waldemar er det ikke noe som er mer naturlig enn litt vreng og litt gitarer med støy. Med lang fartstid som gitarist i diverse rockeband, var det helt på sin plass at de lydene finner sin plass på No Offending Borders

Torgeir Waldemar album artDet starter så rolig og vakkert med «Falling Rain» av Link Wray, der Torgeir alene demonstrerer sin overlegne evne til å formidle et budskap bare ved hjelp av kassegitar og munnspill. Det er modig å starte et eget album med en alvorstung coverlåt, og kanskje spesielt en som er såpass ukjent for de fleste, som denne fra det vi må kunne kalle et ganske undervurdert album fra en gammel rock’n roll pioner.

Men så er vi på gitarstøyens vakre vinger med «Summer In Toulouse». Over åtte herlige minutter med riff og soloer og harmonier og koring som man sjelden hører på et nytt album i dag. Alvoret i budskapet som Torgeir Waldemar fikk fram med Link Wrays ord i «Falling Rain» veksler perfekt med «Summer In Toulouse» og vi opplever at alt handler om hvor vanskelig det er for oss mennesker å akseptere hverandre og leve side om side. Jeg sitter igjen med følelsen av at denne innledningen handler om å skape et bilde av hvor mørkt og destruktivt krig virker på oss mennesker. Det er like deilig hver gang det kommer et album der lyrikken innbyr til tolkning og debatt.

På «Among The Low» følger han opp med innleid gitarsolist i form av Øystein Braut (Dig Deeper, Electric Eye). Denne låten stomper avgårde i en nesten psykedelisk rytme med en klassisk 16 Horsepower/David Eugene Edwards sound der banjoen til Torgeir Waldemar er det sentrale instrumentet i låten. 

«Island Bliss» er en tur tilbake til det akustiske og nå er det soleklart at Torgeir dykker ned i kjærligheten, og det er da selvsagt den tilbakelagte og såre typen kjærlighet han synger om. Når mellotronen inntar scenen mot slutten av låten så møter sorgen og fortvilelsen sin overmann i trøsten den vakre atmosfæren gir.

Så er det tid for Neil Young gitarer med låten «Sylvia (Southern People)». Her har Torgeir og produsent Anders Møller lånt inn Krister Skadsdammen på pedal steel og Johan Daniel Henriksen på orgel og sammen med koringen til Kristine Marie Aasvang treffer de klokkerent på en sound som ligger meget tett opp mot det som vi normalt bare hører fra Neil selv.

Oh the time has passed
Since the old man yelled about
The southern man

Den siste singelen som ble sluppet før albumreleasen var «Bottom Of The Well». Litt perkusjon med snekring og en del synkoper treffer oss sammen med en bekmørk tekst. En mørkere blues er neppe laget av en norsk artist og det minner om desperasjonen i Townes van Zandt sine aller mørkeste stunder.

Med «Souls On A String» får vi en historie og en låt med smellvakre strykepartier og en ulidelig historie om to mennesker som sitter på hver sin ytterkant av livet og som aldri finner tilbake til hverandre. 

Two souls on a string
In different ends
Tryin to make a circle
From opposite ends

Som avslutning kjører Torgeir Waldemar «I See The End» av den kvinnelige amerikanske artisten Moji Abiola. Blues, gospel, et aldeles brilliant gitarspill av Torgeir Waldemar, som på samme vis som han innledet albumet forlater oss. Hvilken mørk og deilig høytidsstund det har vært å reise over grensen sammen med Torgeir Waldemar. Sammen med produsent Anders Møller har han utviklet musikken sin videre og flere av lydbildene der vi hører støyende gitarer og et mer komplekst lydbilde passer som hånd i hanske for Torgeir Waldemar. 

Torgeir Waldemars oppfølgeralbum til suksessdebuten lander stødig som en ruvende og monumental norsk fjellfuru i et kratt av småbjørk. Vi er bare i januar, men du kommer ikke utenom No Offending Borders i 2017, så du kan likeså godt kjøpe den med en gang.

SHARE
Forrige artikkelCountry Heroes – Southern Insecurity
Neste artikkelSilver Lining – I’ll Be Waiting For You (In The Grey) (EP)
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY