Det er fem år siden Tift Merritt ga ut utsøkte Traveling Alone. Hennes nye utgivelse, Stitch Of The World har blitt alt vi håpet, og mer. Man blir gjerne litt nervøs når ens favorittartister blir stille i så mange år, for så å gi ut ny plate. Hva om de ikke lengre har noe å si? Ingenting å dele med oss. Hva om de ender opp med å lage intetsigende fjas som Ryan Adams selvtitulerte plate, eller enda verre – kommende Prisoner?

Eksemplene er mange, og faren ved å være en artist som byr på seg selv og skriver fra hjertet er at man enten ikke har mer å dele, at livet endrer seg og man ikke klarer omstille seg til å skrive i «gode tider», eller rett og slett velger å slutte å skrive fra hjertet – selv om livet snur seg opp ned og man har rikelig med personlig innhold å hente fra. De to siste eksempler passer jo veldig godt med Ryan Adams. Der ST var tom for innhold, forventet man at Prisoner ville stupe ned i skilsmissen og gi oss en hjerteskjærende oppfølger til monumentale Love Is Hell. Så feil kan man altså ta…

Grunnen til at jeg trekker inn Ryan Adams, er en del likheter i situasjonene hos de to artistene. Begge vokste opp i Raleigh i North Carolina. Ryan etter at han flyttet fra Jacksonville, Tift etter å ha blitt født i Houston. Begge flyttet ut, og bodde i mange år i New York. De to hadde samme management i mange år, etter at Adams nærmest krevde manager Frank Callari signerte Tift. De to hadde møtt hverandre etter at Ryan flyttet fra Raleigh via felles bekjente, og Tift hadde spilt support for Ryan på et par turnéer.

Til forskjell fra Ryan så hadde Tift et stabilt forhold i mange mange år med trommeslageren i bandet sitt, Zeke Hutchins. Og her forlater vi Ryan Adams lille birolle i denne historien. Tift og Zeke giftet seg i 2009, og flyttet til New York. Som Tift har fortalt i intervjuer, så klarte de aldri å omstille seg fra å være kjærester til å bli en familie, og forholdet tok etterhvert slutt og i likhet med Adams så gikk Tift gjennom en skilsmisse.

TiftMerritt_StitchOfTheWorld_COVEROg der skulle man tro at basisen for Stitch of the World var lagt. For som vi vet, så er hjertesorg en av verdens mest brukte inspirasjonskilder. Men livet hadde flere tvister å servere Tift. Hun fant kjærligheten på nytt med vår gamle venn, pedal steel gitarist Eric Heywood. Så bestemte Don Henley seg for å spille inn hennes gamle klassiker «Bramble Rose».

Og siden Tift nå var gravid, så bestemte de seg for å flytte hjem til Raleigh for å starte på nytt.

Samtidig ga hun ut Bramble Rose på nytt, i en lekker vinylutgave som låter aldeles fantastisk. Pengene fra Henleys innspilling kom særlig godt med, og Tift kunne ta litt fri for å passe sin nyfødte datter. Men tre måneder før fødselen snek hun seg i studio i Los Angeles, med Iron & Wines Sam Beam som produsent.

For Tift hadde brukt tiden godt, og skrevet hver dag i perioden der hun har vært stille. Låtene hun hadde samlet sammen ble dermed til Stitch of the World. Beam er også duettpartner på tre av låtene, mens Mark Ribot briljerer på gitar gjennom hele platen. Trommeslager Jay Bellerose (alt fra BB King og Billy Bragg til Willie Nelson og Steve Earle) er et perfekt valg i rytmeseksjonen, som han deler med bassist Jennifer Condos (Jackson Browne, Whiskeytown, Bruce Springsteen). Og selvsagt legenden Eric Heywood som er monumental på denne platen. Stjernen er naturlig nok Tift selv. Stemmen hennes er vel bare overgått av Emmylou, og er så uttrykksfull som aldri før.

Tift Merritt har et godt forhold til Norge, og har flere ganger spilt sammen med Seven Doors Hotel og også med Madrugada. Hun synger også på Vidar Vangs Sleepless Songs fra 2010.

Man skulle kanskje tro at skilsmisse og hjertesorg ble den røde tråden på Stitch of the World, og til en viss grad er det et av hovedelementene – men det er på langt nær den røde tråden. Tift går mye dypere enn som så, og er nok mye mer en oppsummering av de siste årenes store personlige endringer, hvor hun vender blikket utover mot verden for å se hva som skjer der ute – og samtidig veier dette opp mot sine egne forandringer. Samtidig er platen full av håp og ikke minst glede over barnet som ventet på å få slippe til å bli den nye sjefen i Tifts verden.

Bruddet og skilsmissen blir grundig presentert i hovedsak gjennom de to uendelig vakre «Heartache Is An Uphill Climb» og «Love Soldiers On», der Tift dykker ned i følelsene sine og presenterer hjertet sitt til lytteren.

«Heartache» byr på et dypdykk i intense følelser og en bekreftelse på hvordan livet kan snu på en femøring, hvor tungt det kan være og ikke minst hvor bratt bakken er for å komme tilbake til toppen.

Og til tross for at hun er trist for at forholdet ikke ble som begge ønsket, så har hun funnet kjærligheten på nytt og der finner vi naturlig nok setningen og tittelen «Love soldiers on» – og det er fullt av håp for fremtiden, og glede over at livet faktisk går videre, selv om det på et tidspunkt var mørkere enn noen gang.

Hun vender blikket utover i «My Boat». Noen burde kanskje sette opp et par monsterhøyttalere utenfor det hvite hus, og sørge for at Trump og dukkeførerne hans i bakgrunnen fikk høre denne på konstant repeat de neste fire årene.

Tift ønsker en bedre verden for datteren, og en bedre verden for verden. Det er rom for alle på båten som Tift bygger – som skal frakte dem når verden kollapser. Tift har gjendiktet Raymond Carvers dikt «My boat«, og satt musikk til – og gir det hele liv med et genuint ønske om en bedre fremtid.

No one will be denied,
on my boat, on my boat.

Tittelsporet er en keltisk-inspirert fundering rundt livet forøvrig, og fungerer samtidig som en samling råd til den (på det tidspunktet) ufødte datteren. Og følger opp i «Icarus» hvor hun henter inspirasjon fra historien som Ikaros som til tross for faren Daidalos sine råd om å ikke fly for nærme solen under flukten fra Kreta – gjorde nettopp det og falt i havet og druknet. Teksten fungerer som en parallell til Tifts eget liv, og utgangspunktet var at hun satt og så på nyfødte fugler utenfor vinduet, og hvordan de prøvde å lære seg å fly – og pusset vingene sine hver gang de trynte i støvet i oppkjørselen foran hytta. På den måten er den også koblet mot datteren, og tankene rundt å se henne vokse opp og «lære seg å fly».

Favorittsporet mitt på platen er trolig «Something Came Over Me», som er en gnistrende duett med Sam Beam. Beam synger på de tre siste sporene på platen, og det er vanskelig å velge seg favoritter – for det er en helstøpt plate Tift har levert, men kombinasjonen Tift/Beam/Heywood har høy gåsehudfaktor. Men ta ikke mitt ord for det, sjekk det ut selv!

Kjøp Stitch of the World. Sjekk ut Tifts hjemmeside. Kjøp Bramble Rose.

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Jack Stillwater – Sin City Border
Neste artikkelThe Black Lillies til Oslo denne uken
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here