SUSTO-&ImFineToday-4panelDIGIPACK.inddFor et par år siden snakket BJ Barham fra American Aquarium konstant om dette bandet «Susto» som han hadde oppdaget ved en tilfeldighet. Min gode venn Torbjørn bet på agnet fra BJ, sjekket ut bandet og ga meg sporenstreks beskjed om å gjøre det samme.

Det viste seg at BJ hadde helt rett i sine panegyriske omtaler. Debutplaten til Susto fra 2014 var en godbit som har hatt noen runder her hjemme. I fjor høst fikk vi oppleve dem live på Americanafest i Nashville, der et svett publikum fikk se og høre et spillesugent og dønn ærlig band som bygger stein på stein og etablerer et hengivent publikum overalt hvor de ferdes.

De minner på mange måter om American Aquarium og reisen de har vært gjennom, og frontmann Justin Osborne har blitt en god venn av BJ Barham. Låtene er i hovedsak skrevet av Osborne og gitarist Johnny Delaware. De to møttes når de bodde i Charlestone i South Carolina, og ble introdusert av produsent Wolfgang Zimmerman mens Osborne og Zimmermann jobbet med den første platen til Susto. Samarbeidet fungerte så bra at de begynte å skrive låter sammen, og utviklet sammen med Zimmerman soundet som nå har blitt til & I’m Fine Today.

Osborne vokste opp i Puddin’ Swamp i South Carolina (!), før han flyttet til Charlestone for å gå på militærskole. Han sier selv at han hadde ingen retning, ingen plan med livet sitt – og bare seilte rundt uten noen plan. Han dumpet ut av skolen med bare en eksamen igjen å fullføre, før han hadde et opphold på Cuba. En slags tidlig midtlivskrise, i en alder av 26, der han ved hjelp av lokale venner fikk øynene opp for talentet sitt som låtskriver.

Han er åpen om eksperimentering med rus i oppveksten, men har sluttet med alt annet enn øl, og fokuserer på musikken.

& I’m Fine Today åpner med en låt som kunne vært hentet fra en Phil Spector-produsert plate en gang tidlig på 70-tallet. «Far Out Feeling» er en ærlig visjon basert på følelser man får ved litt lemfeldig bruk av rusmidler.

«Hard Drugs» er en kruttsterk låt om gamle synder og et litt i overkant nært forhold til tunge stoffer. Du vet ikke helt hvem han synger til når han sier «I’m so glad that I found you, and sorry that I couldn’t keep you around«. Er det jenta som han drømmer om i starten i av låten, eller er det stoffet? En av årets beste låter er det uansett.

I had a dream we were doing hard drugs in a street alley.
You were lying dead next to me.

I don’t care who’s asking, you can tell them the truth.
I’ve had a long time struggle with substance abuse,
But I feel fine… 

Keyboardist Corey Campbell og produsent Zimmerman får fritt spillerom i «Waves», og legger et lydteppe av synthesizere som føles temmelig riktig for denne låten. Du kan formelig føle bølgene denge deg i bakken.

Rock, synthesizere og britisk folk-rock mikses til en suggerende visjon i «Gay In The South».
På lik linje med sine jevnaldrende band så tar de et respektfullt men bestemt oppgjør med det amerikanske samfunnets dobbeltmoral og ikke minst problemene som oppstår ved å være «annerledes» i sørstatene, sett opp mot det ultratradisjonelle ståstedet alt for mange i sørstatene fortsatt forfekter.

«Diamond’s Icaro» er en halvakustisk drøm av en låt, der harmoniene fører låten fremover.
Det er tilnærmet en hymne, og vi stemningen er luftig og deilig, etterhvert som de utforsker livet.

En temmelig heftig syretripp er utgangspunktet for «Mountain Top», som egentlig bare handler om å rote seg bort. Bokstavelig og i overført betydning. Zimmermans produksjon er suggerende og utrolig fengende. Her er elementer fra rock, pop, americana, electronica og soundtracks fra dårlige tv-serier fra 70-tallet, og totalresultatet er slik som klistrer seg til hjernen uten å slippe tak. Fantastisk låt.

Osborne og Delaware deler på vokaljobben i «Mystery Man», som er en liten fortelling om «the next big thing». En utrolig fengende melodi, en slidegitar, en gnistrende tekst og et av platens aller aller best spor. Delaware står bak teksten, og det er en hyllest, en slags stalker-sang og en vakker kjærlighetserklæring på en gang. Nydelig!

Og så da… «Cosmic Cowboy». Osborne utforsker sin egen dødlighet og det evige spørsmålet «hvem er jeg, og hva gjør jeg her?». Konklusjonen kommer ganske raskt; han er en cosmic cowboy. Men ta deg tid til å lytte til denne teksten, dette er virkelig en godbit.

«Havana Vieja» forteller en historie med Cuba som lerret. Osborne bodde der i en periode, og kjenner landet og menneskene. Han hadde skrevet låter og jobbet med musikk i ti år, når han – 26 år gammel – bare stakk fra alt og flyttet til Cuba. «Havana Vieja» handler om en bryllupsdag som… ble litt underlig.

It rained like it hasn’t raind for a thousand years
And I have never felt more alone in my whole life

«Wasted Mind» føles i starten som en John Denver-låt man kunne høre på radio på midten av 70-tallet. Den handler om å endelig bli lyttet til, å nå ut – etter mange år med det de selv anser som bortkastet tid. Låten toner ut i rolige akustiske former, før den kommer tilbake som et gigantisk gitarøs og en kolossal vokal som vræler «WASTED MIND/WASTED TIME».

Sistelåten «Jah Werx» er noe av det underligste, fineste og mest berolingende jeg har hørt på en evighet. En kort loop kjører det samme riffet igjen og igjen, og Osborne synger «Jah Werx», «I’m Fine Today» og «At the same damn time» igjen og igjen. Og det er på merkelig vis så fullt av optimisme og glød at man kan ikke la være å bli dratt inn i rytmen og ende opp med et smil.

& I’m Fine Today har blitt en utrolig plate. Susto har utviklet seg så til de grader, og måten de bygger seg opp som band ved å turnére nesten konstant gjør virkelig utslag i både låtene og konsertene. Denne finner seg garantert en god plassering når årslistene skal settes opp i 2016. Susto har ankommet, kjære venner. Ta god imot dem!

Kjøp platen hos Susto. (Vinyl/CD). De selger også en herlig picturedisc av debutplaten, og den er nesten like bra – så kjøp den samtidig, så utnytter du fraktprisen.

2017 har så langt kunnet by på en del underlige valg på den digitale fronten, der nye plater av en eller annen grunn ikke publiseres i Norge. Vi har kontaktet Susto og plateselskapet for å finne ut mer – og kommer tilbake med info om digitale muligheter så snart vi vet mer. Følg dem på Spotify.

Som bonus så slenger vi ut noen Soundclouder OG halve den første platen…

 

SHARE
Forrige artikkelFra toppen av Mount Renraw
Neste artikkelFredagsvideo: Susto – Hard Drugs
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY