Hvorfor jeg aldri fant tid til å skrive om Sara Watkins fantastiske album, Young In All The Wrong Ways, i løpet av fjoråret? Det har jeg ikke noe godt svar eller unnskyldning for. Men som jeg nevnte i innledningen i omtalen av Bonnie Whitmores album før helgen, det er på tide at disse kvinnene som leverte alle disse strålende americana-albumene i fjor, får sin velfortjente omtale nå før musikkåret 2017 starter å rulle for fullt.

Sara Watkins har kanskje den aller beste stemmen der ute, i hvert fall er det en av mine absolutte favorittstemmer. I tillegg trakterer hun diverse instrumenter og har spilt eller spiller i mange bandkonstellasjoner, blant annet bluegrasstrioen Nickel Creek og Watkins Family Hour som Terje omtalte høsten 2015.

Når damen så gir ut soloalbum inni mellom alt annet hun driver med, så kan man være sikker på at det er kvalitet i hver linje som gis ut. Det er noe annerledes over det Watkins driver med denne gangen, det er definitivt ingen samlebåndsartist vi har med å gjøre. Hun bygger gjerne låtene sine på typiske ideer og tradisjoner som vi finner i sjangere som folk og bluegrass, men hun har også en velutviklet sans for mer rocka eller popete arrangementer og finesse. Denne gangen har Watkins hentet inn tangenter og riff som minner om en svunnen rockeæra og vi får noen catchy oppbygninger av melodier som er av det utsøkte popslaget.

sara watkins young in allPersonlig plasserte jeg dette albumet på femte plass på min personlige liste over årets internasjonale album. Gjenhøret med låtene nå, noen måneder etter at de traff så klokkerent i øregangene i ferieukene i august, er som et sceneteppe som går opp igjen. Jeg er tilbake i en verden der lydbildet, produksjonen og stemmen klaffer så til de grader denne gangen. Det gjorde det for så vidt også på hennes tidligere soloplater også, men til forskjell fra tidligere har Watkins skrevet hele materialet selv denne gangen og hun har på alle andre felt også lagt lista enda en del høyere enn tidligere. 

Watkins får musikalsk drahjelp av et lag med solid erfaring inne bransjen, i praksis snakker vi om flere av medlemmene i Punch Brothers, med produsent Gabe Witcher i førersete. Benmont Tench trakterer tangentene jeg nevnte tidligere og hennes gode venninner  Aofie O’Donovan og Sarah Jarosz, hjelper til med sine utsøkte koregenskaper, noe også Jim James gjør på låten “One Last Time”.

Young In All The Wrong Ways er et album som vil stå seg godt i tiden framover. Det er tidløst, men alltid aktuelt. Det er romantisk og personlig, uten at det svekker troverdigheten. Mine favorittlåter fra albumet er tittelsporet “Young In All The Wrong Ways”, “One Last Time”, “Say So” og “Move Me”. Men de jeg ikke har nevnt nå er også flotte saker og ikke minst, sjekk ut avslutningen av albumet, de tre siste låtene, her finner du country slik Dolly Parton kunne gjort det, silkemyke popcountrytoner i “Invisble” og helt til slutt, i låten «Tenderhearted»,  en slags Emmylousk countryfolksound som griper deg helt inne ved hjerteroten.

SHARE
Forrige artikkelTwo Cow Garage – Brand New Flag
Neste artikkelDori Freeman – Dori Freeman
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks omtrent på denne tiden. Tidligere redaktør og eier av musikkbloggen No Deal Music. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY