Da Otis Gibbs fylte 50 år i februar i fjor gjorde han ikke det mange av vennene hans hadde håpet på – nemlig å holde en stor fest i hjemmet sitt i East Nashville, som han kaller «Mount Renraw».

«Their idea of commemorating it would be for me to throw a party so I could sit up all night listening to them talk while they’re drunk. That sounded like a terrible idea to me», har Gibbs, som ikke er noen partyløve, uttalt til The Tennessean. Så i stedet for å fylle huset med fyll og spetakkel inviterte han gitarist og produsent Thomm Jutz (som har jobba med bl.a. David Olney, Nanci Griffith, og Todd Snider) og multiinstrumentalisten Justin Moses, som dro med seg fela, og sammen satte de seg ned i stua til Gibbs – på 50-årsdagen hans, og spilte inn «Mount Renraw». Slik skal det gjøres!

Mount Renraw«Mount Renraw» (som er Gibbs åttende album) er en konsentrert plate. Ingen av låtene når fire minutter, og det er lagt inn få muligheter til soloer. Det meste er kutta til beinet her. Stemmen og gitaren til Gibbs står i sentrum og akkompagnementet til Jutz og Moses er smakfullt og betimelig. De gjør det alle gode backupmusikere gjør – de gir sangen liv, tilfører den akkurat det den trenger, uten å la sitt eget ego komme i veien.

Gibbs platedebuterte i 2002 med «49th and Melancholy», men det store gjennombruddet kom ikke før i 2008 og i 2010 med platene «Grandpa Walked A Picketline» og «Joe Hill’s Ashes». Otis Gibbs som er født og oppvokst i Wanamaker, Indiana, har blant annet jobba i ni år med å plante trær. Sangene hans er ufordekt politiske, ærlige, og befinner seg i samme landskapet som både Tom T. Hall sine folkelige, men samtidig poetiske historiesanger, og John Prine sine morsomme, men alltid ektefølte tekster som på sitt helt unike vis dokumenterer alminnelige Amerikanske liv.

Plata åpner med den vakre “Ed’s Blues” som handler om Edward Abbey, forfatteren, anarkisten og aktivisten som er mest kjent for å ha skrevet «Desert Solitaire: A Season in the Wilderness» som kom ut i 1968 og «The Monkey Wrench Gang» (1975). «Keep America beautiful — burn a billboard!» har Abbey uttalt. Abbey stolte ikke på staten og hatet finanseliten og militæret. Han var en forkjemper for miljøet store deler av sitt liv, og i “Ed’s Blues” får vi høre hvordan Abbey ble begravet et sted ute i Cabeza Prieta ørkenen, sør i Arizona av en gruppe med nære venner. Begravelsen var selvfølgelig ulovlig, og i tråd med Abbeys siste ønsker som han formulerte slik: «I want my body to help fertilize the growth of a cactus or cliff rose or sagebrush or tree.»

Hot Dog Guy, Atlanta (photo: Otis Gibbs)
Hot Dog Guy, Atlanta
(photo: Otis Gibbs)

På «Great American Roadside» synger Gibbs om sin interesse for «roadside oddities» og «attractions». Gibbs beskriver sangen som: «My love letter to the back roads and byways of old, weird America». Otis Gibbs er ikke bare låtskriver, gitarist og sanger. Han har også et kjent podcast med navn «Thanks for giving a damn» og han er i tillegg en relativt dyktig fotograf. Mange av severdighetene han synger om i «Great American Roadside» er dokumentert i fotografier han sjøl har tatt på sine mange reiser gjennom Amerika – sjekk ut videoen nederst i saken!

På «Bison» tar han for seg nedslaktningen av den amerikanske bisonoksen – eller bøffelen. Som en gang i tida gresset i flokk på slettene i Nord-Amerika.

I et intervju med The Tennessean kommenterer Gibbs at han fortsatt ser mye til den samme tankegangen som tok livet av bøffelen i USA:
«We are short-sighted as people. And when I see people knocking down houses just to make a quick buck by putting up a tall skinny (house), I think that’s the ideology that just about killed the bison.” In a small act of preservation — and frugality».

«Sputnik Monroe» handler om den profesjonelle bryteren Roscoe Monroe Brumbaugh som ble spesielt stor i Memphis på 50-tallet. Sangen forteller om hvordan Sputnik nektet å gå i ringen før de svarte tilskueren fikk lov til å komme ned fra balkongen der de ble forvist, sjøl om de betalte den samme prisen som de hvite tilskuerne som fikk lov til å sitte foran ringen.

Dette var sørstatene i 1959. Monroe hadde mange afroamerikanske fans, og drakk ofte i bluesbarer på Beale Street som ifølge Gibbs var «a place where a white man would never go». I sangen forteller Gibbs om kvelden der Monroe nektet å gå i ringen før de afroamerikanske tillskuerene fikk lov til å komme ned fra balkongen og sitte sammen med de hvite tilskuerne. Dette ble altså, som Gibbs synger: «The first desegregated sporting event in the South.»

«Empire Hole» er en låt i samme tradisjon som «Paradise» av John Prine, Tom Russell sin «U.S. Steel» eller Springsteen sin «Youngstown». I sangen forteller Gibbs om Empire Quarry, som ligger i Bloomington, Indiana, hvor all kalksteinen som ble brukt til konstruksjonen av The Empire State Building ble hentet fra – 18, 630 tonn, for å være nøyaktig.

The trains took all the limestone far away.
It was filthy toiling work for too little pay
and the children dreamed of one day getting out.
As their fathers cut the limestone from the ground

«They built monuments of beauty in a New York skyline – Indiana’s got a hole in the ground», oppsummerer Gibbs i refrenget.

“800 Miles” og “Kathleen” er to flotte nedstrippa countryrock-låter og med «Wide Awake» avslutter Otis Gibbs “Mount Renraw” alene med gitaren.

For de av oss som har fått opp øynene for Otis Gibbs er det alltid stas når mannen gir ut plate, men jeg må også innrømme at kvaliteten på albumene han har gitt oss etter «Joe Hill’s Ashes» i 2010 har vært så høy at det nesten er slik at jeg tar de gode låtene og det solide håndverket litt for gitt.

Både «Harder than Hammered Hell» fra 2012 og «Souvenirs of a Misspent Youth» fra 2014 var begge helstøpte album, og jeg var ikke overraska når «Mount Renraw» holdt den samme høye kvaliteten.

«Mount Renraw» har blitt et intimt album fult av temaer som opptar Gibbs som person og kunstner, og han klarer å fascinere oss med disse temaene også. Otis Gibbs fortsetter å skjemme oss bort, og om vi fortjener det er en helt annen sak.

Plata har offisiell release 13. januar, men Otis bestemte seg for å begynne å selge den på hjemmesiden sin før jul i fjor – noe som gjorde at julaften kom ekstra tidlig i 2016!

Kjøp platen hos Otis Gibbs.

SHARE
Forrige artikkelPodcast: #1 – 2017: Tilbakeblikk på 2016
Neste artikkelSusto – & I’m Fine Today
Jan Kristoffer Dale (1984). Fra Froland. Bor i Grimstad med samboer og katt. Glad i Amerikansk musikk; Blues, folk, jazz, country, bluegrass - og alt midt i mellom.

1 COMMENT

LEAVE A REPLY