Når et debutalbum figurerer på topplister over årets beste album i publikasjoner som American Songwriter og New York Times så er det noe med det albumet som er verdt å merke seg. Jeg visste det fra før, jeg likte albumet umiddelbart da det kom ut og plasserte det på 34. plass på min liste over årets beste plater. Plasseringer er for så vidt uvesentlig på slike lister for en debutant, det er anerkjennelsen og bekreftelsen som betyr noe. Det har Dori Freeman fått i bøtter og spann med sitt selvtitulerte debutalbum.

Hun er vokst opp fjellene og naturen i Appalachia i den sørvestlige delen av Virginia, og med det har selvsagt de rike musikalske tradisjonene som finnes i området preget Freeman. Hun vokste opp med bluegrass, Doc Watson, Louvin Brothers og etterhvert som Freeman vokste til så dukket artister som Linda Ronstadt og Iris DeMent opp på radaren hennes. Påvirkninger i begge retninger kan tydelig høres over det meste av platen.

Albumet er produsert av Teddy Thompson og er gitt ut på Free Dirt Records, samme label som også har distribusjon og styr på bandet Western Centuries som Dust of Daylight-redaksjonen samlet nesten løftet helt til topps i 2016.  

cover dori freemanDori Freeman er fortsatt ung, i midten av tjueårene, men hun skriver låter om forhold og kjærlighet og om livet slik det foregår i mellom naboer, venner, kjærester og ektepar med en innsikt, kløkt og troverdighet man bare må la seg imponere av. Hun ser både mannfolk og kvinner sine svake sider og feil, samtidig som hun alltid holder døren åpen for at mennesker kan fungere sammen på tross av sine forskjeller. I hvert fall så lenge det er kjærligheten som knytter det sterkeste båndet mellom disse menneskene.

Freemans måte å synge på er selvsagt preget av musikken hun har hørt som liten og vokst opp med. Hun kommer slentrende inn i låtene med en krystallklar tone som aldri sprekker. Når hun går høyt opp i registeret så reiser hårene seg på armene. Når hun senker stemmen sin så senkes pulsen hos lytterne. Hun har en trøstende og varm tone som treffer et stort publikum, både menn og kvinner.

Dori Freeman er et variert album og med låter som “Tell Me” treffer hun en varm og moderne popnisje innen singer-songwriter faget. Akkurat denne låten føles noe preget av produsenten, og det gjør også den litt rocka “Fine, Fine, Fine”. Men det er også låter som for eksempel “Go On Lovin’”, som sier tradisjonell country med klartekst og store bokstaver. “Where I Stood” havner i nærheten av noe Tift Merritt kunne gjort og “Lullaby” tar oss et sted i nærheten av “Unchained Melody”. Avslutningen “Still A Child”, er en klassisk sak om forhold og forskjeller, mens i åpningssporet, “You Say”, der befinner hun seg i en håpløs forelskelse.

Et vakkert album fra en debutant. Med låter som betyr noe for alle. Dette er ikke bare tomme ord og linjer. Dori Freeman har lagt grunnlaget for fortsettelsen av karrieren sin med denne platen.

Kjøp Vinyl

SHARE
Forrige artikkelSara Watkins – Young In All The Wrong Ways
Neste artikkelPodcast: #1 – 2017: Tilbakeblikk på 2016
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY