Bonnie Whitmore – Fuck With Sad Girls

Mens vi ennå må vente litt på den store mengden av nye albumutgivelser i 2017, så er det på sin plass med noen siste liten anbefalinger fra fjoråret. Jeg studerte litt på min egen topp 50 albumliste for fjoråret og registrerer at kvinnene er blitt sørgelig underrepresentert blant anmeldelser. Jeg skal forsøke å gjøre opp for det i løpet av noen korte omtaler nå i starten av året.

Først ut, Bonnie Whitmore med albumet Fuck With Sad Girls. Bonnie er en sjarmerende og høyt respektert dame i americanakretser og generelt i både Austin og Nashvilles musikkmiljø. Hennes forrige utgivelse, There I Go Again, ble omtalt her på siden, den gang av Roald. Han skrev følgende om Whitmore;

Om du liker Tift Merritt, Lucinda Williams, Dixie Chicks og The Mastersons, har du rett og slett ikkje noko val. Då må du berre skaffe deg denne plata.

Om du fortsatt liker de artistene Roald nevnte og fortsatt ikke har skaffet deg den forrige plata, da må du nå skaffe deg to album. Sporenstreks!

For dette er et fyrverkeri av en plate. Med beina tungt plassert i flere musikalske leirer og med et knippe låter som forteller om en countryjente som gradvis har blitt mer og mer rocka siden debuten Embers to Ashes fra 2011. Noen av låtene er som skåret ut av rockehistorien til Tom Petty med den umiskjennelige lyden av Rickenbackere som preger arrangementene , noen låter mer som klassisk texansk låtskriverkunst (Damen er tross alt fra Denton, Texas), noen låter er kruttsterke rockere, mens åpningssporet er mer jazzrockinspirert, med bass og visper i front sammen med hennes krystallklare stemme.

Med seg som gjester på albumet har hun blant annet sin søster og hennes mann, Eleanor Whitmore og Chris Masterson, også kjent som The Mastersons eller som medlemmer av Steve Earles’ The Dukes. Vår gamle venn Jon Dee Graham trakterer pedal steelen.

Tekstene til Whitmore er kanskje det aller viktigste med denne platen. Som tittelen forteller så tydelig, Bonnie ønsker ikke å bli køddet med. Hun tar et oppgjør med menn som tror at de kan kontrollere kvinner. Dette er feminisme med troverdighet og respekt i hvert eneste vers. Bonnie Whitmore forteller hvor skapet skal stå uten å havne i Kari Jaquesson-gryta.

Jeg likte albumet så godt at jeg mente det var årets fjortende beste i 2016. Etter at jeg tok det fram igjen denne uken for å skrive noen ord, blir jeg bare enda mer overbevist om at jeg har rett. Et rocka americana-album som overbeviser både på tekstfronten med sin modenhet og klasse og på den musikalske med sin variasjon og kvalitet.

Favorittlåter: “Hey Babe”, “Fuck With Sad Girls” og “She’s A Hurricane”

#Så vidt jeg kan klare å finne ut er dessverre albumet kun utgitt digitalt – du kjøper det for eksempel på Bandcamp.

SHARE
Forrige artikkelCacadou – Cold Cuts
Neste artikkelThe Crates – Food For Lovers
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here