Morudes – Sinister Beat

Come on feel the noize

Noe av det første jeg tenker på etter å hørt denne skiva er at; Morudes skaper voldsomt mye lyd. Det er nesten skummelt å tenke på at et slikt lydbilde kan skapes av kun to mann. Men så heter da også denne debutskiva til Morudes – Sinister Beat. Noe som betyr noe slikt som skummel takt. Taktene, lydene, musikken som slår mot deg når du spiller av denne skiva, har en skummel kraft. Kraften kan beskrives som suggererende, energisk, deilig bråkete, men samtidig veldig melodiøs. Når Morudes først får tak i deg, så slipper de deg ikke med det første. Dynamikken er til å ta og føle på, så jeg sier som Noddy Holder en gang sang – Cum on feel the noize!

Bak navnet Morudes finner vi de to brødrene Amund og Henrik Maarud fra Nes i Akershus. To navn som skulle være godt kjent blant de som har fulgt litt med på hva som har skjedd i musikk-Norge de siste åra. De to står også bak plateselskapet Snaxville Recordings.

Navnet Morudes ble til på tidlig 2000-tall da brødrene backet en rekke amerikanske artister. Av de to er det Amund som har frontet de fleste av brødrenes prosjekter, og således har høstet mest berømmelse. Men bak Amund har alltid lillebror Henrik slått vanvittig godt i fra seg. Nå er debutskiva til Morudes her, og nå leker og sloss de to brødrene side om side, på trommer og gitar, i det som er en av landets mest hardtslående duoer. Hele dette enorme lydbildet på Sinister Beat skapes kun ved bruk av gitar, trommer og vokaler. Både Henrik og Amund leverer på vokal. På backing-vokaler finner vi Jonas Alaska, Billie Van og Mikhael Paskalev. I produsentstolen finner vi Erlend Mokkelbost.

Brødrene begynte en gang i bluesens verden. I de senere årene har rocken fått en stadig mer fremtredende rolle i musikken deres, men bluesen ligger fortsatt og lurer der bak rocken. Det er kanskje riktig å si at ørkenbluesen møter stoner-rocken på denne skiva. Morudes selv kaller musikken sin for psykedelisk ørken-rock. På Sinister Beat vil jeg si at Morudes lar amerikanske og afrikanske ørkener møtes.

I innspillingsrommet på låven til Snaxville Recordings har Henrik og Amund all den boltreplassen de trenger for å skape kunsten sin. For det er nettopp det de har skapt her – kunst!

Da Henrik og Amund gikk i studio for å spille inn råskapen og energien Morudes er kjent for som live-band, hadde de flere låter klare. Disse ble rearrangert og pusset på i dagevis i studioet for å finne frem til den rette dynamikken og for å få frem et mer melodisk preg som skulle funke på plate. Og som det funker! Man kan høre brødrenes forbilder langt bak i musikken. Her spøker teknikken til Jimi Hendrix og gitarlyden til Josh Homme (Queens of the Stone Age). Her er rytmer fra den afrikanske ørkenbluesens mester Bombino. Noe sier meg at hardtslående Henrik, også har sine helter, og at de også spilte på Ludwig trommer og het noe sånn som Jon Bonham og Ian Paice. På platas singel – «Magnet City», hører man tydelig hvordan de leker med riffet fra Depeche Mode’s «Personal Jesus».

Sinister Beat er ei plata som gir meg som lytter mye. Den suger meg inn i musikken, og jeg oppdager stadig nye detaljer blant de ni låtene. Det er fristende å si at dette er en type moderne progrock. Det er noe veldig spennende i måten de jobber frem musikken ved å blande sine egne briljante ferdigheter med alle de tekniske mulighetene som finnes. Som for eksempel: Når Amund kjører gitaren sin gjennom tre forskjellige forsterkere, som igjen har hver sine unike effekter. De henter ut små elementer fra sine forbilder, uten å valse rundt i gamle takter. De bruker disse tingene til å skape noe helt nytt innen rocken.

Dette er rett og slett stor kunst! Dette er innovativt så det holder. Dette er samtidskunst i rockens navn!

 

SHARE
Forrige artikkelMusikkåret 2016 – Jan Eiesland
Neste artikkelChad Bault – No Man’s Land (EP)
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here