Becky Warren – War Surplus

Becky Warren solodebuterer med War Surplus, og har like godt laget et av årets aller beste album. Som en miks inspirert av Mary Gauthier, Bruce Springsteen, Calexico, Melissa Etheridge, Lucinda Williams, vintage Mellencamp og de helt riktige dosene Son Volt og Uncle Tupelo så fremstår hun som en uimotståelig vokalist og glitrer som låtskriver. Platen har mer alt. country i seg enn vi har hørt fra noe band på en evighet, og totalt sett er dette en imponerende solodebut fra en artist vi kommer til å høre mye fra i årene fremover.

Vi kjenner Becky Warren fra årene som vokalist og låtskriver i Bostonbandet The Great Unknowns, som har to plater bak seg; presenting The Great Unknown fra 2004 og Homefront fra 2012. Utgitt på plateselskapet til Amy Ray fra Indigo Girls, og med en stri strøm av flotte anmeldelser så var det positive tider for bandet.

På hjemmebane giftet Becky seg med en amerikansk soldat. En knapp uke etter bryllupet dro han til Irak. PTSD, Post Traumatisk Stressyndrom var resultatet, og personen hun fikk hjem var ikke den samme ektemannen hun sendte ut i krig.

Og her har vi et tema som er et stort problem i det amerikanske samfunnet, som vi heldigvis er lite berørt av her hjemme – sammenlignet med antallet soldater USA får hjem fra krig verden over. Likevel har vi nok av eksempler på at våre soldater ikke har blitt ivaretatt som de burde, både etter opphold i Libanon, Irak, Afghanistan og en rekke andre steder – og det vil dessverre også være mennesker her hjemme som kjenner seg igjen.

Becky tok pause fra bandet, akkurat i det de var i ferd med å bli noe stort, tok pause fra låtskriving og konsentrerte seg om ekteskapet og den traumatiserte ektemannen. Det hele endte i skilsmisse og deretter ny plate med The Great Unknowns for å få ut noe av det som hadde hopet seg opp. Homefront er fylt av sterke tekster om tap og brudd, og fikk fullt fortjent mye oppmerksomhet fra pressen da den kom ut.

På et tidspunkt leste hun en bok av Irak-veteranen Colby Buzzell, som skrev blogg og etterhvert boken “My War: Killing Time In Iraq”. Becky gjorde utstrakt research, og etterhvert begynte de nye låtene hun hadde liggende å ligne på noe helt unikt. Resultatet ble intet mindre enn et konseptalbum.

Det som gjør at dette fungerer er for det første at låtene står fjellstøtt på egenhånd. De trenger ikke låtene rundt seg, som forteller resten av historien, for å leve – for å fortelle sin egen historie. Dernest har vi det faktum at låtene samlet bygger en sterk og uimotståelig fortelling om to vanlige mennesker som må takle den situasjonen så mange amerikanere møter – der den ene parten er soldat i en krig langt langt unna, bestemt av mennesker som på mange måter er enda lenger unna.

Det er samtidig et tøft prosjekt å begi seg ut på. For det første skal du ivareta følelsene til de mange pårørende som har opplevd dette, men du skal også forsøke å forstå og fortelle hvordan en traumatisk skadet soldat opplever sin side av saken – uten at den blir en skylddeling som gjør at noen blir unødig støtt. Becky balanserer perfekt.

Dernest skal du vokte deg veldig for balansegangen mellom å fortelle en menneskelig historie, og å bli politisk. Drive-By Truckers mestrer det siste til fingerspissene, Becky har tatt et objektivt valg om å styre unna politikk – og velger å fokusere på det mellomenneskelige. Og det er vel så viktig, dette er ikke historier som får særlig oppmerksomhet i dagens samfunn.

Utgangspunktet (kjærlighet) og utfordringene (et samliv som plutselig er snudd på hodet på grunn av et traume) er universelt nok til at alle kan relatere seg til dette.

Og så har vi stemmen og formidlingskraften til Becky Warren på toppen. Tekstene er utrolig sterke, og går rett på sak. Hun har levd dette, og vet akkurat hva som skjer og hva som er triggeren. Kunsten å faktisk formidle det i en låt er et imponerende verk, og balansen mellom de to fortellerstemmene kommer frem i tonen i språket hun tillegger dem.

Dette er kruttsterkt, det er en side de færreste tenker over, og en fortvilende situasjon både for hjemvendte soldater som lengter hjem til sitt stabile liv og for pårørende som venter på sine kjære for så å finne ut at stabliteten de hadde nå er erstattet av et ustabilt kjernekraftverk som kan blåse i luften når som helst.

Bandet til Becky består av Paul Niehaus (fra Calexico og et utall andre – blant annet JT Earle) på gitarer og pedal steel, og det kan virkelig merkes. Han setter sitt preg på denne platen på ypperlig vis, og skaper et snev av skitten ørkenstemning som kler disse låtene. Niehaus’ gitarlyd og Warrens stemme utgjør til sammen et perfekt tospann, der han bruker gitarlydene sine til å understreke stemningen til den som til enhver tid forteller, samtidig som vi aner ut fra trøkket i låten hvem det er som er stemmen nesten før Becky begynner å synge. Niehaus er essensiell for denne platen, og gjør en av sine beste opptredener på det jeg kan huske.

Jeremy Middleton på bass har også produsert platen, og trommis er Dillon Napier (Margo Price), og på tangenter så får vi Adam Wakefield som kom på 2. plass i The Voice – men som da er en glitrende tangentist når det kommer til stykket.

Og så er dette noe så sjeldent som alt. country, slik det låt når sjangeren var ny og het No Depression. Akkurat det er en av de deiligste tingene med hele platen.

Våre fortellere gjennom denne platen er June og Scott. June hadde ingen planer om å forelske seg, men når hun møtte Scott så gjorde hun det likevel. Men Scott var på vei til Irak.

Historien starter med June, som i “Call Me Sometime” og “San Antonio” forteller sin bakgrunnshistorie. Spesielt “Call Me Sometime” står fjellstøtt som egen låt, det er en innertier av en tekst, og et groove og en styrke som jeg elsker. Herlig koring av Adam Wakefield hjelper til å løfte den enda mer.

June har ikke veldig høye tanker om seg selv, og sier “I used to have a heart, but I had to cut it loose”. Hun er ikke så alt for optimistisk med tanken på at fyren hun har møtt skal ta kontakt igjen seinere.

If you think a good lost cause is exactly what you need
If you got a taste for poison with your wine
Well then, yeah, I guess you can call me sometime

Den litt vare stemningen fra en lett oppgitt June i vakre “San Antonio” erstattes av intenst rockeøs i “Dive Bar Sweetheart” når Scott forteller om sitt møte med June.

I swear I saw it happen, under the neon glare
The smoke parted, and God hung a halo round her hair.

Mary Gauthier har jobbet mye med veteraner, der de bruker låtskriving som terapi – og det er å anbefale å sjekke ut noe av det de har laget i de situasjonene. Det er mye sterke historier. Vokalt er det også mange likheter på flere av låtene, og intensiteten i tekstene har også mange likheter med vår venninne fra New Orleans.

I “Stay Calm, Get Low” har Scott ankommet Irak, og her har Becky brukt historiene fra veteraner fra krigen for å bygge en låt som funker. Den viser redselen for situasjonen og frykten for å ikke komme hjem.

Scott sier “Stay calm, get low. // We’re all gonna make it home”. For hjemme sitter June og venter. June som ikke skulle forelske seg, og i hvertfall ikke i en av disse soldatguttene. Og på neste låt ut er det garantert Becky som forteller, selv om June er formidleren.

“I Miss You” er en hjerteskjærende låt som går rett til essensen i situasjonen. Hun roper “I’ve gone lonely some way only you can relieve”. Avstanden, og situasjonen – der man aldri vet hva neste telefonsamtale vil bringe med seg, må være fullstendig altoppslukende. Rapporter om angrep på nyhetene, og usikkerheten “er han fortsatt i live” må alltid være der.

When they made my heart, 
they did something wrong.
Cuz it’s been rust and dead wires
since you’ve been gone.

Becky er klar på at dette ikke er en deppeplate, eller en sinteplate. Det må være rom til at folk skal hygge seg. Og det er der låtene funker så utrolig bra, for du kan plukke flere dem ut av sammenhengen og nyte dem som saftige rockelåter på egne ben. Og selv om temaet er tungt, så blir dette aldri depressivt eller repetetivt.

Et veldig godt eksempel er “Seemed Like A Good Idea At The Time”, der Scott deler sin historie om hvorfor han er der han er… for det virket jo som en god idé der og da, det å se verden og få betalt samtidig. At det måtte kriges stod jo med små bokstaver mellom linjene. Tanken “I was looking for a little escape from the day-to-day” har vel sjelden slått så feil.

The world was just about as peaceful as it could be
I thought it was the perfect time to be an enlistee
It was 2001, sometime in July.
Seemed like a good idea at the time.

Det er samtidig en saftig countryrocker som gir deg lyst til å danse, så misjonen om å ikke bli trist sinteplate tror jeg er oppnådd.

“Ironwood Strong” er nok en kraftfull ballade fra Junes hjerte. Den usikre, avvisende jenta fra starten av platen er sterk av å vente, selv om fortvilelsen aldri er langt unna. Og hun gjentar stadig “You’re gonna be all right, you’re gonna be allright” som et mantra for seg selv. Scott har kommet hjem, og alt er ikke som det skal være. Hun mener at kjærligheten skal ordne det, og sier “I’ve got a love for you that’s ironwood strong”.

Scott på sin side begynner å bli irritert. Han er en grei fyr, roter ikke med andre og vil bare ha seg en whiskey etter jobb. Men June maser på ham om å kutte ned på drikkingen, og han vil ha en slutt på maset. “Can you get my baby off my back about the drinkin'”

Platens tøffeste riff finner du på “Take Me Back Home”. Niehaus trøkker til med en saftig gitarlyd og en rivende rocker, mens Scott drikker og blir mer og mer aggressiv. Låtens rytme bygger godt opp under sinnet Scott føler. Drittungen i butikken stoppet kundebehandlingen for å svare en telefon, og fikk seg en på trynet. Du vet det begynner å gå feil vei når Scott roper:

Take me back home,
I aint’ no good round here no anymore.
Holding a match soaked with fire of hell at my core.
I try my best to fake it, but I ain’t what I was before.
So take me back home to the war.

Det nærmer seg slutten på platen. Og på historien om June og Scott. Platens kanskje sterkeste tekst kommer fra Junes munn. “Grenade” forteller om en oppfarende person som ikke ligner på mannen hun traff før Irak.

You got a grenade where your mouth should be
Got a shade of rage that you save for me
hole in the wall in the sape of a fist
Old shapshots of a smile I miss

Det er frustrasjon og sinne som ikke lengre kan temmes, og June følger opp med:

I never would’ve guessed you could be so cruel
The hate in your eyes when you’ve had a few
I’m a girl who can take the truth
Do you love me as little as it feels like you do?

Scott på sin side sitter fortvilet og frustrert igjen i “She’s Always There”. Hverken bønner eller sang har hjulpet på smerten og sinnet. “There once was a girl who loved me best” sier alt om resultatet. Han vil være i fred med whiskeyen sin. “That bottle, she’s always there”. For flaska svikter aldri.

Platens sterkeste spor totalt sett er siste låten “Anything That Lasts”. Mye fordi vi nå har fulgt historien til June og Scott til ende, men også fordi Becky her har valgt å strippe vekk hele bandet – og sitter igjen med bare kassegitaren og stemmen – og forteller siste kapittel i Scotts historie.

Scotts ord tror jeg oppsummerer både denne platen og situasjonen for så mange veteraner, og i sin enkelhet forteller de alt om fortvilelsen til personen som er “årsak” til smerten. Den som dro ut, og den radikalt endrede personen som kom hjem.

Heaven help me, I don’t know what’s wrong.
I went away and cAme back gone.

War Surplus er et av årets beste og mest fascinerende album. Historien som fortelles er sterk, personlig og skremmende aktuell. Platen er på alle måter viktig, men den er aldri mørk, trist og dyster. Den er hele veien en positiv rockeplate, og Becky Warren makter å gjøre dette temaet til noe som kan diskuteres i hverdagen. Samtidig som hun har laget låter som kan leve på egenhånd, uten temaets rammeverk rundt seg. Et mesterstykke som garantert vil etablere Becky Warren som en av våre beste låtskrivere.

Besøk Becky Warren. Følg Becky på Facebook og på Spotify. KJØP PLATEN!