Om noen hadde fortalt meg at jeg en gang skulle møte det svenske bandet Baskery langt til skogs i Odalen for å intervjue dem, ville jeg nok ha ristet på hodet og ledd høyt. På ei kneipe eller i en konsertsal i Oslo – ja, men i Odalen – nei. Noen burde da ha spurt meg om jeg ikke hadde hørt om Audunbakkenfestivalen, og ledd tilbake.

Joda, jeg har selvsagt hørt om Audunbakken, og om Audun Hansens til tider legendariske bookinger. Nå sitter jeg her backstage på Audunbakken, det er midt på dagen, det er fredag og kun noen timer igjen til årets festival her i Odalen skal fyres i gang. På den andre siden av bordet sitter selveste Baskery fra Sverige.

Baskery består av de tre søstrene Greta, Stella og Sunniva Bondesson. De kommer opprinnelig fra Stockholm, de har de seneste årene hatt Nashville og Los Angeles som base og arbeidssted. I dag er de bosatt i henholdsvis Tyskland, England og Sverige, men opererer ut i fra Los Angeles.

Fredag_Baskery_ChristerBell_1500px-7Baskery har vært noen dager hjemme i Stockholm for litt etterlengtet avkobling. Det er høysesong i festivalverdenen, disse jentene er godt vant med å reise verden rundt og synes det er fint med en spillejobb som kun er en times flyreise unna. Jeg har trasket den lange bakken opp til festivalområdet, fått igjen pusten, hilst på jentene fra Stockholm, og vi har funnet veien til det som er backstage på Audunbakken. Det vil si et hjemmelaget stort telt som er fylt opp med gamle møbler, langt til skogs i Odalen.

Jeg må selvsagt en gang for alle, få klarhet i hvor dette navnet Baskery kommer fra.

 

– Yey, hva kul at du frågar, vi pratade just om det i dag, utbryter Greta, Stella og Sunniva i kor, før de gir meg den lange versjonen av historien bak navnet Baskery. Navnet er egentlig et kallenavn på stedet hvor deres far, Jan-Åke kommer fra. Finske skogsarbeidere kalte stedet for Paskeri, som igjen ble til Baskeri på svensk. Så når søstrene skulle starte opp på egenhånd, ville de hedre sin far og navnet Baskery føltes helt naturlig.

De som har fulgt Baskery en stund, vet at de ble dannet i 2006, og at søstrene Bondesson, før dette, hadde rockabillybandet Slaptones sammen med sin far Jan-Åke. Onde tunger ville i sin tid ha det til at det var noe bråk innad i familien som førte til at Slaptones ble oppløst. Det er derfor med en god porsjon forsiktighet jeg nærmer meg dette. Jeg vil jo nødig tråkke disse hardtslående cowpunk-jentene på tærne, og spør om de kan fortelle meg litt om skifte av musikkstil i overgangen fra Slaptones til Baskery.

– Ja, det var pappa som kom frem til at han ville trekke seg tilbake. Ryktene om at vi sparket pappa er helt feil. Han har alltid vært, og vil for alltid være vårt største forbilde. Årsaken til at Baskery ble noe annet enn hva Slaptones var, er så enkel som at vi ville prøve noe nytt. Vi ville ut av formen rockabilly, og rett og slett bråke som mye som mulig med akustiske instrumenter. Vi følte oss ganske låst i rockabillyen, så du kan vel si at vi på sett og vis søkte oss mot en frihet til å skape noe som var vårt eget utrykk.

Greta fyller opp pappkrusene rundt bordet med ny kaffe, og slenger en stor plate sjokolade på bordet. Søstrene er minst like hyggelige som de er hardtslående rockere. De snakker nærmest om kapp over bordet, og det slår meg hvor samstemte de tre er.

– Dere har hele veien fra deres første plate Fall Among Thieves og frem til i dag vært i utvikling. Fra cowpunk til et roligere lydbilde som gjorde at dere ble sett på som et svensk svar på Dixie Chicks. Har dette vært et bevisst valg?

Både ja og nei. Vi vil aldri gjenta oss selv. Vi vil hele tiden utvikle oss videre, utfordre oss selv og trioformatet. Musikken og låtene blir mer og mer gjennomtenkte for hver plate. Vi elsker å rocke på barrikadene, men vi har også en mykere side som vi vil skal komme frem. Selv om platene våre kanskje har blitt litt roligere med årene, så bråker vi fortsatt mye når vi spiller live.

Fredag_Baskery_ChristerBell_1500px-5

Greta, Stella og Sunniva får servert festivalens lille kuriositet – hjemmelaget lapskaus. Jeg spør om de vil ha litt matro når de spiser, men det feier de lett til side. De spiser og forteller, om pappa, om Neil Young og om andre som har betydd noe for de og musikken deres. De forteller om den tiden de ble invitert med som supportband for Stray Cats-sjefen Brian Setzer på hans europaturne. De trengte bare å gjøre en jobb for Setzer, før han utvidet tilbudet, og gjorde det klart at han ville ha de med til USA også. Omtrent 10 år senere flytter søstrene til USA og Nashville. Alt de hadde gjort frem til da, hadde kommet ut fra Sverige. Nå ville de gjøre alvor av drømmen om USA og se hva et år eller to der kunne føre med seg.

Vi flyttet til Nashville i 2014. Der bodde vi sammen i en liten leilighet, og fikk anledning til å jobbe tett sammen. Her kunne vi skrive ny musikk sammen, i stedet for å sitte i hver vår by. Tida i Nashville var fin og lærerik – den byen er musikk. Vi signerte med et forlag der, som ville hjelpe oss med å finne frem til nye låter. De ville ha oss med på co-writer sessions. Ok, vi forsøkte, men det funker ikke for oss å sitte å skrive fra «9 to 5». De ville at vi skulle teste tekster fra folk som har skrevet store hits for Madonna, Cyndi Lauper og The Bangles, men det funker ikke for oss. Hvordan skal folk tro på våre tekster om vi ikke tror på de selv? Vi er skrudd sammen slik at vi trenger èn setning for å lage en låt. Slike setninger kommer som regel som et lyn fra klar himmel, de kommer aldri på kommando i kontortid. Sånn er det bare.

Oppholdet i USA har resultert i en ny Baskeryplate. Den er planlagt å komme ut tidlig neste år. Søstrene forlot Nashville etter ca. ett år. De dro videre til Los Angeles og signerte med Warner Bros. Under innspillingen av den nye plata ville derimot selskapet at de skulle ta turen tilbake til Nashville for å jobbe med superprodusenten Dave Cobb. De tre søsknene Bondesson sa nei. Dette må jeg få en forklaring på. Hvem takker vel nei til å jobbe med Dave Cobb?

Fredag_Baskery_ChristerBell_1500px-14 De hadde jo fått oss til å flytte til Los Angeles, så hvorfor skulle vi dra rett tilbake til Nashville på grunn av en produsent? Nei, i vår kontrakt står det klart og tydelig at vi har full kunstnerisk frihet, og vi bestemmer hvordan Baskery skal låte. Vi bestemte oss heller for å få litt ny input. Vi bestemte oss for å la en veldig god Hip Hop produsent få komme inn for å se hva det kunne føre med seg. Resultatet ble veldig bra i våre ører, og vi er veldig spente på hvordan vår første amGretanske skive vil bli mottatt. Både her i Europa og ikke minst i USA. Den kommer som sagt tidlig i 2017.

Jeg venter selvsagt med stor spenning på Baskerys første amGretanske plate. Like spent er jeg på konserten de skal holde her på Audunbakken sent i kveld. Jeg innrømmer for Greta, Stella og Sunniva at dette blir min første Baskerykonsert, men skynder meg å legge til at jeg gleder meg helt vilt. Jeg takker de tre hyggelige jentene for den trivelige samtalen.

-Jättetrevligt att träffa dig, Rune.

Når klokka bikker midnatt, og dag 1 på Adunbakken nærmer seg slutten, begynner Baskery å gjøre seg klare til sin første konsert i Odalen. Jeg og min samboer sikrer oss en plass helt fremme ved sperringene foran den lille scenen. Vi har sett frem til denne konserten i lang tid. Det ser ut til at det samme gjelder for resten av publikummet på Audunbakken, for alt som kan krype og gå samler seg i og rundt teltscenen. Tanken om at Baskery nok burde ha tatt i bruk hovedscenen streifer meg, men blir fort glemt når trioen entrer scenen. Det er full gass fra første låt. Jeg biter i meg mine egne ord fra tidligere på dagen, om at Baskery har roet seg med årene. Joda, de er nok roligere på plate, men live er det skikkelig øs. De har publikum i sin hule hånd fra første låt, og holder det grepet fast og stødig hele løpet ut. Det er svett, tett og hett i og rundt den lille teltscenen. Det er en fryd og pur glede både å se og høre Baskery live.

De er alle tre klassisk skolerte vokalister, i tillegg er de alle tre fantastiske musikere. Musikken kan kalles alt fra shit kicking cowpunk, via country/americana til a capella. I tillegg er det også fortsatt helt tydelig spor fra rockabilly rundt omkring i lydbildet deres. Greta trollbinder alle når hun herjer med slide på banjo samtidig som hun tramper en beinhard beat ut av ei stortromme. Stella danser med sin kremhvite ståbass, og Sunniva spiller gitarer og litt tromme samtidig. Hun er høyt og lavt, hopper skriker og synger. Hvor i helvete har de gjemt de tre personene jeg møtte tidligere i dag? Dette er artister med stor A. Baskery er rett og slett noe av det tøffeste jeg har hørt og opplevd på lang tid. Det er bare å ta av seg hatten, bukke og takke til Baskery og Audunbakken for en fantastisk dag, kveld og konsertopplevelse.

Tusen takk!

(ALLE FOTO: Christer Bell)

SHARE
Forrige artikkelBig Shoals – Hard Lessons
Neste artikkelDarling West – Vinyl and a Heartache
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here