Daredevils, Strugglers and Daydreamers. De fleste av oss kan vel plasseres i en av disse kategoriene. Amy Lashley har skrevet 11 låter om mennesker og situasjoner – med ganske så forskjellige utgangspunkt (og endelikt) i livet. Overgrep, våghalser, depresjon og skitne, gamle gubber. En aldeles utsøkt høstplate har det blitt – full av stemninger og humor, lys, mørke og utsøkte vokalprestasjoner.

Hennes forrige plate; Travels of a Homebody er til dags dato en av de fineste platene jeg eier, så gleden var stor og spenningen høy når de nye platen ble annonsert.

Daredevils__Strugglers_And_DaydreamersDaredevils, Strugglers and Daydreamers er produsert av samboer Otis Gibbs, som også spiller gitar. Det er ikke akkurat småfisk de har fått med seg i studio. Med seg har de vår gamle venn Fats Kaplin på pedal steel, Thomm Jutz spilte litt gitar og tok seg av teknikken, Mark Fein (Dixie Chicks, Alan Jackson, Dwight Yoakam, Allison Krauss, Dolly Parton osv osv) spiller ståbass og Justin Moses (Dan Tominski, Emmylou Harris, Alison Krauss, Del McCoury, Joe Diffie, Bruce Hornsby osv osv) spiller fele og banjo.

Det har blitt en ganske nedstrippet plate. Det første ordet som slår meg for å beskrive den er ganske enkelt “vakker”. Det er stemmen til Amy som er det bærende instrumentet, og elegante toner bøyer seg rundt den som kveldsbris rundt en fjellbjørk en varm maikveld.

Det er elementer fra bluegrass, folk og jazz som er hovedelementer – og til tross for at Otis selv hevdet at han “prøvde å henge med så godt han kunne på gitar”, så fremstår han her som en riktig så dyktig gitarist.

amy-lashley1

Amy har en stemme som en varm sommerkveld. Til tider låter hun som en inspirert Neko Case. Så hører vi dybden til Alison Krauss og ikke minst varmen og bredden til Emmylou. Men den er samtidig unik og ekte. Og så full av varme. Du får rett og slett lyst til å gi stemmen hennes en klem, så regelrett hyggelig høres den ut.

Dessverre for oss så er ikke Amy spesielt glad i å opptre. Sceneskrekk har satt en begrensning for livespilling, og hun beskriver seg som en “homebody” – og er ikke så glad i å reise. Dermed blir det også kun via plate vi får gleden av å høre låtene hennes.

amylashley31Tekstene hennes er betraktninger rundt dagligliv, menneskers reaksjoner, ønsker og drømmer. Hun skriver gnistrende godt, og har en egen evne til å plassere seg selv inn i livene til karakterene sine og skrive troverdige historier.

Nå foretrekker jeg denne versjonen, men om “Just a Goner” hadde dukket opp på en av Taylor Swifts plater, så hadde vi snakket multimillionhit. Maken til fengende deilig låt med superhitpotensiale skal du lete lenge etter. Den hadde også sklidd rett inn på en av Neko Case sine plater. Teksten er akkurat passe mørk, med et lysglimt av lykke vevet godt inn i sømmene.

Andre favoritter er “Blame The Wind”, der bandet legger seg i et jazz-arrangment, og Amy en utsøkt vokalprestasjon. Otis leverer en gnistrende gitarsolo, og feelgood-stemningen er upåklagelig.

“I Knew It” er en nydelig tekst om en ganske underlig dag, og at det ikke alltid er så enkelt så se lyst på ting. Teksten kan kanskje ses på som en kommentar i den stadig pågående debatten rundt depresjon og angst. Og oppsummeres egentlig ganske godt i følgende linje:

Optimism is such a chore

“Cotton Flowers” er en utrolig sterk tekst om overgrep mot unge jenter, og er en hjerteskjærende fortelling om brutalitet og råttenskap.

Våghalsen i platens tittel er en morsom historie om hvordan Evil Knievel har påvirket hovedpersonen til å teste ut et og annet triks som har medført arr og brudd og kjeft fra foreldrene. Spenningen i å teste grenser akkurat slik man så Knievel gjøre på tv er grunnstammen, og erfaringen man får er uvurderlig senere i livet…

Growing up can be such a mess

Otis Gibbs teller inn låten “Dirty Old Man”. En fornøyelig liten fortelling om nettopp “My dirty old man”… jeg vet altså ikke om utgangspunktet hjemmesituasjonen, men ut fra beskrivelsene i teksten kan det jo være nærliggende å trekke konklusjonen at det i hvertfall hentes inspirasjon derfra. Jeg anbefaler å bare lytt og gjøre deg opp din egen mening. En vakker og særdeles annerledes kjærlighetserklæring er det uansett. Og man kan vel garantere at Otis får spørsmål om den på hver turné fremover.

Platens vakreste spor heter “We Still Smile”. Om en familie som er på grensen til å implodere når moren blir syk. Foreldrene finner styrke i hverandre og familien, og klarer på et vis å smile selv når livet møter veggen med full styrke.

Platen kjøper du hos Amy Lashley. Og om du ikke eier forrige utgivelse, så kjøper du den også. Stol på meg, jeg er tilnærmet profesjonell!

 

 

Forrige artikkelCarsten «Cèsh» Holt – Mundania Street
Neste artikkelFredagsvideo: Amy Lashley – Blame The Wind
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

Leave a Reply to Fredagsvideo: Amy Lashey – Blame The Wind | Dust of Daylight Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here