Tirsdag 14 juni er Doug Seegers tilbake i Oslo. Fra scenen på Buckleys proklamerer han med et lurt smil; “This ain’t americana, this is hardcore country music!”

Doug Seegers er Askeladden fra Long Island, New York. En hjemløs «hobo», en uteligger og låtskriver, som etter et langt liv på gata, dukket opp fra intet og vant hele kongeriket Sverige over natta. I en alder av 64 er han også i ferd med å gjøre seg godt bemerket både her i Norge og i sin hjemby de siste 15 åra, Nashville.

Historien kort fortalt slik mange kjenner den, er at Doug Seegers ble oppdaget på gata i Nashville av den svenske countryartisten Jill Johnson. Johnson var i Nashville i forbindelse med innspilling av tv-programmet Jills Veranda. For Doug Seegers ble dette en hurtig reise fra kulda på gata, og inn i varmen som countrystjerne. Etter TV-opptredenen vanket plateinnspilling og hundrevis av utsolgte konserter. Debutplata som kom i 2014, solgte til platina og suksessen var et faktum.

IMG_4895

Nå, to år etter at eventyret startet, er Doug tilbake i Oslo, med ei rykende fersk plate under armen. Han skal gjøre både konsert og live-intervju med Tom Skjeklesæther på Buckleys. Jeg har en avtale om et intervju med Doug denne tirsdagen, og når jeg ankommer Buckleys får jeg beskjed om at han snart vil dukke opp. Han er ute et eller annet sted og blir intevjuet av et musikkmagasin. Det er mange som vil ha en prat med Askeladden fra New York. Omsider kommer han luntende og smilende opp Arbeidergata, Doug er i perlehumør og spør meg om det er ok om han kan ta en matbit før vi går i gang. Noen få minutter senere kommer han bort til meg og strekker armen mot meg.  -How are you today, sir?

Vi setter oss godt til rette backstage, Doug henger hatten på stolryggen, jeg kikker på notisblokka og gjør meg klar til en prat om gata, mannen, livet og musikken.

Jeg har lest en del om deg, om historien din. Men overalt er det den samme historien som dukker opp, historien om den hjemløse Doug Seegers som ble oppdaget på gata.
Synes du det blir for mye fokus på dette, og for lite fokus på musikken?

– Nei, det er ok, folk får spørre om hva de vil. Jeg skammer meg ikke over å være en hjemløs. Heller ikke over å ha vært en narkoman og alkoholiker. Jeg har levd et hardt liv, og håper at min historie på sett og vis kan bidra litt til å hjelpe andre med problemer, og å endre folks syn på hjemløse og rusmisbrukere.

– Folks syn på hjemløse, hvordan har du opplevd det?

– Det virker som de frykter de hjemløse og deres sett å leve. Det er så og si ensbetydende med å være kriminell eller å være dødsdømt. Men jeg tror det handler om at det kan virke skremmende og at man ser ned på disse menneskene. Det er viktig å huske på at veldig mange av de hjemløse i utgangspunktet er helt vanlig folk som på ett eller annet tidspunkt har fått livet sitt snudd om til et helvete. De kan ha mistet barn, jobb, blitt droppet for en annen osv. havnet i en depresjon og ikke klart å opprettholde livet som samfunnet forventer av en. Du veit, kjærligheten kan være det farligste dopet av dem alle, og når kjærligheten blir røsket ut av livet, kan det knuse hvem som helst. Det er viktig å huske på.  For meg har det å ha vært en hjemløs variert fra å være et helvete til også å kunne være en befrielse. En frihet hvor statusjaget ikke eksisterer.

– Hvordan er livet der ute? Er det et samhold mellom de hjemløse? Eller er det en krig?

– Helt klart et samhold, et brotherhood. Mine beste venner bor der ute. Det er selvfølgelig mye sorg blant mine venner, men det er også der man finner trøst nok til å overleve.

– Selv om du de siste par årene har holdt hundrevis av konserter, så spiller du også fortsatt litt på gata når du reiser rundt. Hvorfor?

– Av den enkle grunn at jeg liker å spille på gata. Jeg liker å teste ut nye sanger på gata. Der får du en spontan reaksjon om folk liker det de hører. En tommel opp, litt klingende mynt i gitarkassa, er et bevis på at du har truffet noe hos noen.

– Men du har ikke alltid levd som hjemløs og gatemusikant? Jeg mener å ha sett at du en gang jobbet som møbelsnekker.

– Hahaha… ja det stemmer. Jeg jobbet som møbelsnekker i flere år. Jeg hadde kone og barn og forsøkte å leve et normalt liv. Men jeg kom sjelden godt overens med arbeidsgiverne jeg hadde. Til min kones store frustrasjon måtte jeg hele tiden bytte jobb. De var noen drittsekker, og de sier sikkert det samme om meg, men jeg nekter å jobbe for drittsekker.  Jeg hadde jo vært hjemløs før denne tiden også, og det sammen med rusmisbruk førte vel til at det funket dårlig, og den rastløse musikeren i meg våknet til live igjen.

– Det der får meg til å tenke på en fantastisk låt av Otis Gibbs, Darker Side Of Me. Kjenner du til den? Den handler om å jobbe for en drittsekk.

– Wow. Nei, han har jeg ikke hørt om, men den må jeg sjekke ut. Han høres ut som min mann.

– Gjør det, han er en fantastisk låtskriver. Og apropos låtskriving, hvor startet det for din del, og hva eller hvem er du inspirert av?

– Vel, det er mye og mange. Men det startet vel da far min forlot oss når jeg var 8 år. Alt han etterlot seg var en haug med gamle plater, og blant dem var mange av Hank Williams. Jeg hørte på disse platene hele tiden, og etterhvert fikk jeg en gammel gitar av min bestemor, som også lærte meg noen akkorder som fikk meg i gang. Etter det har det alltid vært countrymusikk for meg. Selv når Beatles kom på banen og snudde verden på hodet og all annen musikk gikk rett i dass, holdt jeg meg til country. Nå til dags er det så mange jeg setter stor pris på, at det er vanskelig å begynne å ramse opp alle, men Jim Lauderdale kan ikke nevnes for ofte. Han er stor for meg, og jeg gjør en cover av han på den nye plata.

– Det er vel for så vidt kjent at du og Buddy Miller har kjent hverandre i en mannsalder, og at Buddy bidrar på dine plater, og at du også bidrar med en låt på den fantastiske plata han ga ut tidligere i år.

– Det stemmer. Buddy og jeg har kjent hverandre siden tidlig på syttitallet, og vi spilte en god del sammen den gangen. Han synger på begge mine plater, og jeg setter stor pris på at han inviterte meg med på det cruiset som ble til plata Buddy Miller & Friends, Cayamo Sessions At Sea. Det er også Buddy som fikset at Emmylou Harris synger på mine plater. Buddy er en god venn, det er helt klart.

– Skriver du andre ting enn musikk? Som dikt, noveller eller noe annet?

– Nei. Det er kun musikk for meg. Men de holder på med å skrive en om meg i disse dager, og noen er i gang med å lage en dokumentarfilm om meg også, så det er mye som skjer nå, i tillegg til den nye plata mi som heter Walking On The Edge Of The World.

– Ditt liv og din verden må jo ha blitt fullstendig snudd på hodet de siste par årene, fra å bo under en bro, til å reise verden rundt. Men er det utelukkende positivt?

– Hell no! Jeg hater all reisingen, men jeg elsker å spille for folk rundt omkring. Det er det alt handler om for meg. Møte nye mennesker, høre på deres historier, fortelle dem mine og spille musikken min for dem. Men jeg må fortelle deg, forrige gang jeg var her i Oslo så besøkte jeg disse folka nede hos =Oslo. Vi gikk en tur ned til elva hvor jeg fikk møte noen av uteliggerne her i byen. Det betyr noe og gjør noe med meg. Vi satt der nede og snakket sammen, vi drakk litt kaffe og vi gråt. Jeg tror det betydde noe for de også. Bare det at noen tar seg tid til å snakke og sette seg ned å lytte. Du veit, det betyr mye at noen bryr seg litt.

IMG_4900Og med det budskapet, tar jeg Doug i hånda og takker for en hyggelig prat og for tiden hans. Han setter hatten tilbake på hodet, smiler og takker tilbake, før han går ut for å få unna de siste lydprøvene foran kveldens konsert. Jeg får med meg en kopp kaffe ut på gata, lar inntrykkene synke inn og tenker; Doug Seegers, hvilken en hyggelig mann du er.

Publikum strømmer til, Doug Seegers og Tom Skjeklesæther gjør et liveintervju fra scenen, før Doug og hans svenske band setter skapet skikkelig på plass. Herfra og ut er det pur spilleglede og country som gjelder. Det øses ut twang og honky tonk i bøtter og spann fra scenen, og det er ingen tvil om at publikum elsker Doug Seegers, og at Doug elsker sitt publikum. Seegers og hans meget tighte band byr på nye og gamle låter, de byr coverlåter av både Jim Lauderdale og Taj Mahal.  Det ropes og danses. Det rett og slett koker på Buckleys denne tirsdagskvelden.

Og en ting er helt klinkende klart. Askeladden fra New York, Douglas Seegers er ingen døgnflue. Han har kommet for å bli.

Forrige artikkelThe Margarets – Alain Delon / Rubber Rubbish
Neste artikkelAna Egge – Bright Shadow
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

1 COMMENT

Leave a Reply to Doug Seegers – En mann for sin Stetson hatt | Dust of Daylight Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here