Mitt 24 år lange musikalske kjærlighetsforhold til Michael McDermott er veldokumentert her på Dust of Daylight. Jeg fikk omsider oppfylt min store drøm om å se ham live når DoD Live arrangerte hans første Norgesturné, og opplevelsen ble like stor og intens som jeg hadde håpet og drømt om. Men det aller beste var tilbakemeldingene i etterkant. Fra alle andre som oppdaget denne fantastiske artisten for første gang.

Det er jo derfor vi driver med dette her – for å dele den gode musikken. Og når man fortsatt får meldinger om hvor stort dette var, over en måned etterpå – så er det tydelig at det har betydd noe for flere enn meg. Senest i går kom en mann bort til meg på Bergenfest og fortalte hvor mye han hadde satt pris på konserten i Odda. Da har Michael truffet en nerve, og delt akkurat det jeg har kjent på alle disse årene.

Platekarrieren hans har vært ujevn og til tider frustrerende. Høydepunktene har vært helt uovertruffene, mens de mørkere tidene kunne by på plater som ikke helt traff planken.

Forventningene var høye når Kickstarter-invitasjonen kom. «Bidra til innspillingen av TO album. Ett med The Westies, og ett med Michael McDermott solo».

Og når Six On The Out med The Westies ble sluppet så var den perfekt. En av de beste platene Michael har gitt ut, og jeg ble et øyeblikk bekymret for soloplaten. Hva hvis han fyrte de beste låtene i bandprosjektet, og soloplaten ble bare sånn passe ok?

Tidlig i vinter fikk Kickstarterbackerne tilsendt en lydfil. I mailen kunne vil lese:

«Takk for støtten, her er en liten bonus. En låt som ikke fikk plass på den nye platen…»

«Black Trees, Blue Skies» traff ørene mine. Gåsehuden dekket kroppen. Haken falt ned i bakken. Det første jeg tenkte etter at låten tonet ut var «Hvis DENNE ikke var god nok til å komme med på platen… så må resten være overjordisk.»

Jeg sendte Michael en mail og formulerte noe i den retning og fikk til svar at det var et utrolig vanskelig valg, og at kona Heather fortsatt var småsur for at han ikke tok den med på plata. Og til slutt «Her her resten av plata, så kan du gjøre deg opp en mening selv»…

Og dermed var april kjørt for min del. Willow Springs gikk på repeat frem til Michael landet på Flesland. Jeg hadde åndsnærværelse nok til å sette på en annen plate i bilen før jeg hentet ham, men foruten den turen så hadde den full oppmerksomhet hele måneden.

Michael McDermott Willow SpringsFor med Willow Springs så har Michael McDermott begått karrierebeste. Den overgår selv debutplaten 620W. Surf, som er en av de platene som har betydd mest for meg gjennom hele mitt liv.

Michael har samlet alt han har av livserfaring, og kombinert det med et stjernelag av musikere og bidragsytere – og sluttresultatet er så hjerteskjærende vakkert og overveldende at jeg får pusteproblemer bare ved tanken på å skulle beskrive den.

Da platen ble sluppet ut til alle backerne, så skrev Michael følgende om platen. Ofte er slike følgebrev det reine svada. I dette tilfellet er det rein sannhet og den beste beskrivelsen Willow Springs kan få:

In some ways this record is the story of my life-

All roads lead me here, for better or for worse-

Allerede i åpningslåten møter han et av sine karrierespøkelser head-on og tar et oppgjør med alle sammenligninger med Bob Dylan. Han lager rett og slett en av de beste Dylanlåtene verden har hørt på mange mange år. Samtidig er teksten et oppgjør med eget liv og sine egne valg, og en form for selvrenselse for sjel og sinn.

Han oppsummerer det i refrenget;

I’ve wandered through the wasteland 
for 40 days and nights
pondered frustration.
But could never really see the light
Squandered salvation
But with you I feel so strong
Maybe it was you all along

Du skal kjenne deg selv og ditt publikum godt for å starte en plate med en fortellende låt på 6 minutter og 24 sekunder, men her lykkes det over all forventning. Man slukes rett inn i McDermotts tekstunivers, og låten er så full av skjulte meninger og nikk til både tidligere låter og hendelser at det er en ren fryd for enhver tekstnerd. Her er det materiale for tolkning i årevis fremover.

«These Last Few Days» er en gnistrende liten sak som fyrer på alle sylinderne og lar spesielt Will Kimbrough briljere.

unspecified-3Vi får en veldig typisk McDermott-låt i «Getaway Car». Dette er stemningen, soundet og innholdet som fikk meg til å falle hodestups for denne mannen for 24 år siden. Han kanaliserer sin indre Springsteen, og jeg vet det er å banne i kjerka og at det allerede innad i redaksjonen vil avstedkomme en veritabel klagemur – men jeg hevder likevel at dette er en bedre Springsteenlåt enn sjefen sjøl har klart å skrive på mange mange år. Men samtidig så er det så genuint og ekte McDermott. Live er denne låten intens, tett og sterk. På plate flyter den ganske lett til å være så full av følelser.

Willow Springs er den første platen McDermott har produsert på egenhånd. Og med seg har han store deler av The Westies. Særlig kona Heather, Will Kimbrough og Lex Price setter et utrolig deilig stempel på platen.

«Soliders Of The Same War» er en stemningsfull låt som er et perfekt eksempel på historiefortelleren McDermott. Her spinner han en historie med utgangspunkt i egne opplevelser, om tvilsomme mennesker som lever i skyggene og kommer frem først når det begynner å bli mørkt, på den ene eller andre måten.

I bilen mellom spillstedene snakket vi mye om denne platen, og en av låtene som tidlig fanget meg var «Butterfly». Jeg spurte om jenten han synger om i teksten er den samme fra «Junkie Girl» fra Bourbon Blue. Det var det naturligvis. Her åpner han opp og deler smerte og intense opplevelser som utrolig nok ikke kostet ham livet den gangen.
Jeg kunne se at hjulene gikk rundt inne i hodet hans, og når vi kommer frem til Odda og konserten starter så spiller han «Junkie Girl» før han umiddelbart følger opp med «Butterfly». Et perfekt øyeblikk.

T’was a junkie girl in my world
and everything began to twirl
and it spun so that I couldn’t even stand
….
I laughed when she said
«We should both be dead,
Babe you know, no one makes it out alive».

 

Etter en såpass sterk låt passer det bra at han flekker frem munnspillet og gir oss en låt som gir oss lyst til å danse, løpe, le og føle. Jeg kjenner meg så alt for godt igjen i deler av denne teksten, og Michael åpner nok en gang opp om sine innerste tanker.  Vi får også et skjult lite nikk til låten «The year it all went wrong» fra platen Hey-La-Hey.

I can’t see the heavens
I can only see the sky
I’m a half empty kinda guy

synger han i refrenget. Og sånn er det jo – verden deles sånn ca på midten mellom de som synes at glasset er halvfullt og resten av oss som klart og tydelig ser at det er halvtomt. Men vi vet hvor viktig det er å se fremover likevel…

So now I’m finally clean
But I’m as dirty as I’ve been
Where it all went wrong
I couldn’t tell you how or when
So I’ll just keep on keeping on.

«One minus one» er en nydelig duett mellom McDermott og kona Heather Horton. En tekst om brudd som reflekterer over hvorfor det gikk rett til helvete og hva det førte med seg.

Det er litt tounge-in-cheek humor som ligger under «Folksinger». Den er delvis inspirert av hans møte med en graver fra kirkegården, og fortsetter å ta et oppgjør med seg selv og sine valg. Han måtte stå skolerett foran søsteren for å forklare verset om å ikke være kristen lengre, og jeg tror ingen ved sine fulle fem egentlig har lyst til å henge med Bono… bruken av metaforer her er eksemplarisk.

Litt funk må til, og «Let a Little Light In» er en lettbeint sak som hyller livet og lyset. «I’m tired of all this darkness» sier han, og sier at det skal bli andre boller fremover. Det er viktig å ikke grave seg ned i mørket, selv om livet har tildelt noen flere smeller enn gjennomsnittet vanligvis får i løpet av et liv.

McDermott-Odda2

 

Så kommer den da.

Platens beste spor. Låten som gjorde at jeg måtte stoppe bilen på vei hjem fra jobb for å grine ferdig, da jeg ikke så veien gjennom tårene.

Michael mistet sin mor for en tid tilbake, omtrent samtidig som jeg mistet min bestemor. Hans far satt alene igjen, og de begynte å tilbringe tid sammen. De er begge av irsk avstamming. Begge menn. Som ikke snakker sammen om følelser. Det ble mange lunsj og middagsavtaler med mye stillhet. Så døde faren. Og Michael skrev «Shadow In The Window» om tapet. Om savnet. Om det å ikke ha fått sagt alt. Om skyggen i vinduet som forsvant.
Omtrent samtidig med dødsfallet til Michaels far så mistet jeg min bestefar. Derav reaksjonen, jeg holdt på å si første gang jeg hørte denne låten, men den er der hver gang. Tårene triller hver gang jeg lar teksten slippe inn. Både live og på plate. Jeg har aldri opplevd maken.

Låten slutter så sterkt, så intenst. Enda mer intenst er det live. Når han synger, og SKRIKER…

I love you
I love you
I love you
I love you
I do… 

Ikke vent for lenge med å fortelle noen at du setter pris på dem. Plutselig er det for seint.
Og det er Michael helt klar over, det merker vi på neste låt.

Overgangen til neste låt er platehistoriens mest perfekte. En liten jentestemme sier «I love you, daddy». Og vi countrysniker oss inn i den herlige «Willie Rain». Låten til datteren som opptar hele hjertet til Michael McDermott.

Han fortalte at han spilte denne for henne i bilen på vei til barnehagen. «Hør Willie, her er sangen jeg har skrevet til deg.» Lytting i baksetet. 30 sekunder senere «Det var fint pappa. Kan vi høre på One Direction nå?»

«Willie Rain» er en nydelig kjærlighetserklæring til datteren, og vi kan ikke annet enn å smile over den tydelige gleden og stoltheten over å ha klart å lage en annen person.

Willow Springs avslutter med «What Dreams May Come». «Doubt is a deep well // Hope is a carousel», sier han. Det har blitt en låt om håp og fremtid. Alt det mørkeste er bak ham nå, og han er på vei.

Take my hand, babe, I’ve got a plan
Our lives have really just begun
Hold on, what dreams may come

Det er litt urettferdig å skulle la mine enkle ord beskrive denne åpenbaringen av en plate. Men jeg håper at den i det minste kan føre til at flere får opp øynene for denne artisten, låtskriveren og personen som har så mye på hjertet og ønsker å dele det med oss alle.

For meg er dette årets album.

Kjøpes hos Michael McDermott.

SHARE
Forrige artikkelStjernekrig fra Wilco
Neste artikkelAnbefalte album 1. halvår 2016
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

3 COMMENTS

  1. […] På den andre siden av havet satte Michael seg ned og satte ord på følelsene rundt det faktum at han nå hadde mistet sin far. En mann av den gamle garde, som kanskje ikke snakket om følelser slik det er «vanlig» å gjøre idag. De hadde mye usagt, Michael og hans far. Men han forsøkte å si dem i denne låten, og valgte til slutt å dele den med oss på platen Willow Springs. […]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here