The night Nikki Lane came to town

Konsert Nikki Lane (supp. Tiny Ruins), Mono Oslo

Det er sol og tidlig sommer i Oslo by. Vi skriver mandag 9. mai. Youngstorget bader i kveldsola, folk tripper lettkledde og lette til sinns over brosteinene. Med kroppen full av forventninger og med kun ett navn bankende i hjernebarken, får jeg los på kneipa hvor det skal skje i kveld.

Cafe Mono er stedet, og Nikki Lane er kveldens stjerne. Det er nesten så jeg kan kjenne en eim av Nashville henge i lufta utenfor portrommet i Pløens gate 4. Følelsen av Nashville blir ikke mindre når jeg spaserer inn porten. I bakgården på Mono er det en stor tetthet av herremenn med kinnskjegg, brylkremsveiser og westernskjorter og kvinner i smakfulle frynser og rockabilly-antrekk. En slik stemning som alle disse folka skaper, er et helt perfekt bilde å gå rundt i når en stjerne som Nikki Lane er i byen for å gjøre sin første norgeskonsert.

Nikke_Lane1Nikki Lane, født og vokst opp i South Carolina, nå bosatt i Nashville, er en av de aller tøffeste damene innen countrymusikk i dag, og regnes av mange som en av de aller største blant kvinnelige outlaw-countryartister. Låtene hennes spenner fra de såreste, via bittersøte til skikkelig kick-ass. Ingen piller denne dama på nesa for å si det sånn. Nikki Lane kan sammenlignes litt med både Loretta Lynn og Wanda Jackson. Hun er ei blodekte honky tonkdame med blodårene fulle av rock’n roll.

Kveldens oppvarmere heter Tiny Ruins og kommer Auckland, New Zealand. De gjorde unna kveldens første sett på fint vis. Musikken deres sorteres under folk/singersongwriter og ble muligens litt for stillferdig akkurat denne kvelden.

kommer hun hun som alle venter på. Dansende gjennom baren med et flørtende blikk, strør hun om seg med slengkyss på veien opp til scenen. Cafe Mono er fullpakka og svetter allerede.

Nikke_Lane9Nikki Lane gliser bredt mot publikum, henger på seg kassegitaren og sparker i gang kvelden sammen med, Jonathan Tyler (gitar) og Erika Wolf (kor). Kveldens konsert blir av den akustiske sorten. Trioen byr på låter fra de to albumene hun har gitt ut så langt i karrieren. De tre første låtene ut, «Seein‘ Double», «You can’t talk to me like that» og «Man Up», er alle å finne på siste skiva hennes, All or Nothin’. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg allerede her savner et fullt band på scenen. Jeg lengter rett og slett etter steelgitar og enda mere twang. Men kjære vakre vene, denne akustiske konserten er også til å kose seg glugg i hjel av.

Nikki har publikum i sin hule hånd hele veien gjennom kvelden. Et publikum som var så lydhøre at de på en av låtene slo av lydanlegget, og gikk helt akustisk med en kassegitar og to stemmer som viser folk hvor vakkert harmonier kan låte. Hun sjarmerer folk med fine historier mellom låtene. Noen såre, noen artige og noen litt over kanten av hva den gjengse norske konsertpublikummer er vant til å høre. Vi får høre en ny låt og historien bak denne låta som kommer på neste skive. Låta skrev hun da Levon Helm døde, og det satte sine spor i henne, dette med at folk sto han så veldig nær da han la ut på sin siste reise.

Store øyeblikk står i kø utover kvelden. Øyeblikk som inneholder coverlåter som Merle Haggard sin Sing Me Back Home og en utrolig vakker versjon av Bob Dylans «You Ain’t GoinNowhere».

Nikke_Lane7Flere ganger i løpet av kvelden legger jeg merke til en stilig kar i snekkerbukser. Jeg klarer ikke helt å plassere mannen, før han seint på kveld går opp på scenen og gjør gospellåta, «This Little Light Of Mine», sammen med Nikki og folka hennes. Denne mannen er ingen ringere enn den unge soulstjernen fra Texas, Leon Bridges. Leon som er i byen for å holde konsert på Rockefeller kvelden etter. Han vil selvfølgelig ikke gå glipp av en konsert med Nikki Lane.

Etter konserten får jeg en trivelig prat med Nikki. Hun kan fortelle meg at ei ny skive er så å si klar, og ventes utgitt på senhøsten i USA, og i januar i Europa. Hun kan også fortelle meg at det er planlagt at hun skal komme tilbake til Norge til høsten, og da med fullt band. Hun gliser og ler, banner og flirer, og stiller villig opp på fotografering. Om du vil eller ei får du et kyss på kinnet. Det siste jeg får med meg av denne sprudlende dama, er at hun får vite om ett bursdagsbarn ved bordet hvor hun står og selger skiver og annet stæsj. Nikki setter i gang med å synge bursdagssangen og får med seg køen foran bordet på en allsang. Er det noe rart at folk elsker denne dama, sier jeg bare.

Folk elsker Nikki Lane, og Nikki Lane elsker sitt publikum. Jeg ser virkelig frem til at hun kommer tilbake med fullt band. Det kommer til å bli tøft.

Nikke_Lane2

SHARE
Forrige artikkelCave States – True Life
Neste artikkelAl Scorch – Circle Round The Signs
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here