Rundt hundre forventningsfulle Bergensere samlet seg lørdag ettermiddag på Madam Felle for å se Richmond Fontane Duo ta farvel med Bergen. Bandet har holdt på siden 1994, men informerte fansen om at vinterens plate You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To, ville bli bandets siste.

Sist de besøkte Bergen var i 2005, og i bilen til flyplassen på søndag morgen så mimret gitarist Dan Eccles om forrige besøk – hvor han ble så stresset av en vel nærgående tollbetjent at han etter håndspåleggelsen mistet gitarforsterken sin i bakken og måtte få en av byens dertil egnede teknikere til å fikse den før konserten på Garage.

Det var tidlig konsertstart på Madam Felle, så spisegjestene var midt i hamburgeren når oppvarmer Fernando gikk på scenen. Et knippe gjester bak i hjørnet ved vinduet (håper dere får lus hele gjengen) hadde veldig mye interessant å snakke veldig høyt om under hele konserten. Selv etter direkte tiltale var lydnivået høyt for å overdøve artistens uinteressante forsøk på å få frem sitt budskap, og et eller annet sted i lokalet satt det noen og så på videoer på YouTube på mobilene sine. Med høy lyd.

Det er ufattelig at folk kan være så totalt blottet for respekt, og regelrett gjøre sitt beste for å ødelegge en ellers fantastisk opplevelse for bortimot 100 andre gjester. Jeg foreslår at det blir lov å gi slike folk buksevann på stedet.

Til tross for disse irritasjonsmomentene så trollbandt Fernando sitt publikum, og det var kø ved merchandisebordet etter konserten for å få kjøpt plater med det flere omtalte som “han med englestemmen”.

Fernando 01Fernando Viciconte er født i Argentina, men oppvokst i USA og bosatt i Portland, Oregon. Han er god venn med alle i Richmond Fontaine, og på sitt siste album Leave The Radio On, så har han både hjelp av dem, og Peter Buck fra R.E.M.

Absolutt et hyggelig bekjentskap, og han hadde med seg Dan Eccles fra Richmond Fontaine på gitar på hele settet.

Etter en kort pause inntok Willy Vlautin og Dan Eccles fra Richmond Fontaine Duo scenen, og de trøkket igang med sitt karakteriske lydbildet som ligger i godt gammelt alt.country-land, i skjæringspunktet mellom de mer rocka låtene til Son Volt, og de minst country låtene til Whiskeytown.

Som Redaktør Eiesland så treffende sa det etter konserten; “Willy Vlautin har virkelig den karakteristiske alt.country-knekken i stemmen, som han deler med Jay Farrar og en tidlig Ryan Adams.”.

Vi fikk et knippe låter fra et par av Richmond Fontaines tidligere utgivelser, men majoriteten kom naturlig nok fra You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To. 

Men de åpnet med “The Kid From Belmont Street” fra Thirteen Cities, før vi får både “Wake Up Ray” og “I Got Off The Bus” fra den nye platen. Willy Vlautin fremstår som verdens hyggeligste mann der oppe, og kryder settet med røverhistorier fra veien og livet sitt – om både teltturer med Fernando, tvilsomme jegere, og årsaken til at Richmond Fontaine nå blir oppløst.

Vlautins evner som historieforteller er uovertrufne, noe vi både kjenner fra tekstene – som er små noveller med musikk til – og ikke minst fra bøkene, som er lengre, mer utbroderte fortellinger med tilsvarende temaer som vi finner i musikken hans.

Richmond Fontaine 04

Og historiefortelleren Willy får fritt spillerom denne kvelden. Publikum er med på notene, henger på hvert ord i tekstene – og han er på hjemmebane med historiene mellom låtene.

Hele veien er Vlautin sjermende og jovial, og skryter hemnningsløst (og med rette) av sin bandkollega Dan Eccles. Flere ganger snur han seg mot gitaristen etter en gnistrende solo og sier lavmælt “That was great”, og lignende ting. Han setter tydelig pris på å være på tur med musikken sin – og har planer om å gjøre det beste ut av den siste turen med Richmond Fontaine.

Låter som tidliger nevnte “I Got Off The Bus”, samt “Lonnie”, “Capsized” og “I Fell Into Painting Houses” var noen av høydepunktene denne kvelden, som så alt for raskt tar slutt.

Som en herværende medredaktør sa etter konserten; “Jeg kunne sittet og hørt på dette i et par dager til”.

Det er egentlig urettferdig å plukke ut noen spesielle låter fra et så helstøpt og perfekt sett. En konsert med Richmond Fontaine er på mange måter sydd sammen som en Roman fra Vlautins hånd, der alle låtene forteller deler av en historie. Historier som til sammen gir et utvidet innsyn i Amerikas mørkere sider og fattige baksider.

Den siste kvelden med Richmond Fontaine ble en perfekt kveld. En kveld man ønsker aldri skal ta slutt, som trekker frem gamle minner og gir en deilig følelse av å ha opplevd noe unikt.

Takk for turen, Willy, Dan og Richmond Fontaine – musikken blir aldri borte…

(I løpet av morgendagen poster vi DoD Sessions – som får besøk av Richmond Fontaine og Fernando…)

Forrige artikkelReleasekonsert med Empty Bottles Broken Hearts
Neste artikkelDoD Sessions: Richmond Fontaine
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

Leave a Reply to Musikkåret 2016 – Jan Eiesland | Dust of Daylight Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here