Dette er øyeblikkene alle som skriver om musikk lever og ånder for. Når de får servert et nytt band i fanget som blåser beina under en, som fillerister ørene og rytmefoten, og etterlater en stakkars musikkskribent som en våt, oppvridd klut i en bylt på gulvet.

Johnny Red & The Prayerhouse People kommer fysisk sett fra Jæren, i tjukkeste bedehusland – men mentalt har de nok oppholdt seg i det amerikanske bibelbeltet siden tidlig på 1800-tallet.

Navnet er jo temmelig betegnende i seg selv, vi forstår hvor de kommer fra og hva vi har i vente.

Kort sagt: Nothing More Than Clay er en triumfferd av en plate, en reise gjennom tid, følelser og historie.

Låtene er gjennomsyret av norsk kysthistorie, gamle sjømannsviser, norsk visetradisjon og bedehuskultur. I like mengder får vi amerikansk folktradisjon, referanser som bringer oss til det amerikanske bibelbeltet og svovelpredikanter i avsides amerikanske fjellbygder.

Vi kan høre vinden fra Appalachiene, vi kjenner lukten fra sumpene i sørstatene, vi hører havet slå mot stranden på Jæren og lyden fra gresset som dekker sanddynene langs kysten…

Jeg får flashbacks til Jane Hills utsøkte bok «Murder Ballad» fra 2007. Jeg hører Bob Dylan, jeg hører Olav Larsen, jeg hører Woody Guthrie og Otis Gibbs. Men mest av alt hører jeg en av de beste norske platene jeg noen gang har hatt gleden av å få lytte til.

Det var stemningen som fanget meg først. Jeg satte på platen mellom slagene på jobb, uten mulighet til å lytte. Det var noe i stemningen som bare sugde tak i meg og forlangte oppmerksomhet. På vei hjem fra jobb kjørte jeg rett og slett en langomvei for å få tid nok til å lytte skikkelig gjennom hele platen.

Bandet består av John Gravdal på vokal og gitar, Johannes Bjelland på bass, Tore Brattgjerde på el-gitar, Rune Særheim på trommer og sist men så slettes ikke minst Kårstein Bø på tangenter. For orgelet og pianoet til Kårstein Bø er så utrolig viktig for dette lydbildet.

Cover, KK, til digitalt coverDenne smeltedigelen av en plate er i det ene øyeblikket en svett forsamling i en liten landsens kirke i Alabama, der orgelet pisker stemningen til frenetiske høyder – før et trekkspill røsker oss tilbake til trekkfullt norsk bedehus på en forblåst knaus med utsikt til havet på vestlandskysten.

Åpningslåten «Adam Was A Sailor» er en fortelling om jakten på en mening og trygt land – under dekke av å være en vise om en sjømann og hans liv.

 

«Crazy Crow» er en blanding av tidlig Dylan og Ivar Medaas – blandet og utført på eksepsjonelt vis, og handler om vokalist Tverdals gode venn Børre Bratland – som vi kjenner undernavnet General Forsamling.

Lytt til den teksten, folkens – vi snakker tekstkunst på fantastisk høyt nivå.

They call him the general,
and though I hate generals,
I call him the greatest of friends.

I «Mary Blue» får vi en herlig, fengende kjærlighetsvise utført med en kjærlighet til amerikansk folk-tradisjon på en måte som ville gjort selv The Band stolte. Harmoniene og stemingen er herlig spretten, og teksten er ypperlig.

Et tilsynelatende dystert lydlandskap tar oss med på tur til «Edgar’s Corner» – der americana blandes med rytmene fra en gammel sjømannsvise, og lengselen og drømmene om Josephine har holdt jeg-personen på beina gjennom tunge tider.
Hele bandet gjør igjen en enorm jobb med harmoniene, og gir denne låten en helt unik stemning.

Vokalist Gravdal har en hjerteskjærende genuin og ekte stemme, der du kan høre at han vrenger sjelen sin og virker tar jobben med å dele disse historiene alvorlig. Han LEVER disse tekstene når han synger dem, og gir karakterene liv på en måte om kjennetegner bare et virkelig dyktig band.

Woody Guthrie ønsker oss velkommen i «Sail Away», før et trekkspill trekker oss tilbake til vestlandskysten. Havet er livsnerven på en værbitt norskekyst, og gjerne det elementet som både brakte nye folk til lands – og tok andre vekk.

Et tungt, mørkt piano setter stemningen for «Gravel and Dust». Temaet fra forrige låt utdypes og utforskes, og brudd og avskjed er elementene som vi må forholde oss til. Et av platens aller viktigste spor, som binder den sammen og legger små røde tråder som de andre låtene kan følge til en form for konklusjon.

Tittelsporet «Nothing More Than Clay» er tidlig 60-talls amerikansk visetradisjon. Jeg-personen synger sin historie til sin mor, og tema er selvsagt filosofisk og jeg-personen grunner over sin egen eksistens og sin plass i verden.

I’m nothing more than clay, mama,
and that is what’ I’ll be.
Today I’ll be a-standing,
and tomorrow I’ll be washed away at sea.

Hele platen er som en tonesatt novellesamling, der historier spinnes og karakterer bygges opp og gis liv i løpet av 2-3 minutter.
Ett særdeles godt eksempel er historien om «Joanna». For å ikke spoile den, så vil jeg bare anbefale å sette seg ned og lytte – og nyte!

«Sleep Now, My Daughter» er en vakker kjærlighetssang til datteren, men føles også som et lite hjertesukk om at det egentlig er litt skummelt å ha ansvar for et barn…

Vi kan HØRE havet dundre mot svabergene i «So Long, Susanne». Veien har tatt slutt, sorg og tap gjennomsyrer vokalen og stemningen i låten. Gitarsoloen er overjordisk vakker, og det er ikke annet å gjøre enn å ta av seg hatten og bøye nakken i respekt.

Vi fortsetter å utforske mellommenneskelige følelser i «One Day Is Over». Han spør:

Say mother, are you tired?
From treading this ground alone?
DOes you pain you to know your children,
don’t appreciate what you’ve done?
Does it take your strenght away?
Does it bend your will to stay?
One day is over, but another day will come.

Hvem har ikke kjent på utmattelsen i forhold til livet og menneskene rundt seg? Her setter han ord på det på en måte som gjør at alle kan kjenne seg igjen, samtidig som et glimt av håp og styrke lyser mellom linjene. Det kommer alltid en ny dag…

Sistesporet «One Of These Days» er stedet der hvor alle de andre låtene kulminerer – en lengtende ballade om en endelig slutt. Det er mørkt og dystert og gitarene er som å stå på en sanddyne på Jæren og høre vinden og havet fortelle historier fra langt langt borte…
Det er sjelden jeg føler meg så filleristet etter å ha hørt en ny plate. Og at lille Norge kan produsere et band som dette, og låter og tekster som dette er en temmelig nydelig tanke – der Johnny Red & The Prayerhouse People blander vestlandske og amerikanske tradisjoner og lager en maktdemonstrasjon av en plate som vil bli stående som et av årets aller aller beste album.
Bandet har releasekonsert på Jæren Hotell i kveld, og i morgen spiller de på Cementen i Stavanger. Alt annet enn fulle hus er uakseptabelt av det vestlandske konsertpublikum.

Ja, Roald – jeg vet hva du skal spørre om, og svaret er ja: Den kommer på vinyl! Og på CD.

Vinyl kan kjøpes direkte fra  Johnny Red & The Prayerhouse People på Facebook, eller så kan du bestille fra Big Dipper, fra Platekompaniet eller CDOn.

SHARE
Forrige artikkelSturgill Simpson – A Sailor’s Guide To Earth
Neste artikkelDays Full Of Rain: A Portland Tribute to Townes van Zandt
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here