Brad Armstrong – Empire

Årets mest vindskeive og mest alternative bidrag i klassen for allerede temmelig alternative countryplater! Brad Armstrong og albumet Empire! En skattekiste av et album fra Dexateens og 13ghosts medlemmet Armstrong. Når de andre bandene hviler litt, så drar denne mannen til med et soloalbum som vil rage høyt på den skalaen som forteller hvilke plater man ikke setter på til fest og moro. Empire krever lytterens fulle oppmerksomhet.

Armstrong valgte å flytte seg og familien ut av sørstatene og opp nord til staten New York på høsten 2014. Der fortsatte han arbeidet med å fullføre soloalbumet som han hadde jobbet med i lengre tid. Med seg på albumet har han Jason Lucia på trommer, også han fra bandet 13ghosts og han har fått med seg fantastiske Maria Taylor fra Azure Ray på vokal. Eller så gjør Armstrong alt selv.

Dette er uten tvil et eksperimentelt musikalsk album, det er ikke slik at det treffer deg som en to-fire i bakhodet, her er det mer slik at man oppdager en ny mygg som sitter på armen og suger blod for hver gang man spiller plata. Det er så mye å finne ut av her, det er rett og slett en utømmelig skattekiste av godlyd fra en artist som har laget en fullstendig kompromissløs plate.

Det veksler fra sjanger til sjanger i samme låt. Det er synthlyd som når helt ut til verdensrommet på noen av låtene. Av og til høres Armstrong ut som Jakob Dylan, av og til som en stemme fra den andre siden eller fra seks fot under bakken. Alt gjort med en fingerspissfølelse for faget uten at det har gått utover historier og melodier.

«Cherokee Nose Job» er kanskje albumets viktigste spor. Det er en ufiltrert rå sak på alle måter, spesielt historien, men også i måten han bygger opp låten på med slidegitaren og licksene fra elgitaren som rett før to minutter er gått eksploderer i en eufonisk rockelåt. Her snakker vi plutselig Outlaws og tung ørken-mc rock, for de som husker den fantastiske Diablo Canyon fra 1994. Historien handler om en indianerkvinne som får den grusomme straffen som Cherokee indianerne var beryktet for å gi til kvinner som ble tatt for utroskap.

“Drew my best hunting blade, through my long, lost lovers face, and I sent her in the street to make amends.”

Også «Deep Water» da, låten som Maria Taylor synger på. Har vi hørt det vakrere og mer mystisk i år? Jeg tror faktisk ikke det. Undervannslyder, en stemme av fløyel og krystall og overraskelsmomenter gjennom hele låten. For ikke å snakke om å plystringen på «School Bus», noe mer klistre-seg-til-hjernen stoff skal man lete lenge etter. Når så plystringen er ferdig, drar jaggu Armstrong til med noe som lydmessig minner aller mest om en blanding av noe som gode gamle 90-talls band som Wallflowers og/eller Cracker kunne ha laget.

«Born Haunted», gir oss en slags blanding av First Aid Kit og Townes (Jeg vet, det høres helt skrekkelig far out ut, men sjekk det ut, det er helt sant og det er fullstendig nydelig), med strykere og drama og et liv og noen lydkombinasjoner av trommer og strykere og koring man neppe har hørt før. «Shrines» med sin tidsmaskin av en gitarlyd setter meg faktisk litt ut, man blir faktisk sittende og lytte etter overraskelsene for man vet at det etterhvert kommer til å skje noe i låtene. «Brothers» har et mer faderlig Dylansk uttrykk over seg og overbeviser stort. Albumet blir rett og slett bare bedre og bedre jo lenger mot slutten av låtrekken jeg kommer, men det er bare helt til jeg starter på toppen igjen, da er det starten som er kulest og best.

Snakk om uortodoks fyr og vindskeive greier. Jeg forstår godt hvis man ikke faller for denne platen med det samme, for meg satt det ikke ordentlig før på den fjerde-femte runden, først da oppdaget jeg noe av genialiteten i arbeidene til Armstrong. Nå er jeg blitt regelrett hekta på denne platen og innbiller meg at den vil kunne falle i smak i de aller fleste musikkretser der folk har sansene sine sånn noenlunde åpne for nye impulser og eksperimentelle saker og ting. Kjøp, lytt, lytt, lytt og lytt litt til, det blir ikke så mye bedre enn dette.

Brad Armstrong Facebook – Kjøp hos Cornelius Chapel RecordsiTunes

SHARE
Forrige artikkelStovepipe Stover – Love in the Time of Satanic Panic Ch.1. (EP)
Neste artikkelDavid Ramirez gjester Norge
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here