Endelig er den her, siste del av Jack Stillwaters interessante og ambisiøse prosjekt; «The Farmer Trilogy». Jeg har ventet i spening på å fullførelsen av det jeg synes var en fin start i Part I: The Famer, og en fin-fin fortsettelse med Part II: The Travel. Kunne Terje Espenes og hans venner i Jack Stillwater bringe prosjektet i havn på en stødig måte? Ville dette kreative og stilfulle konseptalbumet få den verdige slutten jeg håpet på? Og, til slutt; vil denne trilogien, dette konseptalbumet, ende opp som et helhetlig og bra produkt til slutt? Som sagt, jeg var spent, og da jeg fikk oversendt låtene fra Espenes selv på kvelden 23.februar, slapp jeg alt annet jeg holdt på med, og kastet meg over låtene.

«I see your grindstone standing across the yard» var den første verselinja Espenes sang i åpningssporet «This Farmers Life» på The Farmer, mørkt og dystert, og med referanser til Tom Russell, Darden Smith og Gram Parsons. Tematikken var slitet her hjemme på berget, og det som gjorde at den norske bonden og fiskeren valgte å forlate alt her hjemme, for å søke lykken i The Land of Opportunities. Jeg likte skiva godt, og om du lurer på hvor godt så kan du klikke deg inn på linken under her.

http://www.musikkbloggen.no/2015/04/jack-stillwater-the-farmer-trilogy-part-one-the-farmer/

Så fulgte de opp med en EP som umiddelbart føltes hakket friskere allerede fra åpningen «The Travel». Instrumenteringen var rett og slett sprekere, pedaler ble koblet til gitarene, og Terje Espenes sang hver eneste låt med stor innlevelse og troverdighet. Jeg ante at han hadde brukt mye tid til studier av det som skjedde her til lands i forbindelse med masseutvandringen, og da spesielt med tanke på turen over Atlanteren. Jeg likte The Travel veldig godt, og skrev som sant var at det var den fineste americanaen jeg hørte her til lands i 2015. Hva mer jeg mente kan du sjekke her:

http://www.musikkbloggen.no/2015/10/jack-stillwater-the-farmer-trilogy-part-ii-the-travel/

jack still part threeOK, så jeg kastet meg tvert over siste del av trilogien, Part III: The New Life. Rundt tjue minutter senere sendte jeg ei melding til Espenes, og måtte bare rimelig euforisk gratulere ham med en fantastisk avrunding av prosjektet. La meg gjøre det hakket mer klart; jeg skrev noe som «Dæven døtte, mister! Gratulerer med fire knallsterke låter, og ei vanvittig solid avslutning på det hele. Nå håper jeg virkelig vanvittig mange flere får opp øynene for dere, for det har dere fortjent».

Så, hva var det som fikk meg til å umiddelbart ta tenning på herligheten? Jo, Jack Stillwater åpner med en behagelig, nærmest droneaktig gitar som nærmest messer ut sine toner, repeterende og klart. Trommis Arne Harald Foss slår for sikkerhets skyld like dronete på sine tammer og stortromma, og sammen skaper han og gitarist Morten Huseby ei forventning i oppbygningen mot refrenget. Bassist Odd Inge Rand durer behagelig i bakgrunnen, og jeg kjenner at jeg er glad Espenes anbefalte meg å skru skikkelig til på volumet. Jeg bruker sjelden å spare på strømmen når jeg spiller musikk, men det var allikevel kjekt å få dette tipset, som selvsagt resulterte i at jeg ga på litt ekstra.

I let you go
On that night
Let go of your hand
When I took my flight

Espenes synger klokkeklart og pent. Jeg hører at han holder litt igjen, og aner ei oppbygning i låten som jeg kommer til å elske. Låter som begynner rolig og behagelig, for så å bygges opp mot et klimaks av et eller annet slag har alltid stått høyt i kurs her i gården. Oppbygningen består her av mer gitarer, en trommis som benytter seg av flere trommer og symbaler, en bassist som buldrer gradvis mer, og ikke minst Espenes selv som tar mer og mer i. Koringen vi hører fra andre refreng er så smak- og effektfull som den skal være, og krydrer det hele strøkent. «Dead Like a Rose» er akkurat så lite lystig som den høres ut, men det brutale møtet mange fikk med USA, det store antallet nordmenn som skuffet måtte konstatere at fortellingene og det forjettede land nok var noe overdrevne, skal ikke pyntes på. Verselinja «I should have seen, what I ignored» sier det meste om vanskelighetene rundt det nye livet.

«Her Little Light» starter som en marsj, med militær presisjon i arbeidet med skarptromma. Når Espenes kommer inn med vokalen, tas vi straks med inn i den engelske, irske eller skotske puben, i en melodi som er en blanding av en britisk, tradisjonell folkemusikk og americana. Det er litt stål i gitaren, ei fløyte spiller en vakker melodi, koringen er helstøpt, og det hele står egentlig i kontrast til det slitet Espenes stilfullt synger om. Her må jeg bare komme med en referanse som slo meg allerede ved første gjennomlytting. Fredrikstad-bandet Tellusalie er savnet her på Senja, ihvertfall av meg, spesielt siden svanesangen ble det fabelaktige albumet The Man Across the Fountain tilbake i 2009. Her blir noen av abstinensene roet ned, og da mener jeg det som et sylskarpt superlativ til Jack Stillwater.

We gather ’round the fire
Came in from the cold
Three days on the horseback
In search for the gold

Så, med to låter igjen, skjer det noe passe uventet. Lydbildet endres, først og fremst pga av noen akkorder fra et piano, men òg fordi Espenes legger stemmeleiet noe høyere enn han har gjort i de foregående elleve låtene. Og, tror dere ikke Huseby tryller fram en lystig og lett gitarlyd i det lekre partiet han putter inn førti senkunder inn i låten. Pianoet fortsetter lekent og pent, Rand jobber langs hele halsen på bassen sin, og takta som Foss mener duger til «Shadowlands» gjør så definitivt det. En aldri så liten lykkepille av en låt som i mine ører like gjerne kunne vært komponert av Bruce Springsteen. Og Jack Stillwater er faretruende lik The E Street Band. Men, lyrikken harmonerer ikke helt med de lystige tonene. Livet er fortsatt ikke ubetinget lykkelig, noe Espenes får greit fram.

Jack Stillwaters nærmer seg reisens slutt, og med låten «Don’t Know Where I’m Bound» er det over. Her er det så mye lyder, så mange instrumenter, og så mye som skjer, at jeg storkoser meg glugg ihjel. Kompet er lekkert og småpoppa, et orgel ligger kledelig plassert bak i lydbildet, ei dame er hentet inn for å gjøre en koristjobb, og det er både akustisk og elektrisk gitar med på ferden. I tillegg kaster resten av gjengen seg med i koret etterhvert, og det hele føles som en lykkelig gospelseanse ei lita stund. Karen vet ikke helt hvor veien går videre, og det får vi neppe vite om ikke Espenes & co finner ut at de skal følge de emigrerte videre gjennom 1900-tallet og fram mot våre dager. En ny EP-trilogi over samme tema klarer ihvertfall jeg lett å absorbere.

Don’t know where I’m heading
Don’t know where I’m bound
The fog is comin’
Still hangin’ around
I guess I’m scared
But, I will be going
I got to leave here now
——
This old house
It always brought me down
But tonite I’m going
I don’t know where I’m bound

Framtiden er så definitivt usikker, men den er langt fra så kølsvart som den virket i Part I og II. Her er det spor av håp, det er plutselig muligheter å spore, og som vi allerede har lært av historien, så gikk det veldig greit med mange av de nordmennene som tok turen tvunget fram av armod.

jack still part 3Alle delene er altså spilt inn i Athletic Sound i Halden, og produksjonen har hele veien vært suveren. Vi snakker så definitivt om et legandarisk studio som bare har blitt mer legendarisk med The Farmer Trilogy. Jeg vet at dette albumet kommer til å følge med resten av livet, og det er godt å tenke på. Terje Espenes og Jack Stillwater har gjort en så formidabel jobb at skiva vil stå som noe av det fineste som er gjort innen americanasjangeren her i landet til evig tid.

Karene kan nå klappe hverandre fornøyd på skuldrene, det er vel blåst, og dette prosjektet er ved veis ende. Jeg gleder meg som en unge til jeg får den bebudede vinyl-boksen i hus når sommeren nærmer seg slutten. Den utgivelsen skal få en hedersplass i platesamlinga mi.

Nå krysser jeg fingre og alt annet som kan krysses for at Jack Stillwater får den oppmerksomheten og responsen de fortjener, for gudene skal vite at dette har kostet. Kreativitet, svette og tro på det de har gjort har resultert i et av de mest spennende konseptalbum vi har hørt her til lands.

Lykke til, og takk for musikken!

SHARE
Forrige artikkelBenny Borg – Den Største Reisen
Neste artikkelAlexander Lindbäck hyller Jason Molina
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here