Ikke hørt om The I Don’t Cares, sier du? Da er du i godt selskap, for her snakker vi om et prosjekt som er temmelig ferskt og obskurt, og ikke spesielt ventet.

Vi snakker altså om en av verdens største helter, Paul Westerberg, the grandmaster of The Replacements, the godfather of grunge, St. Paul, verdens tøffeste dude fra Twin Cities, Minnesotas store sønn, fyren som sparket igang alt det stilige som kom ut av Amerikas spreke indiescene, den gangen indie var mer enn sutring, og hans noe overraskende medsammensvorne Juliana Hatfield. Juliana er ei sprek rockedame som jeg først ble obs på i 1993, gjennom det fantastiske popalbumet Come On Feel the Lemonheads, av og med Evan Dando og The Lemonheads. Frk. Hatfield korer aldeles vakkert på den skiva, og er med på å gjøre den til ei av de mest stilige fra hele 90-tallet. Så stilig synger hun at jeg bare måtte på konsert med henne og eget band året etter, på The Garage i London. Og det var pinadø en rocka seanse. Jeg fikk med meg at hun i sin selvbiografi fra 2008, When I Grow Up: A Memoir, viet et helt kapittel til Paul, og at hun har vært blodfan som meg hele sitt liv. Men, derfra til å klare å få karen i studio er det en lang, kronglete vei, en vei hun heldigvis har klart å holde seg på. Det er jeg henne evig takknemlig for.

Men, uansett hvor bra jeg synes mye av det Juliana har gjort er, så er dette først og fremst en stor, stor utgivelse for undertegnede på grunn av Westerberg. Jeg er usaklig stor fan av The Replacements, jeg elsker alle lydene han har gjort solo, det være seg studioskivene (seks i tallet) under eget navn, EP’ene, nettutgivelsene og de hjemmesnekra albumene (dæven døtte 49:00 er underkjente og kriminelt oversette saker!), samt det han har gjort som Grandpaboy (den selvtitulerte EP’en, den ubegripelig tøffe Mono og stilsikre Dead Man Shake). 

Utover dette så var han sjef for musikken til filmen Singles, med et soundtrack som da det kom i 1992 slo knockout på de aller fleste. Alice In Chains, Pearl Jam, Mother Love Bone, Mudhoney, Screaming Trees og Smashing Pumpkins var ikke allemannseie før dette albumet ble sluppet, men da det var i boks ble stort sett samtlige band digget av halve planeten. I tillegg blir jeg passe lykkelig hver gang jeg hører hans låter i en eller annen film, og det skjer ganske så ofte, heldigvis. Her nevner jeg lett låtene som er med i tv-serien Friends, «Sunshine» og Stain Yer Blood», den kule duetten han gjør med Joan Jett i den ikke like severdige filmen Tank Girl («Let’s Do It»), og ikke minst den strøkne versjonen av Beatles sin «Nowhere Man» i den fine filmen «I Am Sam».

wild stab westerberg_the i dont caresNok om det; Paul Westerberg er pinadø ute med nytt album og nytt materiale! Og det er de første lydene han har gitt ut siden den herlige hjemmesnekra PW & the Ghost Gloves Cat Wing Joy Boys i 2009. Og da regner jeg ikke «inn-samleren» Songs For Slim, der et delvis The Mats gjør fem kule låter, bl.a. to av Slim sine låter, eller den nesten 20 minutter lange The Replacements-jammen han slapp på internett i fjor. Nei, her sitter vi altså med duggferske, nye komposisjoner, nyinnspilt i studio, og da fyker altså korkene rett i taket på Senja.

Jeg hadde allerede hørt to av singlene, den barneregleaktige «1/2 2 P» og den stilige og semi-funky «King of America», mens jeg av de fjorten andre nyinnspillingene kun kjente til «Born For Me», som han gjorde på Suicaine Gratification (1999). Så, når jeg trykket play på Wild Stab, så var det med høy puls og skrekkblandet fryd. Jeg har blitt skuffet litt for ofte av gamle helter som har ligget i dvale i lang tid, for så å gi ut skiver, og om St. Paul skuffer så blir jeg rett og slett trist, på samme vis som jeg blir når Liverpool taper fryktelig ufortjent og uforståelig for Man Utd, noe de har gjort litt for ofte i det siste.

Åpningslåten på skiva, som er ute på Dry Wood Records, er «Back». Ei rolig takt klaskes ut, og så er de to «turtelduene» i gang. Jeg har hørt og lest fra ymse irriterte luringer at det er håpløst at Paul selv slår trommer, og at det er bortimot skandaløst at ikke en skikkelig trommis er installert bak trommesettet. En rekke av de ypperste trommisene ville ha dukket opp i løpet av sekunder om Westerberg bare hadde knipset. Når sant skal sies så har han tidligere samarbeidet med djevelsk dyktige hamrere som Michael Urbano (Cracker, John Hiatt, Chuck Prophet), Steve Ferrone (Johnny Cash, Roxy Music, Tom Petty) og Jim Keltner (har spilt med alle), så en slags sak har disse negative sutrerne. Men, Paul sier det best selv – det å lage «perfekte» låter, der alt stemmer og hvert beat, hvert trommeslag, hver akkord, hver rytme, hver tone og akkord høres 100% riktig ut, det er noe enhver kid med en mobiltelefon kan gjøre, og er noe Westerberg aldri har hatt lyst til å drive på med og heller aldri kommer til å forsøke på. Mannens lakmustest er ørene, og i neste «instans» hårene på armene. Når gåsehuden blir plagsomt heftig er mannen i mål. Så, at Paul står for takta synes jeg er fryktelig stilig. Det er enkelt, fett og akkurat som han ønsker det. «Back» byr på semi-lurvete akkorder fra en kassegitar, noe krydring med elgitaren, og litt risting på en tamburin av Hatfield. Men, først og fremst er det bare å slå fast først som sist at dette er et album med dritlekker koring, og masse godsaker i form av første- og andrestemmer. At Mannen er tilbake er det ingen tvil om, og det er godt å få det konstatert allerede i åpningslåten. Her synger Paul om en masse brølere, dop og noe som kan minne om å ha mistet seg selv. Men, «he’s back!».

All of these years year, believing in such
Something I thought I couldn’t touch

«Wear Me Out Loud» følger så, og nå økes tempoet betraktelig. En type låt slik Westerberg skrev de i Replacements-tiden, ei stødig takt kombineres med å gå opp og ned noen tonearter her og der, antydninger til stopp/start-partier, og halvfrenetiske vokalpartier, som denne gangen fylles herlig ut av Juliana. Igjen slår det meg for en kul gitarist vi snakker om. Jeg skjønner godt at Keith Richards synes han er en av de cooleste rockerne som har gått på planeten, og vil ha ham til å spille i sin begravelsen. Usannsynlig i seg selv å tenke at Keith skal dø, men vi har alle sett hva som skjedde med Lemmy i romjula, så man vet aldri. Dette er en screamer av en låt, med masse energi og action, og en nøyaktig det som skal til for å få meg i strøkent humør.

Honey, wear me out. Loud!

«Born For Me» er femtesporet på Westerberg sin tredje soloskive, Suicaine Gratification. Originalversjonen er en rolig og deilig sak, der Paul har med seg kassegitaren, og resten av instrumenteringen er sparsommelige trommer, litt bassisering, en elegant cello og litt tangentspill av sjefen sjøl. I tillegg koret Shawn Colvin lekkert som fy den gang da, noe Don Was nærmest hadde krevd. Sammen med Frk. Hatfield er det derimot andre boller. Tempoet er skrudd opp, mesteren kjører på med et halvpunka riff, koringen er ikke begrenset til refrengene men lagt inn som en andrestemme, og Paul går fra sitt laveste til sitt høyeste stemmeleie. Med I Don’t Cares ligger altså stemmen høyt, om noen skulle lure. Jeg var spent på hvordan denne låten ville bli, og etter første gjennomhøring var jeg litt i «tja-land», men etter tre-fire runder sitter denne rakkeren som et skudd. For å sprite opp den litt monotone melodilinja kjører Westerberg naturligvis på med ei enda mer monoton «gitargnikking» som et substitutt for en solo, og selvsagt funker det. Sjefen vet så definitivt hva han skal komme med, og det å gjøre en tankefull høstlåt om til en lystig pop-perle er en genistrek. Nok en knallert av en låt!

When the loneliest eyes and the emptiest arms
Finally decide to meet
With a head in a lap and a tongue tied in knots
The the loneliest eyes try and speak
You were born for me, beautiful and blue
I could die here for you

«1/2 2 P» var som nevnt den første singelen Westerberg og Hatfield slapp som The I Don’t Cares, 30.oktober 2015, og umiddelbart ble jeg noe skeptisk. Ikke for at låten er dårlig, eller fordi den kan minne om en tidlig The Beatles-låt skrevet av Ringo, men mer fordi den umiddelbart slo meg som en «lett» poplåt. Et helt album med pop fra Paul hadde jeg måtte jobbe med, ei skive uten phete riff og fandenivoldskhet. Men, når det er sagt, denne rakkeren sitter etterhvert som et skudd, og passer utmerket inn på albumet. Igjen snakker vi om en lekker duett, der Juliana ligger langt bak i lydbildet og korer vakkert, akkurat som jeg elsker henne. De leker seg med stereoeffekten på hennes stemme, Paul spiller fett som fy på en kassegitar, fyller på med et 50s-rocka riff med elgitaren, og versene er bare nydelige og av sorten som smyger seg inn under huden på meg. Når Westerberg så leverer den korteste og enkleste soloen til dags dato, ja, da blir jeg glad innerst i sjela. Det er soloen sin, det. Alfabet-sanger kan faenmeg være dødsstilige, og som engelsklærer kan jeg love at det vil bli tvungen synging av denne låten når uttalelse av de britiske bokstavene skal innlæres. Gled eder, Senjens børn!

a-b-c-d-e-f-g
when you call me, baby
h-i-j-k-l-m-n oh no
when you call me baby
I need to find an ally

«Sorry For Tomorrow Night» er låten som fikk meg til å umiddelbart tenke «hva, faen!?». Misforstå meg rett, for dette er et høydepunkt på skiva, men her åpnes det med ei fele (eller, det er vel mer korrekt å si et orgel med fele-effekt), og etterhvert lurer et munnspill seg inn, og stemningen blir så trivelig at jeg må klipe meg i armen. Budskapet burde være åpenbart nok, og da ventet jeg meg alt annet enn en låt der jeg ser for meg Westerberg og Hatfield arm i arm, mens de vugger lykkelige fram og tilbake. For det er denne tvetydigheten som slår meg som Paul sin nye, lille tvist denne gangen. Snerten er der i stemmen, lyrikken er alt annet enn paradisisk, men sluttresultatet er altså en gladsak av en låt. Og hvis ikke dette er tidenes «forhåndsunnskyldning», så vet ikke jeg. I Peter Wolf sitt stilfulle intervju med Paul, fortalte hovedpersonen at denne låten, samt «Kissing Break» som kommer senere på albumet, var skrevet til Juliana, både innholdsmessig og med tanke på at hun skulle synge låten sammen med ham. I det hele tatt så er det mye vi har å takke frøkenen for, ikke minst det å ha motivert Westerberg til å skrive flunke nye kjærleikslåter.

I’m sorry for tomorrow night
I hope you’ll understand
I’m sorry for tomorrow night
I’d like to say it in advance
And the next week, and one year after that
I might regret it for the rest of my life
But just in case I don’t show up
I say I’m sorry for tomorrow night

Så får Juliana Hatfield styre showet i «Dance To the Fight». Fuzzgitar, full stereoeffekt, ei frøken i heftig rock’n’roll-modus, og null tullball. Igjen får jeg en liten Beatles-feeling, og tenker «Helter Skelter» anno 2016, bare mer punka og mindre vill. En trompet koser seg i bakgrunnen, stemningen er topp, og jeg tenker at jeg må sjekke ut denne dama mer grundig enn jeg har gjort. Paul er en helt med gitar, noe som allerede er konstatert, og her følger han Juliana som en hvit Chuck Berry, energisk og stødig.

Give our lips something to do
Give our mouths some words to say
Fill our hands with work to do
Just in case they wanna stray
We’re all business you and I

Åpningen av «Kissing Break» levner ingen tvil, og når de i tillegg pakker inn meldingene i en herlig countrysak av det rolige slaget, så skjønner alle at Paul og Juliana har det fryktelig fint sammen, ihvertfall i studio. Dette er en duett der de synger alt sammen, og med sparsommelig instrumentering så havner naturlig nok fokus på teksten. Det serveres riktignok noen godlyder her og der, spesielt Paul sliter med å dy seg, og tryller fram noen lekre toner fra elgitaren. Her kommer dessuten The I Don’t Cares med ei klokkeklar melding; folk kysser altfor lite, vi oppfordres til å legge inn noen kyssepauser i hverdagen, og ikke minst i helgene. Det er vel strengt tatt ikke det verste tipset som har kommet fra Paul, og det som er sikkert er at vi ihvertfall ikke driver med ymse djevelskap når kyssing står på programmet.

«Just a Phase» åpner med ei enkel trommetakt, før en snaisen melodilinje åpenbarer seg gjennom gitarforsterkeren til Westerberg. Her har Hatfield hovedvokalen, og det fungerer aldeles utmerket. Paul har uttalt at hun etteraper hans fraseringer, og med sin lyse englestemme klarer kunststykket å fylle inn godlyder som komplementerer hans egen så perfekt at han høres ut som en god barytonsanger. Det er det bare å skrive under på, og særlig på denne låten kommer det til uttrykk. Men, det er ikke bare vakker sang som foregår her. Paul spiller noen dritlekre riff innimellom, fyller inn sine tøffe, små gitarlicks, og gjør dette til en type rocka ballade nøyaktig som jeg liker dem.

It’s just a phase she’s going through
It’s nothing old, it’s something new

Så tar vi turen over i Rolling Stones-landskapet, et område der Paul og ikke minst The Mats var ofte. «Outta My System» minner meg om noe plukk som kunne ha vært til overs etter Exile On Main Street, funky og fullpakket av nerve som låten er. Dette er vel en av låtene som har ligget i Westerberg sin kjeller helt siden tidlige Replacements-tider, og igjen må Hatfield berømmes. Hele prosjektet kom igang fordi hun fant så mye gull i denne berømte kjelleren. Paul har så mange esker, skap og poser som er fulle av gamle opptak at han rett ut sier at de tyter ut overalt. Disse har han alltid hatt et ambivalent forhold til, men etter at den bedre halvdelen av The I Don’t Cares klarte å overbevise ham om at det var låter der som andre ville gitt en arm for å kunne sette sitt navn under, så ante han at det kunne være noe i det. Det at «Outta My System» ikke har vært spilt inn før er bortimot kriminelt, men samtidig er det så innihelvete deilig å få oppleve at Paul endelig spiller låten inn. Nok en kremlåt.

«Need the Guys» er standard rock’n’roll fra Westerberg, og da snakker vi om rock’n’roll som rock’n’roll skal høres ut. I det nevnte intervjuet med Peter Wolf, som forøvrig er en betydelig herremann innen New York-rocken, etter bl.a. å ha vært frontmann og vokalist i The J. Geils Band i en årrekke, uttalte intervjueren at The I Don’t Cares er rock nøyaktig som rock skal være, og utdypet det hele med å si at armer og føtter ikke kan være i ro i løpet av den tiden skiva varer. Det er ekte vare, i den forstand at de spiller inn de låtene de elsker på nøyaktig det viset de ønsker, uten å bry seg en tøddel om hva andre måtte mene om resultatet. Derav navnet, som spiller på at de har gjort det de kan og vil, så får det være opp til den enkelte lytter å like skiva eller ikke. De har gjort sitt beste, og får ikke gjort mer. «Need the Guys» er ikke snauere som låt enn at den lett kunne vært med på 14 Songs, uten at det mesterverket hadde blitt noe svakere. Det skulle ikke forundre meg om låten er overskuddsmateriale fra nettopp det albumet.

En absurd stemme remjer ut et slags «Love Out Loud» i den høyre kanalen, og vi får mer westerbergsk punk. En låt som visstnok stammer fra Mono-perioden, noe jeg lett tror på. Ei kjapp takt, en vokal som vrenges, og et godt, gammeldags boogiekjør som varer i to intense minutter. Det er mye fint med Wild Stab, og noe jeg setter veldig pris på er den variasjonen de byr på, fra countryfiserte og rolige låter, til kjappe og pønka saker som går unna. Og så er det drypp av det meste rocken har å by på innimellom disse ytterpunktene, servert lekkert og uventet på nesten alle låtene på skiva. The I Don’t Cares behersker i tillegg alle disse stilskiftene, og alt gjøres med baller, sjel og intensitet. Som på «Love Out Loud»

Så følger altså den andre singelen jeg hørte før plateslippet, «King of America». Jeg nevnte at låten er rimelig funky, noe som bassgang og rytmeseksjonen sørger for. Dessuten føyer riffet seg inn i rekken av stilfulle Westerberg-riff, der han bare pøser på med fete akkorder som pyntes med noen lekre melodilinjer her og der. Paul synger om all drittjobben han har gjort for herren sin; vasket gulvene, skrubba toalettskåla, børsta støvet under føttene til fyren og jobbet i butikken hans. Alt mens han har blitt flirt av og hånet. Når så rollene byttes om fordi han får nok, så vil han egentlig bare gjøre det samme som sjef som han mislikte med sin herre. Typisk? Tja, vi har vel sett nok eksempler på at folk endres når de kommer i posisjon, og det forteller Paul på rocka vis. Nevnte jeg at den lille gitarsoloen er knall? Nei, men det er den.

Shout it loud!
King of America

«Little People» er en artig liten sak som gjør stas på Everly Brothers, tidlig Simon & Garfunkel, og sannsynligvis Sammy Davis Jr og Sinatra. Jeg sier sannsynligvis fordi Paul gjør et poeng av at han har lyttet mye til de virkelig gamle gutta i mange herrens år, og låten i seg selv er veldig 60’s pop, med en touch av cabaret-feeling. Klapping, en festlig tekst, og albumets feteste gitarsolo gjør ihvertfall meg såpass lykkelig at jeg passe manisk må starte spor #13 om igjen. Hele tiden. Syngingen sender nok en gang tankene i retning The Fab Four, og igjen blir jeg ekstatisk, euforisk og lykkelig av det jeg hører.

Thank you one and thank you all
The bigger they are the harder they crawl
All the little people go to hell

Etter det intense gitarøset setter Paul seg ned med pianoet, om enn kun for en kjapp intro til «Whole Lotta Nothin’». Så er det full rock’n’roll-rulle igjen. Takta smeller inn og hjertet mitt finner kjapt takta og dunker i vei sammen med The I Don’t Cares. Med andre ord lytter jeg til skiva med en puls nærmere 100, og selv om jeg ikke er i topp shape, så sier det det meste om hva jeg mener om låten. Vi snakker om en killer av en låt som jeg svært gjerne skulle ha hørt med The Mats. Dette er hårete, med vreng på det meste og en fandenivoldskhet jeg bare digger. Paul spiller minst to gitarer, Juliana en, det basses nok fra begge to, og Paul hamrer stødig på trommene.

Hva er så mer naturlig enn litt rockabilly etter å ha vandret i hele det rocka landskapet? «Done Done Done» er en kjappis som nok vil fungere som et lykkepillesubstitutt for undertegnede i lang tid framover. Mer gitarøs, mer dødskul tostemt synging, og mer godsaker fra elgitaren til Paul. Ramones møter Stray Cats, tenker jeg, bare det at det pinadø er Paul Westerberg anno 2016 som står for herligheten! Herreminhatt, for en fyr. Hva skal de finne på som avslutning etter en sånn energibombe av en låt?

Jo, The I Don’t Cares avslutter det hele med albumets høydepunkt; «Hands Together». Med en av de lengste låtene Paul noensinne har skrevet, hele 6:52, settes et punktum som slår meg så behagelig i bakken at det er deilig å bli sittende og tenke gjennom hva jeg akkurat har hørt gjennom. Wild Stab er albumet jeg ikke hadde våget å håpe på. Jeg har lyktes med å dempe mine egne forventninger til denne skiva såpass at jeg ville være fornøyd med et ok resultat. Men, her snakker vi om et album som er noe av det beste Paul Westerberg har vært involvert i noensinne, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive hvor imponert jeg er av den fyren. «Hands Together» er en så absurd bra låt at jeg ikke trodde hva jeg hørte etterhvert som den fikk sine runder. Westerberg sine låter har alltid gitt motstand og krevd litt av meg som lytter. The Replacements og hans soloskiver setter seg ikke i øregangene som palmesus umiddelbart. Det kreves noe arbeid og noen gjennomlyttinger før belønningen kommer, men den kommer heldigvis stort sett bestandig. Når «Hands Together» fader ut og skiva er ferdig er det verdens mest naturlige punktum, såpass naturlig at Westerberg burde ta patent på låten som et varemerket punktum. Det er slutt, ingen lyder hører hjemme etter at låten er ferdig, ingenting kan være verdig å følge en sånn utblåsning av en låt, og det er egentlig bare å lene seg lykkelig tilbake og tenke – dæven døtte!

The music on my radio
is not welcome in my room
And the pillows are exhausted
to hold my head against 

Wild Stab er årets album 2016, noe ingen andre band eller artister vil være i stand til å rokke ved. Jeg sitter med den samme følelsen som jeg gjorde etter at Tom Waits ga ut Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards i 2006, og det er strengt tatt ikke så merkelig. Waits fortalte at låtene til trippelalbumet var saker han hadde funnet bak komfyren, i sprekker bak lister og rundt om kring der ingen skulle tro at låter kunne bo. Låter han hadde mistet av syne for en periode, men som på ymse tilfeldige vis hadde kommet tilbake til ham.

Westerberg sine låter lå gjemt i skuffer og esker i kjelleren, og selv om han visste om dem, så ble de ikke vekket til live før Juliana Hatfield kom over dem, hørte dem, og skjønte at det var avsindige mengder gull begravd blant alt det rare. Litt flikking, litt moro i studio, og litt omskriving, og dette mesterverket er altså et faktum.

Jeg tror jeg elsker Juliana Hatfield. Jeg vet at jeg allerede elsker Paul Westerberg.

Albumet kan strømmes og kjøpes overalt – paulwesterberg.com

SHARE
Forrige artikkelMusikkåret 2015 – Rune Torsteinsen
Neste artikkelUkens bonusvideo: Daniel Romano – Best Man
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

2 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here