Musikkåret 2015 – Rune Torsteinsen

Musikkåret 2015 er for lengst over, men enkelte i redaksjonen har fortsatt et behov for å rense sjela før de orker å gå videre med blanke ark. Redaktørene har satt fristen ut januar måned for å komme med sine betraktninger om fjoråret. Andremann ut er vårt nyeste redaksjonsmedlem Rune Torsteinsen. Selv om vi for lengst hadde slått fra oss tanken på å lage en topp 50 album liste per mann, så hadde vi ikke hjerte til å nekte Rune denne gleden. Han har tross aldri vært med på dette her hos oss tidligere, og vi kan ikke nekte for at det er fryktelig gøy med lister. Værsågod Rune!


 

Saft suse! Har du hørt de her?

Det herrens året 2015 er historie og kanskje allerede i ferd med å bli glemt. Men før vi klapper døra helt igjen, kan det jo være trivelig med et aldri så lite tilbakeblikk på noe av det som året brakte med seg av musikk.

Det blåste en behagelig vind av musikk hele året gjennom, i retning min lille avkrok av verden, og det er ingen tvil om at 2015 ble en god årgang når det kommer til musikken. Når gamle og nye helter leverer så det holder, og nye stjerner baner sin vei frem med bunnsolide saker å by på, så sier det seg selv at det er umulig å få med alt og alle. Jeg har valgt meg ut 50 solide album fra året som gikk, og samlet de i en liste som forteller hva jeg hørte mest på i 2015. Musikken består hovedsakelig av americana, country, folk, rock, viper-jazz og en liten dose god bluegrass. Den skal være kjemisk fri for disco, men spor av pop kan forekomme.

Jeg kan like godt innrømme det først som sist at jeg sliter litt med å si at den ene plata eller artisten er så mye bedre enn den andre. Noen treffer meg bedre enn andre, men å si at noe er best… Det blir litt det samme som å si at fjellet er bedre enn sjøen, at by er bedre enn bygd, at landevei er bedre enn motorvei. De har alle sitt, og de gir meg forskjellige ting. Plasseringene på denne lista er derfor litt tilfeldig, men når det kommer til topp ti så kan jeg si at det er de som har gitt meg mest og slik sett er de jeg anser som de beste for min del. Jeg har heller ikke utropt noen mesterverk blant de femti platene. Et mesterverk må i mitt hode ha tålt tidens tann, det vil si at de får den betegnelsen først etter noen år med avspilling og viser seg å være noe som aldri vil gi slipp på deg. Etter hovedlisten vil du finne en aldri så liten bonusliste, en liste med utgivelser som aldri havner på slike årslister, altså ting som «Live-plater», singler, eller reutgivelser. Så helt til slutt kommer litt om årets beste konsertminne, et lite boktips og noen tv-serier som har festet seg.

Så hvis du har lest deg helt frem hit, og forstått betingelsene for denne lista, så er bare å sette i gang og følge lista fra bunn til topp , og stopp gjerne opp og lytt litt på godbitene underveis. God fornøyelse!

50. Nathan Bell – I Don’t Do This For Love, I Do This For Love
Mr. Bell er tidligere blitt plassert på territoriet til folk som Townes Van Zandt, john Prine og Guy Clark, og han har så absolutt ikke skiftet terreng med årets skive. Gitarmannen Bell byr på en skikkelig bra skive. På scenen står han som regel alene, men på plate har han band og mere trøkk. – Spotify

lucero_allaman_front49. Lucero – All A Man Should Do
Finfin skive fra Memphis-bandet Lucero. Låtskriver Ben Nichols leverer solide tekster nok en gang, og melder at dette er skiva han alltid har drømt om å få til. Hyllesten til en av hans forbilder, Warren Zevon, er en vakker sak. – Spotify

48. Chad Elliott – Wreck and Ruin
Elliott er en gammel ringrev av en låtskriver med en haug med plater bak seg. Årets plate er produsert av Ken Coomer som vel var den siste trommisen i Uncle Tupelo, og den første i Wilco. “Ghost of Townes” er ei perle av ei låt. – Spotify

47. Anderson East – Delilah
Anderson East har sammen med produsent Dave Cobb kokt i hop ett fantastisk flott soul-album. Anderson står med begge beina godt planta i soulens hjemtrakter, Alabama. Han serverer en herlig mix av soul og southernrock. – Spotify

46. Tellico – Relics And Roses
Tellico sin debutskive er ei skive jeg stadig vekk har vendt tilbake til når jeg trenger bluegrass. De har absolutt noe å melde innen denne sjangeren. Gode låter med gode tekster, og en herlig bluegrassisering av Neil Youngs River Of Pride. – Spotify

45. Waterboys – Modern Blues
Mike Scotts Waterboys anno 2015….. WOW! Snakk om å levere, snakk om å overraske, snakk om å holde koken i tiår etter tiår. Med Modern Blues beviser Scott at han fortsatt er å regne med. – Spotify

44. Roy Davis – The Awakening
Nok en gang kommer det fine saker fra Roy Davis. Altfor få snakker om denne glitrende låtsnekkeren fra Maine. Det samme gjelder for bluegrassbandet hans også, The Coloradas. Davis har på årets plate tatt med seg rurale bluegrasselementer fra Coloradas og krydret de med en dash roots-rock, og resultatet er denne særdeles fine plata. – Spotify

joe ely panhandle rambler43. Joe Ely – Panhandle Rambler
At jeg skulle like lyden av trekkspill så godt som jeg gjør når jeg hører på denne skiva, var jeg ikke klar over. Men når en kar som Joel Guzman håndterer trekkspillet slik han gjør, og Ely skriver låter slik som han gjør, lener jeg meg glatt tilbake og reiser inn i hobo-landskapet i West Texas, sammen med Joe Ely & co. – Spotify

42. Steve Earle – Terraplane
Gode gamle Earle hører hjemme på enhver liste, når som helst og hvor som helst. Så også i år, så enkelt er det bare. Årets skive sender meg litt tilbake til tida da han herjet rundt med Copperhead Road. Og gode gamle Earle sparker fortsatt godt i fra seg. – Spotify

41. Robert Earl Keen – Happy Prisoner: The Bluegrass Sessions
Når selveste Robert Earl Keen dukker opp og klinker til med en av mine favorittlåter gjennom tidene, T For Texas, ja da er jeg solgt. Denne plata har gjort at jeg har fått min dose bluegrass i år. Den er ett must for deg som liker å høre gamle store låter om og om igjen. Anbefales veldig!

40. Grand Old Grizzly – Cosmonada
Dette bandet er et nytt bekjentskap for min del. Men med årets skive traff denne gjengen meg som ei kule. Denne skiva er «all over the place». Fra country til rock og tilbake igjen. Til og med en spenstig spaghettiwestern-instrumantel finner du i låta Yellow Fading Sun. Sjøl har jeg hengt meg helt opp i rockern Andrenalina, med sine feite gitarlicks som lukter veldig Thin Lizzy, og countryrockern Travelin. – Spotify

39. Lance Canales – The Blessing And The Curse
Canales fra California skriver låter som gir sin støtte til fattige fremmedarbeidere, på lik linje som Tom Russell og Dave Alvin. Han er selv en vanlig arbeider, og musiker på fritiden. Musikken er americana/blues, han har fått utlevert en raspete, barsk stemme som tidvis an minne om Tom Waits. Ray Bonneville på gitar gjør også sitt til at dette låter tøft. Og måten Canales tolker Woody Guthries Deportee på sier vel sitt. – Spotify

Jon Latham Real Bad News38. Jon Latham – Real Bad News
Latham er rett og slett en av årets mest spennende debutanter. Liker du folk som Jason Isbell og John Moreland, er dette mannen å sjekke ut. – Spotify

37.Wrinkle Neck Mules – I Never Thought It Would Go This Far
Det er som alltid stor stas når det kommer nye saker fra denne kanten. – Spotify

36. David Corley – Available Light
Hvorfor David Corley har ventet til han ble 53 med å platedebutere forstår jeg rett og slett ikke. Det er fristende å trekke noen paraleller her, til folk som Dylan, Lou Reed og kanskje Van Morrison. Sabla fine saker dette her altså, og stemmen til Corley går rett hjem hos meg. – Spotify

35.Porter – This Red Mountain
Chris Porter sin solodebut er finfine saker. Porter har tidligere spilt I bla. Some Dark Holler. På solodebuten er det litt av ett lag han stiller med. Produsent er Will Johnson fra Centro-Matic, han har også jobbet for folk som Jay Farrar og Jason Molina. Og musikere som Chris Masterson, Eleanor Whitmore, Bonnie Whitmore og Jon Dee Graham er ikke noe kimse av. – Spotify

34. Dave Alvin & Phil Alvin – Lost Time
Solid rythm&bluesskive fra brødrene Alvin i år igjen. Gå ikke glipp av denne. Denne ga meg noen Fabulous Thunderbirds vibber. – Spotify

33. Sam Outlaw – Angeleno
There’s a new kid in town, og han bærer navnet Sam Outlaw. Dette er et navn å merke seg først som sist, om du som jeg digger ekte country. For det er nettopp det det er snakk om på denne debuten til Outlaw. Ektefølt country produsert av selveste Ry Cooder. Cooder bidrar også på gitar på plata. – Spotify

Rod Picott Fortune32. Rod Picott – Fortune
Få med deg denne om du liker gode, såre hjerteknusende tekster. Picott er en dagens store låtskrivere som så altfor få har hørt eller hørt om. Men fortvil ikke, denne karen reiser mye rundt, og dukker rett som det er opp i både bygd og by her til lands.

31. Poor Ol Uncle Fatty – Blood Arkansan
Blood Arkansan er den andre fulllengderen fra Matthew «Fatty» Ritchie under navnet Poor Ol Uncle Fatty. Herlig rufsete og skranglete country/Alt.Country som fort havner i båsen sammen med band som Drive By Truckers og Slobberbone. – Spotify

30. Eilen Jewell – Sundown Over Ghost Town
Pur poesi! Jewell skriver så lyriske og vakre tekster at du både ser og føler bildene på veien gjennom albumet. Som en behagelig melkevei gjennom den svarteste natta. – Spotify

29. Roy Lønhøiden – Du Spør Meg Om Sannhet
Sannheten er at Roy har levert en stor og bunnsolid skive. Norsk americana på sitt beste. Jeg har alltid vært svak for hvordan Roy tolker Townes Van Zandt, så også i år. «Flying Shoes» har blitt til «Sjumilssko» en av mange flotte øyeblikk på skiva. Blant stjernene som bidrar på denne skiva finner vi bla. Mitch Watkins, kjent som gitaristen til Leonard Cohen. En annen kar er Joel Guzman, samme kar som håndterer trekkspillet på skiva til Joe Ely. – Spotify

28. Caleb Sweazy – Lucky or Strong
En veldig behagelig plate å lytte til. Lett infisert av 30/40talls jazz og med bittersøte tekster. – Spotify

Ryan Bingham Fear and saturday night27. Ryan Bingham – Fear And Saturday Night
Som Jason Isbell gjør Bingham skam på myten om at man må ligge langt nede i ei grøft deprimert som et lite helvete for å skrive gode låter. Ok, han har vært der han også, alkoholen tok hans mors liv, og faren tok sitt eget. Men han kom seg etter hvert opp fra grøfta, giftet seg og fikk barn, og sier rett ut at han har det bra nå, og dette er vel omtrent temaet for låtene på årets skive. Bingham må ha ro når han skriver, så stakk han opp i fjellene i California og holdt til der noen uker i en gammel campingvogn, helt alene uten telefon, kun med selskap av whiskey, coyotes og villmark. Det ga han den rette roen til å reflektere og skrive, og resultatet ble en særdeles fin skive. – Spotify

26. Donnie Fritts – Oh My Goodness
En av veteranene som virkelig leverer i år er mannen som har sittet bak ryggen til Kris Kristofferson og spilt keyboard i over 40 år. Produsent John Paul White har gjort en strålende jobb med knottene og fått frem sjelen i både stemmen til Fritts og resten av lydbildet. Det må nevnes at folk som Jason Isbell og John Prine dukker opp blant rillene her. – Spotify

25. Willy Tea Taylor – Knuckleball Prime
En av de fineste folkplatene jeg har hørt i år. Denne karen vet hvordan man snekrer låter. – Spotify

24. Low Cut Connie – Hi Honey
Dette oser av 60tall, garagerock, pluss en dash 70talls Stones og en klype punk. Tøft som et uvær. – Spotify

23. Brent Best – Your Dog, Champ
Frontmannen fra Slobberbone sin solodebut treffer meg skikkelig. Dette er gritty saker, og Best legger heller ikke skjul på at han henter mye av inspirasjonen sin fra avdøde Larry Brown sine bøker. Jeg anbefaler både Best sin skive og Brown sine bøker. – Spotify

22. Clem Snide – Girls Come First
Denne gjengen fra Boston har en haug med album bak seg, og årets sak er en ingenting å skamme seg over. Låta Misty har rullet jevnt og trutt her i gården. – Spotify

21. David Ramirez – Fables
Ramirez har levert en finfin plate som nok kan betegnes som karrierebeste fra den kanten. Ramirez kan plasseres i samme gate som Jason Isbell og Ryan Adams når han er å sitt beste. Dette er nært, personlig og dønn ærlige saker. Produsert av Noah Gundersen. – Spotify

martha_scanlan20. Martha Scanlan – The Shape of Things Gone Missing, The Shape of Things To Come
Poetisk Americana! En helstøpt og ekte plate som bærer preg av noe tidløst. En plate som er gjennomsyret av poetiske tekster. Tekster som nærmest er frie for asfalt, betong og neonlys. Her dreier det seg om landskapet hun står og går i, hester, store himler og de små tingene. Hun kan dette med å male vakre bilder med ord, som man lett kan drømme seg bort i.Dette er ikke et album for hitlistene. Dette er et album som passer godt til langsomme dager, som et utmerket følge til morgenkaffen, eller ved en vindusplass på toget. – Spotify

19. Woody Pines – Woody Pines
Løft på hatten, og hils på Woody Pines. Hvis du setter pris på artister som Old Crow Medicine Show, Pokey LaFarge og Luke Winslow-King, så er Woody Pines garantert noe for deg. Jeg vil nok også tro at folk som liker band som både Squirrel Nut Zippers og Frank Znort Quartet vil kunne glede seg stort over denne plata. Det har også blitt sagt ett sted at den halvdelen av Jerry Garcia som holdt på med bandet Old & In The Way ville ha pissa i buksa av pur glede om han hadde fått spille med denne gjengen her. – Woody Pines

18. Daniel Romano – If I’ve Only One Time Askin’
Canadieren Romano er fortsatt ung nok til å kalles en mann for fremtiden. 30åringen er en av vår tids feteste country crooners, og klinker til med et av årets beste countryskiver. – Spotify

17. Dave Rawlings Machine – Nashville Obsolete
Dave Rawlings er tilbake med sin velsmurte maskin. Og perfeksjonisten har selvfølgelig med seg Gillian Welch på denne juvelen av ei plate. En etterlengtet sak. – Spotify 

16. The Yawpers – American Man
Det tar ca 60 sekunder fra plata starter til jeg er blåst overende. At to kassegitarer og noen trommer øse ut så elektrisk rock’n roll, er nesten ubegripelig. Helstøpt skive, som det meste som kommer ut fra Bloodshot Records. – Spotify

15. The Sonics – This Is The Sonics
The Sonics må stå bak årets, ja kanskje tidenes comeback. 50 år etter debuten klinker de til med en splitter ny skive med beintøff garagerock. Det er nesten litt surrealistisk høre på dette og vite at det er folk på 70+ som står bak. Veteranenes musikkår Indeed! – Spotify

14. Barna Howard – Quite A Feelin’
Barna Howard er et nytt bekjentskap av året for min del, men du verden så godt denne plata har smakt. Jeg elsker stemmen og den lekende lette måten han forteller historiene sine på. Knallfint. – Spotify

13. Peter Case – HWY 62
Case sitt første album på 5 år er oppkalt etter veien han vokste opp ved, highway 62. Peter Case stiller i mesterklassen av låtskrivere. På årets album byr han også på en fantastisk Dylan-cover, «Long Time Gone» stort bedre kan det knapt gjøres. – Spotify

gretchen blackbirds12. Gretchen Peters – Blackbirds
Det er lett å forstå hvorfor denne madamen har blitt inkludert i Nashville Songwriters Hall Of Fame når man hører på årets album. På dette så inderlig vakre albumet har hun med seg folk som Jimmy LaFave, Doug Lancio og Jason Isbell for å nevne noen. Folk som før var blodfans av for eksempel. Amy Macdonald bør stoppe opp ved denne saken her. – Spotify

11. Kill County – Broken Glass in the Sun
Dette er musikk som kommer hjemmefra. Ikke noe fiksfakserier ingen sminke, bare rett ut av jorda de tråkker rundt i, dette er lyden av Nebraska soil. Mange vil ha det til at stemmen til Josh James er lik Eddie Vedder sin, men den er noe mye mer en det. Den har tatt et solid grep på meg i år, og jeg er dønn forelska i Kill County. – Bandcamp

10. Joey Kneiser – The Wildness
Frontmannen i bandet Glossary kom på banen helt på slutten av året med ei sabla god skive. Tro det eller ei, men mer hjemmesnekra enn dette blir det ikke. Kneiser spiller alle instrumentene selv, og har spilt inn hele pakka i sitt eget hjemmestudio i sin egen kjeller. Litt hjelp har han heldigvis fått av kollegaen fra Glossary, Kelly Smith som med sin vokal løfter låtene enda et hakk. Dette er ekte sjelfull southern rock’n roll. Tankene trekkes litt i retning Tom Petty, Springsteen og The Band når jeg hører på Joey Kneiser sin skive av året. – Spotify

9. The Bottle Rockets – South Broadway Athletic Club
Brian Henneman og hans Bottle Rockets leverer blue-collar countryrock bedre en noen. De etterhvert godt så voksne Alt.country rockerene fra St.Louis Missouri, fortsetter med det de kan best, nok en gang forteller de verden hvor skapet skal stå, når det kommer til dette med Alt.country. Arbeiderklasse-rock hvor Woody Guthrie møter Uncle Tupelo. – Tidal

John Statz Tulsa8. John Statz – Tulsa
Albumet sparker liv i appetitten fra første spor. Lyden av Statz sin moderne americana treffer meg skikkelig, tekster og instrumentering er akkurat slik jeg vil ha det. I produsentstolen sitter ingen ringere enn Jeffrey Foucault. Han bidrar også på gitar, og skal visstnok ha satt sammen bandet som medvirker på plata. Deriblant Mark Spencer på gitarer og pedalsteel. Samme kar som spiller med bla. Son Volt og andre Jay Farrar prosjekter. – Spotify

7. Ben Rogers – The Bloodred Yonder
Ben Rogers, canader med herlig raspete stemme som trolig er skapt av en god del sigaretter og noen krukker med brunt ildvann. Musikken er av typen outlaw-country og vi løfter litt på hatten i retning folk som Waylon Jennings og et lite nikk i retning Neil Young. Rogers byr på tidløse historier om drap, kjærlighet, svik og rettferdighet. Det er tøft, det er røft, det er vakkert. – Spotify

6. Jeffrey Foucault – Salt As Wolves
En av mine helter av i dag er denne karen. Han har levert barske saker i en årrekke nå, og Salt as Wolves var enkel å like fra første lytt. Som en del andre americanafolk, så har også Foucault skrudd pila litt mot bluesens trakter i år. Tittelen på albumet forteller at Foucault er opptatt av det litterære, Salt As Wolves skal visstnok være hentet fra Shakespeares Othello. I tillegg til denne kanonskiva, er han også i år veldig involvert i andres prosjekter, som bla. John Statz og Caitlin Canty sine plater. – Spotify

5. Aaron Lee Tasjan – In The Blazes
Årets debutant! Intet mindre. Jeg blir blåst overende av groovet, av stemmen, av hele pakka rett og slett. Musikalsk sett så sparker den godeste Aaron i mange retninger, og det er ikke et sleivspark å høre. Et helstøpt, elegant og brilliant album. – Spotify

4. Kevin Gordon – Long Gone Time
Helt siden 2012 har jeg ventet på ny musikk fra Kevin Gordon. Det var det året han slapp den fantastiske skiva Gloryland. Ei skive som jeg fortsatt setter høyt. Årets album satt ikke like umiddelbart som forgjengeren, men du verden som den har vokst seg stor. Long Gone Time er langt mer stillferdig enn hva jeg kanskje hadde forventet. Sett bort fra låta GTO, så dras du med i seige bluesy, behagelige drag gjennom historier fra sørstatene. Låta GTO er en jævel av en rocker som traff meg som ei kule fra første stund, den har det samme dreiemomentet som motoren i bilen han synger om, og har en tendens til å få volumknappen til å nå maks styrke hver gang den kommer på. Gordon er en historieforteller av rang. Han tør å skrive sterke låter om sørstatenes noe frynsete rykte om forholdene mellom svarte og hvite, han er opptatt av å vise at ikke alt man er vokst opp med og oppdratt til å tro, er det som er det eneste riktige. Han vil som mange andre musikere gjøre det han kan med disse problemene. Det er på høy tid at flere for øynene og ørene opp for Kevin Gordon. Lucinda Williams mener det samme, hun er nemlig stor fan av Gordon. – Spotify

3. John Moreland – High On Tulsa Heat
John Moreland har gjort det igjen. Som han gjorde for to år siden, beviser han nok en gang at han hører hjemme i toppdivisjonen med singer/songwriters av i dag. Moreland har en stemme som kryper innunder huden på deg som lytter, for så og utlevere seg selv gjennom briljante tekster. Det er på høy tid at flere for ørene opp for denne karen, mange har også kanskje hørt han uten å vite det, for to av låtene fra hans forrige album er å høre i tv-serien Sons Of Anarchy. Dette er også mannen Jason Isbell valgte til å varme opp publikum for seg i Oslo i Januar 2016. En skikkelig helaften du kan lese om her. – Spotify

2. James McMurtry – Complicated Game
McMurtry kom endelig på banen igjen i år med et nytt album, sju år etter han sist slapp et studioalbum. Complicated Game viste seg å være verdt ventetida, og den godeste McMurtry klinker til fra start og serverer like så godt årets barskeste åpningslinje med en gang. “Honey don’t you be yelling at me when I’m cleaning my gun” Etter en slik åpning er det bare å lukke øya, sette seg godt tilbake og nyte de tolv historiene som kommer. Historier om de som sliter ved grasrota, historier som ikke passer inn i den store amerikanske drømmen. Jeg vil påstå at han har levert en av sine aller beste album noensinne i år. – Spotify

Jason-Isbell-Something-More-Than-Free1. Jason Isbell – Something More Than Free
Jason Isbell har etterhvert skapt et sound som er noe helt eget, noe som er bare hans. Det er ikke rock, det er ikke country, og ikke er det soul eller pop heller, men samtidig er det alt dette på en og samme gang. Stjerneprodusent Dave Cobb skal ha sin del av æren for at Isbell har dette soundet han har i dag, og at det fornyer seg fra plate til plate. Men det er først og fremst tekstene som gjør Isbell til en av de aller største låtskriverne av i dag. Tekster om mennesker, om mellommenneskelige relasjoner, tekster du kan høre om og om igjen, og stadig oppdage noe nytt, ikke mange gjør dette bedre en Isbell. Han forteller ikke bare historier, han trekker deg inn i de. Årets plate er intet unntak.. Kronjuvelen på plata er muligens Neil Youngske «Children Of Children» en sterk og ydmyk låt, med tekstlinjer som “All the years I took from her just by being born,” forteller om Jason og hans unge mor, som kun var 17 år da Jason ble født. Jason Isbell har vært min aller beste følgesvenn hva musikk angår de siste åra, og med årets plate sørger han for at slik vil det fortsette å være. – Spotify

Bonuspakke

Cracker –  Berkley To Bakersfield

Årets sniker!

Denne fabelaktige skiva fra gode gamle Cracker kom ut helt på tampen av 2014, den kom så sent at den aldri rakk hverken å bli omtalt eller å få sin velfortjente listeplassering for det året, og litt feil blir det også å plassere den på albumlista for 2015. Så jeg gjør det rett og slett slik at jeg lager mitt egne lille overgangsvindu mellom de to årene og legger Cracker-skiva med som et lite bonusspor til hovedlista. Denne er altfor god til ikke å bli nevnt rett og slett.

Roger Græsberg & Foreningen  –  Hjertebank


Årets singel!

Roger Græsberg og Foreningen - HjertebankNytt band av året, og ute med tre singler i år. Singler får heller aldri plass på slike albumlister, men låta Hjertebank er av de jeg har hørt flest ganger i år. Græsberg og Co.  klarer å få til noe som svært få klarer, nemlig det å lage gode countrylåter på norsk. Dette er det nærmeste du kommer Gram Parsons her til lands. Dette er country med 70-tallsvibber som har et nedslagsfelt langt langt utafor de som kun liker country. Jeg gleder meg som en guttunge til Græsberg & Foreningen kommer med sitt debutalbum.

Chris Robinson Brotherhood  –  Betty’s Blends Volume Two

Årets Live-album!

Dette er nok langt på vei det feteste Live-albumet jeg har hørt i år. Chris Robison har i år som 2013 latt den tidligere og legendariske lydteknikeren og produsenten til Grateful Dead, Betty Cantor-Jackson plukke ut låtene som fyller denne skiva. Låtene hun har plukket ut denne gangen er hentet fra bandets 2014 turne. Denne saken fra den tidligere Black Crowes frontmannen må du ikke gå glipp av. Dette er glitrende saker.

Son Volt  –  Trace

Årets reutgivelse!

I 2015 fylte denne skiva 20 år. Det ble markert med en reutgivelse av dette mesterverket. Og her er det på sin plass å bruke bemerkelsen mesterverk med stor M. Dette er for meg noe av det beste som noen gang er festet til vinyl eller meislet inn i hva som helst av formater. Denne skiva er 20 år gammel, men hadde toppet lister verden over om den hadde kommet som en ny skive i år og hvilket som helst annet år. Det er tidløst, det er større en størst, det er for pokker debuten til Son Volt og skiva heter Trace.

Andre viktige hendelser

Årets bok – Chris Offutt  –  Hjemme, der jeg kommer fra

offuttBoka kom ut høsten 2014, men kom meg i hende først julen samme år og ble lest i 2015. Anyway… Denne novellesamlingen signert Offutt lener seg godt mot albumlista som også kan sorteres inn under begrepet skittenrealisme. Handlingene i novellene tar deg med til dit Offutt kommer fra, vi snakker om grisgrendte strøk i Kentucky. Dette er omtrent som å lese et knippe gode outlaw country sanger. Levi Henriksen sier følgende i forordet til boka.  Chris Offutt skriver om lørdag kveld så du alt kan kjenne pekefingrene fra søndag morra brenne i deg.

Redaktør for oversettelsene er Levi Henriksen, som inviterte med seg en rekke andre forfattere og musikere til å oversette hver sin novelle. Vi snakker om folk som bla. Lars Mytting, Vidar Kvalshaug, Håkon Ohlgren (Onkel Tuka) og Vibeke Saugestad.

Årets konsert – Raga Rockers Sannhet på boks releasekonsert

En kveld i den bredbente rockens navn. En massiv hyllest til Michael Krohn og hans Raga Rockers. Og for en kveld det ble. Krohn sine rockestjernekollegaer kom på løpene bånd utover kvelden. Fra Jo Nesbø til Harald Tusberg Jr. fra Alex Rosen til Anneli Drecker, og fra Christoffer Schau og Ronny Pøbel til Thomas Felberg. De fikk en låt hver, og munnrappe Egon Holstad sørget for at sceneskifter gikk knirkefritt for seg, han presenterte folk på løpende bånd, og viste seg å være en strålende toastmaster hele festen igjennom. Raga Rockers selv  klappet, trampet takten og så ut til å kose seg glugg i hjel fra start til mål. Kronen på verket var selve finalen, og finalen var selveste Åse Kleveland. Kong Michael og hoffet hans gliste bredt, godt og rått når de ble hyllet av selveste dronning Åse som ble backet av folk fra band som El Cuero, Satyricon og Cumshots. Etter finalenummeret kom det lange taktfaste rop etter Raga og håpet hang i lufta en stund, før det til slutt ble klart at, kong Michael hadde forlatt bygningen.

Årets Tv-serier

True Detective sesong 2

Jessica Jones – Basert på en serie fra Marvels tegneserieunivers

1 COMMENT

  1. blåtimen
    kjem til oss
    her inne på skogen
    nokre dager framover
    skal skogen vere heimen vår
    Bikkja, Jason Isbell og dei sylvsmidde orda
    til ein som heiter
    Rune

Leave a Reply to chet Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here