Musikkåret 2015 – Johnny Wilhelmsen

Musikkåret 2015 er for lengst over, men enkelte i redaksjonen har fortsatt et behov for å rense sjela før de orker å gå videre med blanke ark. Redaktørene har satt fristen ut januar måned for å komme med sine betraktninger om fjoråret. Først ut er Johnny Wilhelmsen.


Årets album:

Aaron Lee Tasjan – In The Blazes

Så, årets album er altså debuten til en fyr svært få har sjekket ut, og enda færre har fått tenning på. Årets skive er lagd av en kar som har holdt på i ei stund nå, har spilt på skiver med fine folk som B.P. Fallon, Jesse Malin, Tim Easton og The Mastersons, og han har vært gitarist på en turnérekke for selveste The New York Dolls. Mannen er i slutten av tyveårene, og heter altså Aaron Lee Tasjan.

Han er fra New Albany, Ohio, men har bosatt seg i East Nashville, Tennessee, der det for tiden dukker opp mange nye, sinte countryartister. Nå er ikke Aaron Lee så fryktelig sint, og spillerny er han altså heller ikke. Men, han er dyktig. Så innihelvetes dyktig.

Han er tungt påvirket av Guy Clark og John Prine, covrer bl.a. Billy Joe Shaver og Todd Snider, og så vet jeg at han elsker Tom Waits. Eller, jeg vet det ikke, men ser jo at han har lagd ei spilleliste på Spotify som heter «Tom Time», og består av noe som nok er hans absolutte favoritter med Far. Er det rart jeg digger fyren?

Han har uttalt i intervjuer jeg har kommet over at debutalbumet ble skrevet og innspilt under spesielle forhold. Han hadde lest at Guy Clark var «stein som ei nepe» da han spilte inn Old No.1 og Texas Cookin’, og ville prøve det samme. Det vil si at han røykte marihuana hver dag mens han lagde låtene til skiva, det samme gjentok seg under selve innspillingene, og når det trengtes så spedde han på med øl og sprit.

alt_aaronResultatet er muligens deretter, hva vet jeg, men det har iallefall resultert i ei hysterisk morsom og tøff skive. Den tåka han må ha vært i dette året, viser seg allerede på coveret. På forsiden er det et uklart og mørkt bilde av mannen, selvsagt med en joint i kjeften, og det er bare såvidt det er mulig å skimte mannen. Baksiden, der informasjonen står, er for sikkerhets skyld preget av mørke, lilla bokstaver på svart bakgrunn. Umulig å lese, om du ikke heter Clark Kent.

Vel, nok utenomsnakk, og mer om hvorfor In the Blazes er så bra. Det begynner allerede idet stiften treffer rillene og forflytter seg innover i åpningssporet, «The Trouble With Drinkin'». Og, bare for å slå akkurat det fast med en gang; problemet med drikking er at det overhode ikke er et problem. Dette er låten jeg har spilt ihjel i høst, og selv om resten av albumet er spilt sånn cirka like mye, så er det noe spesielt med åpningsspor. Jeg nevnte Tom Waits, og det jeg tror er en beundring av mannen; en av årsakene er selvsagt tekstene til Aaron Lee. Han bruker humor aktivt, selv om det er både dype og alvorlige saker som ligger og lurer mellom tekstlinjene, og han har noen fine språklige bilder som kun de underfundige og helt spesielle artistene kan by på.

Back home in the Midwest, we all drink with the band
and it’s usually too much, and it’s usually from the can

Jeg liker de artistene som våger å være eklektiske når de lager skiver, og som lykkes. Det er såvisst ALT. På «The Dangerous Kind» er han over i et langt mer rocka territorium, og kan faktisk minne litt om Steve Earle i sine yngre år. Så går han helt rockabilly med garasjevri på «Get Gone», en låt jeg vet at Simen, eldstesønnen min, digget umiddelbart. Og han er Dan Sartain-mann på sin hals, en kar som kan puttes inn i referanseboka.

Så følger «Lucinda’s Room», en ubegripelig vakker låt som handler om Blaze Foley og Lucinda Williams på et snodig vis, mens Guy Clark lurer rundt i kulissene. Her er det bare å lytte til teksten, vri volumet opp på max, og nyte. Årets låt? Langt ifra umulig. Det er ihvertfall den låten jeg har sunget mest til i år, skikkelig høyt av og til, og jeg klarer rett og slett ikke la vær når refrenget kommer. Sånn har jeg det kun med et fåtall helt spesielle låter.

OK, jeg kan ikke skrive ei hel avhandling her, men må nevne at «E.N.S.A.A.T.», som jo selvsagt står for East Nashville Song About a Train, er en deilig låt som er fullpakket av Tom Petty-referanser, og som høres ut som den gamle helten selv. «Made In America» er en skikkelig streng låt, der han tar tempen på nasjonen. Og så er det «Florida Man», da. Florida Man er en deilig hyllest av staten Vic Chesnutt stemplet som sovestaten til søkkrike, velfødde pensjonister, som lever der som klimaflyktninger. ALT har klart å lage en låt som gir meg lyst til å dra dit med en gang. Lynyrd Skynyrd, Elisabeth Cook, The Crazy Family, og alskens sydlige amerikanere nevnes, i en melodi som minner meg mye om det nevnte Lynyrd Skynyrd gjorde hos Muscle Shoals før de fikk platekontrakt. At det nok er kona mi sin favorittlåt av året gjør absolutt ingenting. Hun bruker å like knakende fine låter.

Årets skive fra en nykommer har jeg ikke hatt siden engelske The Bishops i 2007. Jeg tror ikke det går samme veien med Aaron Lee Tasjan, men er derimot bombesikker på at han kommer til å servere knakende fine skiver i årene som kommer. The Bishop gikk forøvrig fra å være en kanonband til å bli et band jeg knapt nok kommer med en skuldertrekning til.

Å få tak i skiva var forresten ikke det enkleste. De shipper ikke herligheten over Atlanteren, så jeg kontaktet manageren hans, og han var elskverdig nok til å pakke herligheten og sende den over land og strand.

Skal jeg velge meg en låt, så går jeg for «Lucinda’s Room», fordi det er årets vakreste låt.

Sjekk ut In the Blazes, på Spotify, Tidal eller Wimp. Og så er det bare å kjøpe skiva og håpe at han legger turen til et sted nær deg når han kommer til Norge 1.-5.november..

Årets feteste album:

Jon Spencer Blues Explosion – Freedom Tower-No Wave Dance Party 2015

«Come on, fellows! We gotta pay respect!»

Med denne meldingen starter Jon Spencer, Judah Bauer og Russell Simins årets feteste album, og dæven døtte for et bunnsolid «comeback» de har servert oss. Nå slapp de riktignok et bra album i 2012, Meat + Bone, men jeg følte kjapt at dette var et lite hasteprosjekt de fikk istand fordi de var hardt ønsket rundt om på all verdens festivaler. Årets album er utvilsomt det mest gjennomførte bandet har gjort når det kommer til uttrykk og produksjon, og låtene er av god, gammel 90-tallsklasse. Sånn blir det fest av.

Jeg har vært hekta på denne trioen siden 1993, da jeg hørte Extra Width første gang, og oppfølgeren, Orange fra ’94, er nok på min Topp 10-liste over tidenes mest spilte album. Om jeg hadde fått et tall på alle jeg har prakket denne skiva på hadde jeg nok blitt lettere sjokkskadet. Albumet er det nærmeste jeg kommer mitt personlige soundtrack fra studietiden og 90-tallet generelt. Jeg har slitt ut tre cd-utgaver, og har to stk vinyl av den, sånn for sikkerhets skyld.

Now I Got Worry (96) ble òg ihjelspilt, men etter det har jeg bare likt skivene. Altså, det siste lille har manglet, selv om Acme (98), Plastic Fang (02) og Damage (04) hadde sine øyeblikk. Jon Spencer kan ikke lage dårlige album, noe hans utgivelser med Pussy Galore, Boss Hog, R.L. Burnside, Andre Williams, The Sadies og Heavy Trash er et bevis på.

Ok, hva er så greia? Hva er det som har gjort at jeg har tilta helt på Blues Explosion igjen? Tja, i første omgang så er det jo låtene, da. Gutta har hatt noen særdeles gode idéer i bunn, og tryller fram melodier, overganger, takter og licks som ingen andre. De er de råeste i klassen når det kommer til akkurat dette, og driver nitidige studier i rockehistorien for å finne idéer, få tips, og høre gull som de kan flikke og pusse på, for å få det akkurat som de ønsker.

Simins er min favorittrommis, og hans minimalistiske trommeoppsett er legendarisk kult. Ei stortromme, en skarp, en liten tam, en hi-hat og en ride, og av dette får han de feteste takter. Judah Bauer er på sin side en mester av en lead-gitarist, der han klarer kunsten å ligge i bakgrunnen og fylle på der sjefen sjøl må ha påfyll. Mannen er en kjipt undervurdert gitarist. Og så er det Spencer, som denne gangen har skapt en voldsom, energisk og overstilig coctail av vokalen. Han er i utgangspunktet en absurd god soulsanger, og har tidvis en brutalitet i stemmen som få kan matche, og når han legger til den intense «rappingen» og messingen sin, så er det innertier her i gården. Det er ikke spor av slapphet og «bra nok»-tenking der i gården.

Albumet har blitt en salig blanding av blues («Bellevue Baby»), rap («Tales of New York: The Rock Box»), rock’n’roll («Wax Dummy»), funky shit («Do the Get Down»), heftig garasjerock («Born Bad»), rocka hip hop («The Ballad of Joe Buck»), punka saker («Betty Vs the NYPD») og skrudd soul («Crossroad Hop»). Alt gjøres på bandets særegne vis, og er egentlig håpløst å plassere i bås. Fellesnevneren er enerigi og max coolness. Sånn er det med den saken.

Nå er det strengt tatt unødvendig å sammenligne The Jon Spencer Blues Explosion med noen, men om jeg skal driste meg til det ved denne korsveien, så tenker jeg en salig blanding av Beastie Boys, Beck og Rolling Stones.

Egentlig kan jeg velge meg en låt fra skiva i blinde, men i og med at Jon Spencer er opptatt av å lage gode videoer, og albumet er en hyllest til New York, så går jeg for «Do the Get Down».

Årets svenske album:

Thåström – Den Morronen

Thåström, ass. Svensker, ass. Vi kan gjerne banke dem i støvlene i skisporet og i alpinbakken, men de får pinadø sin revansje så det holder på musikkfronten. Imperial State Electric, Graveyard, Bäddat För Trubbel, og altså Thåström, får plass på Topp 25-lista mi. Tre av dem på topp 10.

Og best av svenskene i år er Thåström, den helten av en fyr som vi alle kjenner fra bandene Ebba Grön og Imperiet, og som har holdt på siden punken eksploderte i Europa. Mannen nærmer seg 60 med stormskritt, men som med Tom Waits så virker det som om han ikke eldes som oss normale (hehe)..

Mye har vært skrevet om Sven Joachim Ericsson Thåström, så mye at det meste er sagt, og om Den Morronen er det svært lite å tilføye. «Alle» har plassert albumet høyt på sine lister, noe som er fryktelig fortjent, og alle aviser har ment noe om albumet.

Jeg skal bare føye meg i rekkene å konstatere at mannen har opparbeidet seg en status som Nordens Tom Waits, Skandinavias Nick Cave og hele verdens Thåström. Han driver på med sine greier, skriver tekster som en helt, med sin underfundige lyriske begavelse i bunn, og våger alltid eksperimentere med melodiene sine.

Akkurat denne eksperimenteringen er vel det jeg setter høyest hos Thåström. Jeg har sett at enkelte savner den akustiske svensken, og at årets synth-fest ikke var noe for dem. Men, her er synthene i bruk på det viset jeg elsker, ofte deilig dandert i bakgrunnen, og skaper den nærmest trolske stemningen som gjennomsyrer albumet. Joy Division-takter tidvis, og Berlin-Bowie innimellom.

Og så er det låtene, da. For noen låter! Jeg leste noen beskrive «Ner Mot Terminalen» som en uferdig låt, en låt som ikke funker som den burde. I alle dager, sier jeg da. Hvis dette er den svakeste låten så er dette tidenes beste album. Ingen av delene stemmer, som de fleste skjønner. «Kom Med Mig» er låten som har fulgt meg på spillelista 2015 siden albumet kom ut, og er en av årets mest spilte låter. Det er ikke uten grunn, for her spiller Thåström på hele sitt register, i en låt som er perfekt oppbygd i min verden.

Jeg liker som sagt varierte skiver, og med «Alltid Va På Veg» tar han på seg Suicide-drakten og kör på. Monotont og heftig. «Slicker i Mig Det Sista» har sneket seg opp som en av favorittene fra albumet, og sender tankene tilbake til Nick Cave fra Tender Prey-perioden. «Gärne Gjort Det» er nok den mest waitsiske låten på skiva, mens «Gräsfläckar» rett og slett er Thåström på sitt beste og en låt full av stemninger.

De som savner den akustiske Thåström kan forøvrig få med seg tittelsporet og «Gärna Gjort Det» på tampen av Spotify-versjonen som er tilgjengelig.

«Kom Med Mig» må bare bli låtvalget mitt.

Maken til svenske!

Årets punkalbum:

Bäddat För Trubbel

Mine nye svenske favoritter fra Malmø, kjeftsmellene i Bäddat För Trubbel, har i år virkelig gitt ut et album det lukter svidd av. Og så har de finkalibrert uttrykket sitt såpass at det begynner å lukte et slags gjennombrudd. Det er festlig.

På debutalbumet, Det Här Är Inte New York (2010), var de sinte, kjappe og morsomme, mens de EP’en som fulgte året etter, ISO 9004, kjørte på med stort sett mer av samme sak. Så skjedde det noe med den andre fullengderen som de slapp i 2012, Värdighet. Det gikk fortsatt unna, med femten låter, der kun en var over to minutter lang (på debuten var det femten spor og hele to låter som strekte seg over to minutter). Men, nå var det litt mer liv i låtene, utover kjefting og energi. Melodiene kom mer fram, tekstene var enda mer typiske (øl, fest, kameratskap), og bandet var rett og slett blitt tightere og bedre å spille.

Så var det stille i et par år før de ga ut en slags kombi samler-/liveskive, Gammalt Strunt Vol.1, og det rene livealbumet Live på NOBE, som riktignok ble tatt opp 30.desember 2012 i Malmø. Her hører vi at bandet er et artig liveorkester, og de tok definitivt nyttårsfesten en dag for tidlig.

Men, alt de har gjort før blir litt junioraktig sammenlignet med årets album. Det er tre år siden det forrige studioalbumet, og det er tydelig at de har hatt gått av den modningsprosessen de har vært gjennom. I dag framstår de som et av de kuleste punkbandene i verden, og da snakker jeg om punk, og ikke sånn Green Day, Blink-182 og annet rør. Nei, her er det to grep og Ramones-punk for alle pengene. I tillegg så er denne skiva elegant produsert, og skurr og unødvendig støy er borte. Her er det bare godstøy igjen.

De kaster selvsagt ikke alt på havet, og i bunnen ligger den kjappe rockabillyen og punken fra tidligere, de har fått plass til femten låter denne gangen òg (hele fire låter er over to minutter denne gangen!), og de kjefter og smeller like mye som før. I tillegg er tema fyll, øl, krangling og noen sleivspark til politikerne.

Denne gangen har de funnet plass til et par gjesteartister, og det funker svært så bra for å unngå de statiske skivene de har gitt ut tidligere. Hans Gäfvert (Sator) kjører full Jerry Lee Lewis-pinne på punkabilly-låten «Du Får Lov Att Vara Dålig», mens Nisse Helberg (Wilmer-X) synger duett med Esse på «Mer Som Dom». Nisse kan være småsint han óg.

Som sagt, her er Bäddat För Trubbel mer varierte enn noensinne, noe som høres i f.eks. countrylåten «Om Det Inte Vore För Spriten», en hysterisk morsom sak der tekstlinjen «hadde det inte vore för spriten så hadde jag vore alkoholist» sier mye om tekstene til låtskriver og vokalist Esse. «Inte Perfekt» er en av de låtene jeg har spilt mest i år, og her viser bandet seg fra en helt ny side. Her kan de minne om våre egne Gringo Bandido, med en hel masse feeling, vreng på gitaren, og resultatet blir en godlåt godt plantet i 60-tallsrock som har endt opp på Nuggets-boksene. Jeg tror pinadø selveste Christian Sandaker vil nikke anerkjennende til denne låten.

Men, all godpunken er bærebjelken på Två Sjuendedelar Av Ett Liv, og MÅ jeg plukke en låt så går jeg for «Mer Som Dom», fordi den er hysterisk bra, og en av få tilgjengelige låter som er å finne på det der internettet.

https://www.youtube.com/watch?v=dW06AI_M0DM

Årets singer/songwriter-album:

Peter Case – HWY 62

Peter Case, altså. Dæven døtte for en musiker 61-åringen er, og for en karriere vi snakker om. At han er ukjent for de fleste er et absurd mysterium, for vi snakker om en låtskriver fra øverste hylle her.

Startet The Nerves midt på 70-tallet, og spilte glad-punk med ei poppa tilnærming, fortsatte på slutten av 70-tallet (og gjennom første halvdel av 80-tallet) med det fantastiske rock’n’roll-bandet The Plimsouls, før han begynte å gi ut skiver under eget navn.

Den selvtitulerte debuten var fin-fin, men det var først med andreskiva, The Man With the Post-Modern Fragmented Neo-Traditionalist Guitar (prøv å si det fort når du er på en snurr), at kritikere fikk opp øynene for mannen. Og, han begynte å selge skiver, selv om dette salget i en rettferdig verden hadde vært det tidobbelte.

Etter et par solide utgivelser slapp han i 1995 ut mesterverket Torn Again, et album som en viss platedealer i Tromsø nok solgte flere kopier av enn alle andre sjapper her til lands tilsammen. Jeg tror ihvertfall at alle som var på fester hos meg på studenthybelen kjøpte denne, og det var ikke få. Et fabelaktig album som virkelig har tålt tidens tann, som det heter.

Etter dette har han bare fortsatt å levere sterke album, seks til i tallet, alle har hatt noe ved seg, og flere har vært på mine årslister. Men, årets utgivelse er for meg den beste siden nevnte Torn Again.

Case har skrevet årets sterkeste tekst i «Water From a Stone», han har gitt ut årets fineste Wilco-låt i «All Dressed Up (For Trial)», den stiligste Dylan-tolkningen i 2015 er denne mannen sitt verk med den for meg ukjente «Long Time Gone», som er å finne på The Witmark Demos: 1962-1964 (The Bootleg Series Vol.9), og «Bluebells» er en så vakker låt at det er vondt.

Ellers må det bare nevnes at jeg aldri har hørt Case så politisk før, jeg har ikke hørt så mye oppgitthet og sinne fra den kanten tidligere, og han har vel knapt nok hatt bedre saker før. Det er viktige tema som tas opp her, og vil du bli engasjert og forbannet så er det bare å ta innover deg hva han faktisk formidler.

Men, politikk får være politikk, for det er musikken, framføringen og «pakken» Peter Case som er enorm i mine ører, og som gjør sitt til at jeg holder han som en av de fremste amerikanske låtskriverne i dag. Og, ikke minst, mannen er en liten tryllekunstner med 12-strengeren. Steike for en gitarist!

Jeg velger meg lett «Water From a Stone», rett og slett fordi jeg har blitt avhengig av låten, og fordi du skal lete lenge etter sterkere kost på vinyl. Men siden den ikke finnes på YouTube, så blir det nesten like fine «Waiting On a Plane».

Men, skal du bare kjøpe ei skive i år, er glad i singer/songwritere, og vil støtte en god sak, så er det bare å gå for denne. Case har vært sjuk, og som så mange andre amerikanske musikere så har han ikke verdens beste forsikringer, han tjener som sagt på langt nær det han burde ha gjort, og gode medisiner og god behandling er kriminelt kostbart «over there».

Årets norske album:

Erlend Ropstad – Det Beste Vi Får Til

Ropstad har gitt ut årets beste norske album. Punktum. Og det holder til en snasen 10.plass på albumslista mi i 2016. Og Det Beste Vi Får Til er en fest av ei skive, samtidig som det er en håndfull låter til ettertanke.

Jeg ble klar over Erlend Ropstad i 2007, da albumet Bright Late Nights ble sluppet, og albumet fikk solid kritikk i ei nordnorsk avis. Oppfølgeren Roy, It Ain’t Over Yet var et solid stykke arbeid, og ei skive der Ropstad fortsatte å synge på engelsk. At karen var skikkelig trivelig, morsom å skrive med på Facebook, og i tillegg hypp på feedback var bare sånn det skulle være.

Så tok han grep, og da et nytt album var klart i 2013 hadde han gått over til å synge på dialekt. Jeg var passe skeptisk i utgangspunktet, men etter å ha kjørt gjennom skiva Hva Om Det Ikke Er Sånn Som Du Tror At Det Er et par ganger var skepsisen erstattet med eufori. Ropstad ble booket til Senjafestivalen, der han briljerte med gitar og sang en junikveld i 2014. Og ble nominert til to Spellemannspriser, i klassene Beste Viser og Beste Tekstforfatter.

I fjor slapp han den fin-fine Her Om Natta, og ble nok en gang nominert til Spellemannspris i Vise-kategorien. Albumet var like flott som forgjengeren, men det er allikevel med årets album at Ropstad virkelig har tatt det siste steget.

Det Beste Vi Får Til vil definitivt ikke bli nominert i visekategorien, for vi snakker her om stilig rock, noen popperler av noen låter, og selvsagt låter som sorterer i singer/songwriter-sjangeren. Bare det å høre Erlend synge «En Sang Til» på sin strøkne Vennesla-dialekt er verdt prisen for skiva. Låten kunne like gjerne vært skrevet av Lou Reed og framført av Velvet Underground, så sterk er den. Og, Ropstad vandrer på nydelig vis gjennom rockehistorien, bl.a. med åpningssporet «Som Om Jeg Nesten Ikke Finns», en låt som sender tankene i retning selveste The Beatles.

I det hele tatt så får jeg så mange assosiasjoner når jeg hører på skivene hans at det halve hadde vært nok. Det skrev jeg til han en gang, da jeg ikke klarte å finne ut hva «Når Du Blir Mi» minnet meg om. Vi kom til en slags enighet om at det måtte være en eller annen låt av Bonnie Prince Billy, uten å være 100% sikker på det.

Nok om det. Fra dette knakende fine albumet velger jeg meg rett og slett åpningssporet, «Beatles-låten» «Som Om Jeg Nesten Ikke Finns». Snakk om låtkunst. Og, Ropstad må aldri slutte å synge på norsk..

Årets boks:

Sannhet på boks – en hyllest til Raga Rockers

Christer Falck er mannen bak dette gedigne, morsomme og ambisiøse prosjektet. Han har klart å samle det meste som kryper og går i den utvidete, norske rock’n’roll-floraen, hele 137 i tallet. I tillegg til å by på en rekke interessante og tøffe tolkninger av hele Raga-katalogen, så har Pushwagner gjort det stilige coveret, og ei heftig bok som inneholder 79 tegneseriestriper og 67 tekster av rock’nroll-skribenter følger med.

Av interessante tolkninger gjort av rutinerte band og artister, så vil jeg trekke fram DumDum Boys sin versjon av «Ekspander Eller Dø» (de kaller seg riktignok Racer), Motorpsycho sin heftige «Når Knoklene Blir Til Gele», deLillos fine utgave av «Hold Hodet Høyt», Mercury Motor med Andrej Nebb som gjør Rundt og Rundt frekt, The Dogs som har et av boksens høydepunkt med «Maskiner i Nirvana», Jonas Fjeld med sin nydelige versjon av «Antitrist», Joddski sin noe alternative «Ingen Adgang», våre egne punkere i The Replaceable Heads sin dritkule «Ole & Ali», «Pilgrim» med Erlend Ropstad, The Mormones sin «Varme Dager», Astroburger sitt valg, «Gatelangs», selvsagt Backstreet Girls sin låt, «Lørdag», Åse Kleveland som virkelig imponerer med «Fritt Liv» (men «jukser», siden hun har Raga som backing-band), Senjahopen sin «Blakk»-sak og Sister Rain sin vri på «Depp». Men, det er mange andre her som gjør spreke saker, jeg har bare ikke rukket over hele herligheten så voldsomt grundig.

Når det gjelder de mer overraskende bidragene, så har vi allerede omtalt Fem Fære Fyrer, der Egon Holstad har fått med seg noen veldig dyktige Tromsø-musikere for å tolke «Alle Pikers Drøm». Eplemøya Songlag, som jeg ikke vet noe som helst om, gjør en herlig versjon av «I Skyggen», og Harald Tusberg jr sitt kule bidrag, «Hokus Pokus».

I det hele tatt er det så mye historisk interessant her, med overraskende bidrag fra The Launderettes som gjør «Gamle Damer», at Ulver bidrar med «Trist At Det Skulle Ende Slik», hippe Oslo Ess sitt bidrag «Forbudte Følelser», like hippe Skambankt sin versjon av «Tid», «Blaff» gjort av Bare Egil Band, country-heltinnen Karin Wright sitt bidrag «USA» og Thom Hell sin «En Dåres Forsvarstale», at det er rent for meget. Det blir en stor jobb å sette seg inn i denne boksen.

Til slutt må det jo bare nevnes at dette initiativet virkelig har vært en suksess. Crowdfundingen har gitt Michael Krohn rundt en million inn på konto, konsertene på Rockefeller var utsolgte og en suksess, og jeg håper bare at Falck har motivasjon og ork til å ta for seg flere band på dette viset. En sak på DumDum Boys, Jokke eller hvorfor ikke Stein Torleif Bjella, hadde vært noe.

Helten som forsvant for godt:

Lemmy

The Superhero of rock’n’roll. Lemmy rakk akkurat å feire sin 70-årsdag før han havnet under lokket for godt. Fikk en kjip kreftdiagnose 26.12, og døde allerede natt til 29.12. Han ble lagt inn på sykehus, der han lå i senga å spilte Playstation. Da han tok seg en pause i spillingen sa han bare «Bye, fuck it», og sovnet inn.

Verden har allerede blitt kjedeligere, mens albumene bare har blitt mer spilt. Jeg har nærmest blitt avhengig av daglige doser Mötörhead i 2016, og det kjennes så ubegripelig deilig å bare vrenge opp volum når Bomber, Iron Fist eller Bad Magic skal nytes.

Jeg satt som mange andre oppe natt til 10.januar for å følge YouTube sin direktesending fra begravelsen. Naturlig nok begynte seremonien kl.2400, midnatt, og det var selvsagt en lørdagskveld. Mange festlige taler ble holdt, det florerte av røverhistorier, og mange gråt en skvett. Men, felles for alle taler var poengteringen av Lemmy som den mest rocka fyren som har gått på vår planet, beskrivelsene av en veldig høflig, skikkelig og ærlig fyr, som alltid sa hva han mente. Som da han ble skuffet over å høre at Slash var blitt tørrlagt, eller da han fortalte oppvarmingsbandene sine at de ikke var oppvarmere for at han var en snill fyr, og at de ville bli tuppet ut om de ikke leverte.

En mann uten kostyme, en mann som levde for musikken, og den mest genuine rockeren blant oss forlot oss 29.desember.

Årets konsert:

The Replacements, The Roundhouse, London – 2. og 3.juni

Hva skal man si til konsertopplevelser som de jeg, eldste sønnen min, og min fetter hadde i London to vakre London-kvelder på forsommeren? Ord blir definitivt fattige, og det å beskrive følelsene når du ser og hører det du ønsker mest i verden er bortimot umulig.

I år har jeg sett noen uforglemmelige konserter, med bl.a. Radio Birdman og Reigning Sound på John Dee, samt Luke Elliot på Blårock og Chuck Prophet under Buktafestivalen. Alt var ubegripelig heftig og vakkert, men det Paul Westerberg og et fantastisk stødig The Replacements (inkl. Tommy Stinson) gjorde i legendariske omgivelser var beyond alt. Jeg har tidligere sagt at dette kun kan toppes om Tom Waits kommer hjem til meg og har en intimkonsert for meg og mine nærmeste Waits-venner, og det mener jeg.

Bandet var tightere enn de noensinne har vært, de spilte fantastisk bra (!), og i løpet av to kvelder fikk jeg servert alt jeg ønsket meg og vel så det. St. Paul var i stjernehumør, Tommy herjet som den villbassen han er, og publikum var mer med enn jeg noensinne har opplevd. Når man så vet at London-publikummere er kjent for å være tilbakelente og nonchalante, så sier det fryktelig mye.

Jeg ble kysset rett på kjeften av en bamse fra Canada, en annen voksen kar fra USA gråt på skulderen min da de spilte «Here Comes a Regular», og selv fikk jeg den heftigste treningsøkta noensinne. Jeg har altså spilt fotball på et anstendig nivå en gang i tiden, og har trent helt til jeg har spydd en rekke ganger, men den julinga kroppen fikk to dager på rappen var drøyere enn alt den har vært gjennom.

Vi stod selvsagt så langt fram som det var mulig å komme, og selv om vi ble «jagd» rundt i lokalet av de 4000 andre elleville Mats-galningene, så var vi sentrert rundt gjerdet rett foran scena. Atmosfæren var helt vill, med hopping i halvannen time, allbrøling med mening, og skåling over en lav sko. Jeg hadde lest at om ganske så brutale og kjipe konserter i USA, der slåssing og traurig stemning hadde ødelagt opplevelsen for mange, men det som skjedde disse vakre, vakre kveldene var bare voldsom kos.

Jeg dør som et langt lykkeligere menneske nå, og da vet man at konserten(e) har vært legendariske.

Herrejesus for en fyr Paul Westerberg er!

Ei spilleliste med alle disse godsakene er på sin plass, så, velbekomme..

 

SHARE
Forrige artikkel…mens vi venter på «Between The Moon & The Midwest»
Neste artikkelMusikkåret 2015 – Rune Torsteinsen
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here