Komplisert hverdag

Siden han ga ut albumet Just Us Kids i 2008 har James McMurtry vært på veien. Det er der pengene er for en turnerende musiker, og McMurtry så ingen grunn til å lage en nye plate før han måtte:

«Back before Napster and Spotify, we toured to promote record sales. Now we make records to promote tour dates», sier McMurtry i presseskrivet til hans nye plate, Complicated Game, som er hans første studioplate på sju år. I mellomtida har McMurtry turnert USA på kryss og tvers, og spilt musikk eller «solgt øl», som han kaller det:

«We’re basically the service industry. We’re symbiotically tied to the club business. Beer sales and tips, you know? I’ve seen a lot of young bands that think they’re artists and they’re not there to sell beer, but we want to keep the club happy, because if the club goes under we don’t have a gig», har McMurtry uttalt til Rolling Stone Country.

McMurtry har det ikke med å romantisere virkeligheten, og det gjør han heller ikke når det gjelder hans egen musikk-karriere. Etter å ha produsert tre plater på egen hånd trengte han nye impulser. Alle triksene han hadde lært av sine tidligere produsenter, John Mellencamp, Lloyd Maines og Don Dixon var brukt opp, og han trengte «friske ører».

James McMurtry.
James McMurtry.

«I was repeating myself stylistically, so I thought it was time to bring in somebody else», forteller låtskriveren i et intervju med The Austin Chronicle tidligere i år. McMurtry spurte Lousiana rockeren C.C. Adcock om hjelp. Adcock, som hadde spilt gitar på Just Us Kids, satte McMurtry ned i et studio i New Orleans, hvor McMurtry spilte inn basic tracks med kun stemme og gitar. Opptakene skjedde over et års tid, mellom turnèer, og McMurtry ga co-produsent Mike Napolitano og Adcock frie tøyler til å gjøre hva de ville med opptakene. Resultatet er strålende. Lydbildet er nakent, men samtidig rikt. Det er snakk om små detaljer, som utgjør store forskjeller. Enten det er snakk om banjoen i «How’m I Gonna Find You Now», doo-wop koringen i «She Loves Me», Benmont Tenchs B3 orgel på «Charlie’s Haul» eller sekkepipene på «Long Island Sound».

På livealbumet Live in Aught-Three som kom ut i 2004 siterer McMurtry Texas-forfatteren og kommunisten, Max Crawford. Crawford mente på at «A good old boy can become an intellectual, but an intellectual cannot become a good old boy». Men for min del virker det som om James McMurtry har et bein i begge leirer. Han jakter og fisker og kler seg som en av sine egne, eller som farens, den Pulitzer-vinnende forfatteren, Larry McMurtry, sine karakterer – i jeans og cowboyboots. Men selv om James McMurtry vokste opp omringet av bøker, med en forfatter som far og en College-professor som mor, så er han ikke spesielt glad i bøker:

«I don’t care for books much», har han uttalt til The Wall Street Journal. I sin ungdomstid jobba han i farens bokbutikk, først i Washington og senere i Archer City. «The only contact I had with the book business was moving boxes full of ’em. They were like cows to me», fortsetter McMurtry som skriver utprega litterære sanger. I Norge er McMurtry hyllet av folk som Levi Henriksen og Lars Mytting, og sangene hans fremstår ofte som små noveller. McMurtry er med andre ord ikke en mann det er lett å sette i bås. Han er en rødvinsdrikkende, good ol’ boy i Fedorahatt som bruker ord som «impervious» og skriver linjer som:

«She’ll spend a dollar quick as a dime, She goes commando most all of the time, She writes a fine prose I’d have to say finer than mine»,

uten å virke vulgær eller smartass. Når McMurtry leverer disse linjene virker de ektefølte og sjarmerende.

Det er historieforteller McMurtry er, og han tar utgangspunkt i det han ser rundt seg. Og på veien ser han en hel del. Det er «Choctaw Bingo», en av hans mest kjente sanger, løfta fra 2002 utgivelsen Saint Mary of The Woods et bevis på.

«Choctaw Bingo” started out as a writing exercise because I wanted to see if I could get all of that weird stuff into a song. For a while were always going up and down US69 in Oklahoma and there were always weird things all along the road. There was a bingo parlor called Choctaw Bingo, a gun shop called Pop, Knife, and Gun. Further up in Kansas there was a lingerie shop with a bunch of pink neon Rolling Stone lips», har McMurtry fortalt bloggen, Songwriters on Process.

james-mcmurtry-complicated-game-CDPå hans nye album, Complicated Game, konsentrerer McMurtry seg hovedsakelig om skjebnene og livene til den amerikanske arbeiderklassen. Sangene er så litterære at man tenker på forfattere som Larry Brown, Daniel Woodrell, Annie Proulx og Richard Russo. Men ulikt Brown, Woodrell og Proulx er ikke McMurtry bundet til et spesielt sted. Som turnerende musiker har han en klar fordel – han får oppleve nye steder, og talentet hans tilater ham å skrive om disse stedene som om han skulle ha bodd der hele livet. Enten det er snakk om Long Island, South Dakota eller Midtvesten. På åpningssporet, «Copper Canteen», som også inneholder årets barskeste åpningslinjer (“Honey, don’t be yellin’ at me when I’m cleanin’ my gun»), synger McMurtry om et ektepar i Wisconsin som strever med å holde ørene over vannet som butikkeiere, nå som det store kjøpesenteret tar alle kundene deres. Det er jaktsesong, og fortelleren, mannen i forholdet, sliter med panikkanfall på grunn av den dårlige økonomien. Han drømmer om å skyte en siste kolle før sesongen er over. I tillegg til jakt, distraherer han seg sjøl med isfiske og snømåking. Han drømmer også om utroskap:

«I bet the bridge-tender’s widow won’t mind that I can’t please you»,

truer han. Men om natta, når kona holder han inntil seg under et av panikkanfallene hans finner fortelleren ro nok til å endelig sove, og det er disse små seierene McMurtry stadig synger om.

«And we grew up hard and our children don’t know what that means, We turned into our parents before we were out of our teens, Through a series of Chevy’s and Fords, The occasional spin round the floor at The Copper Canteen»,

fortsetter McMurtry. Som på under fem minutter klarer å fortelle om ikke bare et, men to levde liv.

På «You Got To Me», en av de vakreste balladene McMurtry har skrevet, forteller han om gammel kjærlighet, og hvordan den kan få det til å stikke i hjertet mange år i ettertid. «Aint Got A Place» en liten sang om rotløsheten McMurtry ofte kjenner på som omreisende musiker ble skrevet på femten minutter i andre etasje på The R Bar i New Orleans. I et intervju med PopMatters forteller McMurtry om prossesen:

«I flew into New Orleans on a Thursday after the Wednesday night midnight gig, so I just crashed when I got there. I flew out there mostly to listen to mixes so that we wouldn’t have to e-mail them back and forth. Then the damn ProTools crashed. Something went wrong with the computer so we spent all afternoon not getting much done. Then I went up to a room above the R bar, on Royal street, I got a little drunk and pissed off. I had about the right mixture of drunk and pissed-off. If you get the mixture right, you can write a song but you better write it fast. Because you’re not going to stay balanced for very long. I got real lucky with that one. It’s like a Guy Clark song. I just started playing with opposites: east/west, up/down, whatever.»

Forhold og ekteskap står i sentrum i mange av sangene på Complicated Game. I «She Loves Me» dreier det seg om en mann som befinner seg i et åpent forhold med en kvinne som for tida har tatt seg en ny elsker mens fortelleren er bortreist:

«I hear she has another, I hear she likes him well, I won’t be home until Christmas, They’ll be at it for a spell, It was part of our agreement, I signed off on the deal, I must admit I never saw it happening for real»

JamesMcMurtry2014-3«These Things I’ve Come To Know» handler om alt man lærer i et forhold. Både om seg sjøl og andre. På albumsingelen «How’m I Gonna Find you Now» leter jeg-fortelleren febrilsk etter kjæresten sin i en bil som holder på å bryte sammen, mens han skyller ned blodtrykksmedisinene sine med Red Bull: «It’s a speed-freak song,» har McMurtry uttalt til CMT Edge. «It comes from hanging out in North Texas where there’s just way too much meth. Some of my cousins are strung out on it, and it’s not funny. So sometimes you’ve gotta turn those songs into a cartoon to get to them.»

Produsent C.C. Adcock kryddrer sangen, som McMurtry fremfører som en slags rap, med elektroniske beats og banjo.

«Deaver’s Crossing» er en bluegrass-infisert sang om jordbrukere i The Blue Ridge Mountains, dedikert til McMurtrys mor og hennes foreldre.

«Carlisle’s Haul» handler om fiskere ved Gulfkysten som blir tvunget til å fiske ulovlig for å tjene til livets opphold. Carlisle får hjelp av venner og familie, og på nattestid kaster de ut nettene sine i håp om å tjene noen ekstra dollar, og i tillegg ikke bli oppdaget av myndighetene.

«Hear them crabbers cuss the weather and the cuss the government too. Nowadays crabbin’ and fishin’ hangin on to a pot to piss in is just about the best a man can do»,

synger McMurtry. Som viser oss viktigheten av samhold blant vanlige folk uten å bli sentimental:

«It’s hard not to cry and cuss when this old world is just bigger than us, And all we got is pride and trust in our kind».

«Let’s get on back to town before the warden comes, sier en av karakterene, men han viser også en gjensidige forståelse og respekt for en av sine egne, som også trenger ei lønning å leve av – fisker eller ikke: «He knows better than to get here before dawn. He’s got that green uniform and the kids think he’s a jerk. But you know he’s somebody’s cousin and we can’t have a hometown boy out of work.»

McMurtry holder seg ved kysten på «Forgotten Coast» før han tar oss med til «South Dakota» og forteller oss om skjebnen til en ungutt som kommer hjem fra utenlandstjeneste for å hjelpe familien med ranchen:

«It was too good to be true, but my discharge came through and I was on the first bird out that I could find. Rode that C-17 into Stuttgart. Fall Roundup on my mind». Men ting går ikke som planlagt for rancherene i South Dakota. Kveget fryser ihjel i en snøstorm, og den unge gutten ser ingen annen løsning enn å verve seg til tjeneste igjen:

«There ain’t much between the Pole and South Dakota. And barbed wire won’t stop the wind. I won’t get nothing here but broke and older. I might as well re-up again».

«Long Island Sound» låter som ei irsk drikkevise, men den er også en av McMurtrys mest intrikate og rørende sanger. Sangen begynner med et vers til en sang jeg-fortelleren en gang skrev da han spilte gitar. Men nå står gitaren i skapet sammen med hagla han fikk da han var en ni år gammel gutt i Tulsa, Oklahoma. Nå lever han et forstadsliv på Long Island. Han har en solid jobb, forsikring, kone, barn og båt. Sangen gir meg klare assosiasjoner til Richard Fords Frank Bascome romaner, i det at den handler om forstadsliv, maskulinitet og den amerikanske drømmen. Men McMurtry tar også for seg klassereise og klasseskille: «I don’t know what goes on in those crumbling brick buildings. They’re on the same planet in a whole n’other world», innrømmer jeg-fortelleren mens han sitter i rush-trafikken på vei ut til Long Island mens sola går ned bak de kommunale boligene.

«I’ve got a bay boat and a 401K. Two cars in the driveway two boys and girl», fortsetter han. Ting har ordna seg for hovedkarkteren etter han flytta nordover fra Tulsa:

We’ve been here six years and I reckon we’ll stay. The company’s not bad as the companies go. They’ve still got the health plan and they’re raising my pay».

Som på Copper Canteen reflekter fortelleren rundt forskjellene mellom genrasjonene. Hans barn vosker opp med en trygghet han aldri hadde, men også uten de samme verdiene:
«The kids all play socer like nobody’s business. My grandmother says we’re just letting them fall through. They don’t go to church, and we’re not gonna make them. They all drop their Rs like the islanders do.»

I refrenget river han i en runde øl på sine nye naboer, mens han heier på sine nye lag; baseball laget New York Mets og ishockeylaget New York Rangers. «These are the best days», sier han, og det er opp til oss om vi tror han. For det er ikke bare forstadslivet som definerer ham, det er også oppveksten hans i Oklahoma, og haglepatronene fra hjortejakta og gitarplekteret han finner i hanskerommet på bilen, en dag han må skifte dekk. McMurtry skriver om tilhørighet og klasse på en helt unik måte. Det er noe tragikomisk over denne hvite, øvre middelklasse-mannen som insisterer på at han er lykkelig i sitt nye liv mens han innerst inne lengter tilbake til enklere tider, men det er også ærlig. Vi må alle legge lokk på deler av oss sjøl for å fungere i hverdagen, og vi må gi slipp på ting som vi kanskje aller helst ville ha beholdt.

Complicated Game er en finslipt juvel, full av presise, morsomme og til tider knusende beskrivelser av et land, og mennesker McMurtry kjenner godt. Plata er ikke like politisk som forgjengeren, Just Us Kids, men tekstene fascinerer og rører, og produksjonen komplimenterer sangene og historiene som fortelles. Ikke bare har McMurtry laget en av årets aller beste plater, men han har utrolig nok hevet sin egen veldig høye standard betraktelig. Complicated Game er ikke noe mindre enn et mesterverk.

SpotifyVinyl

 

SHARE
Forrige artikkelHjerteslag – Møhlenpris Motell
Neste artikkelGrammy Nominations 2016
Jan Kristoffer Dale (1984). Fra Froland. Bor i Grimstad med samboer og katt. Glad i Amerikansk musikk; Blues, folk, jazz, country, bluegrass - og alt midt i mellom.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here