Back to the River – More Southern Soul Stories 1961 – 1978

Som musikkelsker er man selvsagt opptatt av dagens musikk, men minst like viktig og givende er det å høre eldre musikk. Så når man forguder soul fra sørstatene så finnes det vanvittig mye å sette seg inn i. Det kan være saker fra Stax, Muscle Shoals, Hi, Goldwax og drøssevis med musikk innspilt i diverse byer over hele sørstatene. Skal man forske ut dette alene så ville man ikke rukket stort annet i livet sitt. Britiske Kent har tatt ansvar og forenklet livet mitt med å rett og slett ta grovjobben, og det på en særdeles delikat måte.

Den aller første boksen, Take me to the River – A Southern Soul Story 1961 – 1977, tok for seg de to viktigste stedene for denne musikkformen, byene Memphis og Muscle Shoals, og ble utgitt i 2008.

Boks to The Fame Studios Story 1961 – 1973 – The Home of the Muscle Shoals Sound handlet spesifikt om musikken som ble skapt med Rick Hall i kulissene. Denne kom i 2013.

Årets utgave er som de to forrige inndelt i tre kategorier. CD 1 heter Muscle Shoals – Memphis Redux og fyller på med mer materiale fra disse to stedene, og det handler ikke bare om Fame og Stax. Disse to stedene hadde flere studioer hvor stor musikk ble skapt. CD 2 heter Southern Routes og tar for seg soul fra Louisiana (Baton Rouge, New Orleans, Shreveport, Crowley og Lake Charles), Texas (Austin, Pasadena), Alabama (Mobile, Birmingham), Mississippi (Jackson), Tennessee (Nashville) og Florida (Miami, Valparaiso). CD3 med tittelen Going Back Home tar for seg southern soul fra feil side av Mason-Dixon linja. New Jersey (Englewood), New York, California (Los Angeles, San Fransisco), Michigan (Detroit), Missouri (St. Louis), Pennsylvania (Philadelphia), Ohio (Cinncinatti), Illinois (Chicago) og Connecticut (New London).

Det er altså litt av et systematisk bibliotek og kategoriseringprosjekt herrene Tony Rounce og Dean Rudland har bedrevet. Her er det orden i sysakene, for å si det mildt. Dette er musikk, historie og geografi i USA perioden 1961 – 1978.

En viktig og fin oppgradering på tredje boks er at de tre cd-platene og den overfyldige bookleten kommer i en hard boks. De pappomslagene på boks 1 og 2 blir fort slitte, spesielt fordi dette er bokser man tar fram igjen og nyter i fulle åndedrag med ganske jevne mellomrom.

Så er det over til musikken. Det er for omfattende å gå gjennom 75 låter, men dette er en musikalsk gullgruve. Den ene diamanten etter den andre ruller ut, og det er ting man stort sett ikke har hørt fra før.

CD1:
Å høre Sam Baker gjøre Kris Kristoffersson’s fine «Sugar Man» er jo så spinnvilt vakkert og elegant at man har lyst til å rigge til fest klokka halv sju om morgenen. Å høre pastor Solomon Burke med gospelkor i bakgrunnen kan få en ateist som meg til å utbasunere et troverdig halleluja i vinterkulda. Man blir bare helt satt ut. Så sterkt er det. Soulens største helt i min bok er O. V. Wright og han leverer varene så det holder her også. Staxerne The Soul Children sin tolkning av McCartney’s «Yesterday» er en 9 minutters oral orgie som aldri før har blitt utgitt. Det sier noe om hvor dypt i arkivene Rounce/Rudland har lett, for å gjøre jula triveligere for oss soulfanatikere.

CD2:
Det er ikke vanskelig å høre at dette er laget andre steder. Her snakker vi om en litt annen tilnærmingen til soulen. Sentralt står Miami og studioet Criteria. Bakmannen er Atlantic’s Jerry Wexler. Nevnte Wexler er en blanding av geni og kynisk forretningsmann, og det er grunnen til at han bor i en yacht nær Miami, og vil at musikken skal spilles inn der.
Et av høydepunktene på CD2 er helt klart Johnny Adams fra NOLA som gjorde en rekke innspillinger i Pasadena, Texas.

En av de riktig store klassikerne fra NOLA har også fått plass på Southern Routes, og det er Aaron Neville’s «Tell it Like It Is» fra 1966. Enorm låt, men jeg synes i grunnen valget var lite orginalt. Man tåler uansett å høre denne låten minst 1000 ganger.
En personlig favoritt ved navn Reuben Bell fra Shreveport, Louisiana har også fått plass her. Her snakker vi om en rimelig obskur artist med en svært liten backkatalog. Noen singler og en LP var alt. Knallflink fyr som hadde fortjent mer oppmerksomhet.

CD3 :
Her beveger vi oss altså på feil side av Mason-Dixon linja. Her finner man Memphisfødte Aretha Franklin som må kalles den største souldronninga av dem alle. «Ain’t No Way» er skrevet av søster Carolyn Franklin og innspillt i New York. Bandet er velkjent nok, med bondeknøler fra Muscle Shoals på tur til New York. Den beste låten på den tredje kompaktdisken er i mine ører Timmy Willis med sin egen «Easy as Sayin 1- 2- 3», og her skuffer Kent voldsomt siden denne og Little Richard’s «I Don’t Know What You’ve Got, But It Gots Me», er lagt med uten noe som helst informasjon i bookleten. Dette er rett og slett slurv. Når det gjelder Little Richard så liker jeg han langt bedre som soulsanger enn som rockesanger. Så har jeg sagt det også.

Finner du denne under årets juletre så er hvertfall det en solid bekreftelse på at julenissen synes du har vært snill i år.

Ace Records

SHARE
Forrige artikkelTrond Svendsen & Tuxedo og sjefens saksofonist…
Neste artikkelFredagsvideo: The Westies – Everything Is All I Want For You
Jeg heter Terje Hanstad og er 45 år bosatt på Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært glad i plater så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg bladde som besatt i eldre brødres samlinger, og etterhvert ble man en ivrig kjøper selv. Musikalsk har jeg mange bein å stå på. Jeg liker country og soul. Jeg må si jeg er blitt et lite retrohode som heller leter tilbake i tid enn å sjekke nymotens greier. Favorittplater: 1.The Rolling Stones - «Exile on main street» 2. Bob Dylan - «Desire» 3. Van Morrison - «Moondance» 4. The Band – «The Band» 5. The Beatles - «Rubber soul» 6. Gram Parsons - «Grievous angel» 7. Son Volt - «Trace» 8. Solomon Burke - «Don't give up on me» 9. Neil Young - «Rust never sleeps» 10. Gene Clark - «No other» 11. Grateful Dead - American beauty

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here