Løft på hatten, hils på Woody Pines.
Hvis du setter pris på artister som Old Crow Medicine Show, Pokey LaFarge og Luke Winslow-King, så er Woody Pines garantert noe for deg. Jeg vil nok også tro at folk som liker band som både Squirrel Nut Zippers og Frank Znort Quartet vil kunne glede seg stort over denne plata.
Som dere sikkert forstår, så handler dette om musikk fra den tiden da hipsterne spilte grammofonplater som skulles snurres 78 ganger i minuttet ved avspilling. Her bys det på feiende flott årgangsmusikk med ett moderne lydbilde som er skapt i Sputnik Studios i Nashville. Samme studio er brukt av folk som Sturgill Simpson, JD McPherson og Jack White.
Vi snakker om sjangre som western swing, hillbilly boogie, jazz, blues, ragtime og en dash med rockabilly. Her spøker folk som Django Reinhardt, Hank Williams, Robert Johnson, Woody Guthrie og en ung Bob Dylan mellom rillene. Og Woody Pines kan virkelig denne type musikk. Dette er ikke en gjeng med hipstere som leker seg med gamle storheter. Nei, dette er krukke-lag-musikk av høy kvalitet, og Woody har den rette tidsriktige lyden og grooven i stemmen sin til denne bruken.
Nye låter signert Woody og gamle glemte låter forenes her på en fantastisk og ekte måte. Det er nesten så det kommer en eim av hjemmebrent whisky og sagmugg ut av høyttalerne. Og jeg må si meg veldig enig med han som sa at Woody Pines høres ut som en ung Willie Nelson som synger Johnny Cash-låter i ei bule i 1930-tallets Alabama. Det har også blitt sagt ett sted at den halvdelen av Jerry Garcia som holdt på med bandet Old & In The Way ville ha pissa i buksa av pur glede om han hadde fått spille med denne gjengen her.
Frontmann, låtskriver og hovedperson heter Woody Pines. Den fantastiske trioen bærer også navnet Woody Pines, og sannelig min hatt så er dette albumet selvtitulert – Woody Pines. Her er det med andre ord Woody Pines for alle penga. Og disse folka gir deg virkelig valuta for penga. Her øses det ut spilleglede i bøtter og spann fra første spor.
Trioen består i dag av Woody Pines på vokal, gitarer og harmonica. Brad Tucker på elektriske årgangsgitarer, banjo, harmonisang og masse annet gøy. Skip Frontz på ståbass med lyden av en hel rytmeseksjon. I tillegg krydrer Billy Contreras albumet med sitt fabelaktige felespill.
Denne plata er den fjerde i rekken fra Woody Pines, og det vil med andre ord si at de har spredd glede og spilt opp til dans i noen år allerede. Før Woody gikk sine egne veier og begynte å gi ut plater som bar hans eget navn, hadde han ett band ved navn Kitchen Syncopators sammen med kompisen Gill Landry. De spilte sammen i flere år før de gikk hver til sitt. Det vil si, Woody gikk til sitt, og Gill Landry som for øvrig også er ute med nytt soloalbum i år, havnet hos Old Crow Medicine Show.
– Let’s play one fellows, sier Woody og så setter de i gang.
De gir gass fra første låt “Anything For Love”. En solid dose westernswing som treffer momentant. Og jeg må ærlig innrømme, at Woody har meg i sin hule hånd allerede fra første stund med tekstlinjer som handler om å klype Mike Tyson i kinnet, eller om å søke råd i platene til Miles Davis og John Coltrane, når han vil gjøre alt for kjærligheten.
Neste låt ut, “Junco Partner” er en feiende flott coverlåt, opprinnelig skrevet og spilt inn helt på begynnelsen 50-tallet av en kar ved navn James Wayne. En låt som fra før har blitt covret av både The Clash og Dr. John. Woody tar oss med videre til den vakre, såre og sterke låta, “Little Stella Blue”. En låt som både handler om, og er skrevet til, hans lille niese som lider av en sjelden type kreftsykdom.
“Make It To The Woods” en seig og drivende countryblueslåt med et hint av rockabilly. Ei låt hvor Woody viser hvordan han mestrer dette med å skrive om gamle låter til en ny låt på en slik måte at de fremstår like mye som en hyllest til opphavsmennene, enn om de bare blir fremført som en ren cover. Denne låta er en slik hyllest til Mississipi Sheiks og deres “Bootleggers Blues”. Chatmon-brødrene som sto bak Mississippi Sheiks var store forbilder for blant andre Muddy Waters, og selv Dylan har covret og spilt inn låter av Mississippi Sheiks. Så med blodhundene og lovens lange arm hakk i hæl kommer bootlegger Woody seg helskinnet gjennom skogen og finner frem til togskinnene i låta “This Train Rolls By”. Her hopper han fra godstog til godstog og finner sin vei frem til hjembyen Nashville og til ett av platas høydepunkt, “New Nashville Boogie”. En boogie det virkelig lukter Hank Williams av. Dette svinger så voldsomt at det er umulig å sitte stille, dansetrinn og luftgitarspilling er ikke til å unngå når boogien tar tak i deg.
“Walking Stick” har som “New Nashville Boogie” ett skikkelig 40-tallsstuk. Når jiven setter opp farten og lyden av den stilige fela til den eminente spillemannen Billy Contreras trer tydelig frem i lydbildet, er det så jeg kan se hvordan Django Reinhardt svinger seg rundt med tanta til Beate i armene. Det hele roes ned ett par hakk og nydelige “Over The Water” siger behagelig ut av høyttalerne, før Woody vender snuta mot Mississippi i den seige bluesen “Delta Bound”. Så braker det løs igjen og en fantastisk versjon av “Black Rat Swing”, den gamle låta til Ernest Lawler og Lizzie Douglas aka Little Son Joe and Memphis Minnie, kommer på banen. På “Black Rat Swing” får bassist Skip Frontz virkelig vist hva han er gjort av og byr på en solid leksjon i hvordan håndtere en ståbass.
Albumet avsluttes på særdeles fint vis, med en perle av ei låt. Med “Worth The Game” tror jeg intensjonen er at Woody vil hylle en av sine helter med en låt som en ung Dylan kunne ha gjort selv en gang på sekstitallet.
Når albumet tar slutt sitter jeg igjen med ett stort smil om munnen og en fot som ikke vil slutte å trampe takta. Ingen tvil om at Woody Pines har fått en ny fan og en følger til.
Helt til slutt må jeg bare slippe til honkytonk-helten Billy Joe Shaver som har uttalt følgende om bandet;
“Woody Pines is the best band I’ve ever heard in my life, I swear… I’m their biggest fan now!”
[youtube]https://youtu.be/BITuA7wDzOU[/youtube]