Joey Kneiser – The Wildness

Helt på tampen av 2015 klinker Joey Kneiser like godt til med et av årets beste album. Med The Wildness har han konstruert en perle av en soul-infusert sørstatsrock-plate som er fylt til randen med gode tekster og stemningsfulle låter.

You ain’t no-one in this town,
’til someone wants you dead.
First they lift you so real high,
then they come for your head

…synger han om Nashville, byen han etterhvert flyttet til – etter mange år i typiske amerikanske småbyer. Og denne endringen, å gå fra noe til noe annet, noe større – ligger som et bakteppe på hele denne platen.

Vi hører inspirasjon fra folk som Tom Petty (tidlig sådan), Little Feat, Whiskeytown, Springsteen og ikke minst store doser The Band. Og soul. Det er så mye deilig soul i musikken til Joey Kneiser.
Han plukker rett og slett alle sine favorittbiter fra et bredt musikalsk univers, og syr det sammen til en helhetlig pakke som oser av vellyd og tilbakelent stemning.
Dette er en plate som bare blir bedre for hver gjennomlytting. Den er som skapt for mørke, kalde vinterkvelder under et lunt pledd med vinylplaten spinnende på platespilleren.

Kneiser er som kjent frontmann i eminente Glossary, som gjør alt.country/soul som ingen andre. På soloplaten The Wildness har Kneiser altså beveget seg i en litt mer rocka retning,

«Rock’n’roll doesn’t last», sier han i platens kjernespor – tittellåta «The Wildness». Noe som rent bokstavlig sett er en sannhet med modifikasjoner, all den tid Kneiser her kanaliserer noen av de største rockerne i vår tid – med kataloger som fortsatt danner deler av grunnfjellet for moderne rockhistorie. Men vi skal ikke ta det helt bokstavelig. Det er mer dybde enn som så i både låten og platen «The Wildness».

For låten fortsetter ved å snakke om endring og personlig utvikling. Om hvordan man må gi slipp på noe for å oppnå noe større eller viktigere. Utvikling for forandring er som nevnt et viktig tema på denne platen, og han har aldri vært redd for å være personlig på plate, den godeste Joey Kneiser, men på denne platen utleverer han ungdomstid, oppvekst og snakker mye om behovet for å finne elementer som betyr noe i livet.

Kneiser sier selv: «It’s a record about that thing in all of us that keeps us moving. That thing that keeps us searching. That thing that helps us see the beauty in a world where it’s easy to lose sight of.»

Han spiller selv alle instrumentene på platen. Den er innspilt på hjemmestudioet i kjelleren hans, og den eneste som har bistått med musikalsk hjelp er selvsagt Glossarykollega Kelly Smith. Kneiser og Smiths duettsamarbeid hever denne platen betraktelig, og kler låtene like bra i dette lydbildet som i Glossary.

Siden Glossary tok pause så har Joey Kneiser brukt tiden på å spille inn timesvis med musikk i kjelleren sin, inntil han en dag fant ut at det var på tide å gi det ut på plate. Resultatet er en personlig plate om å finne sin plass i byen, samfunnet og verden, og ikke minst finne seg selv i seg selv.

Han skriver altså om Nashville, og han skriver om småbyer – som Murfreesboro hvor han bodde tidligere. Han skriver om behovet for å komme seg ut fra småbyene, slippe fri og finne sin plass i større omgivelser. Han gir råd til seg selv som ung, og han glitrer rett og slett som tekstforfatter på denne platen.

Sift through the wreckage,
of the heart I once wore 

…er et godt eksempel. I «Every Port In The Storm» takler han et forhold, og behovet for å ha noen å støtte seg til. Vil den andre parten i forholdet være der, og støtte opp i hver havn når det stormer som verst? En deilig gitarsolo understreker det hjerterå behovet, og el-pianoet er en liten storm i seg selv. Nydelig er bare fornavnet.

Den andre kjernelåten her er «To My Younger Self». Her snakker en voksen Joey Kneiser til seg selv, og gir rådene han gjerne skulle fått på et tidligere tidspunkt. I tråd med platens tema, så handler det hele veien om å tørre. Tørre å utfordre seg selv, utfordre talentet sitt, utfordre omgivelsene og tro på det han føler. Råd noen og enhver kan forholde seg til, vil jeg tro.

Go find what you love, 
and let it kill you for it.
Don’t do nothing, 
without any feeling.

Låtene står i kø. Det er ikke et svakt spor. Ikke en sammenrasket tekst. Dette er enkelt og greit et av årets aller aller beste album. Som bare blir bedre for hver gjennomlytting. En plate som har alle forutsetninger for å bli en klassiker. En plate man tar frem igjen om noen år og umiddelbart husker perioden den gikk på repeat. Og den er like bra. Like vakker. Like tidløs og like vakker som første gang man hørte den.

Kjøpes via Joey Kneisers Bandcamp eller hos This Is American Music. Den finnes selvsagt på vinyl.

 

SHARE
Forrige artikkelVideopremiere: Roger Græsberg & Foreningen – Blod på tann
Neste artikkelJon Latham – Real Bad News
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

3 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here