Watkins Family Hour – Watkins Family Hour

Søsknene Sean og Sara Watkins har i en periode arrangert jam sessions på nattklubben Largo i Los Angeles og på mange måter er det jam’en som danner bakteppet for denne platen. De to har bakgrunn fra det progressive bluegrassbandet Nickel Creek og sine respektive solokarrierer, men har i friperiodene fra livet på veien hatt som hobby å invitere venner og kjente til å jamme sammen med dem i Watkins Family Hour.

All denne jammingen resulterte i at de hyret inn produsenten Sheldon Gomberg, og søskenparet Watkins gikk i studio sammen med sine gode venner Greg Leisz (steelguitar), Benmont Tench (piano), Don Heffington (trommer), Sebastian Steinberg (bass) og Fiona Apple. Bak gruppenavnet Watkins Family Hour skjuler det seg altså et superband. Bandet spilte selvsagt på Newport Folk Festival i sommer, de sparket faktisk i gang hele festivalen og et kravstort publikum fikk garantert balsam for ørene sine.

Platens spor består av noen tradisjonelle låter, pluss noen velvalgte coverlåter skrevet av folk som Bob Dylan, Grateful Dead, Robert Earl Keen, Gordon Lightfoot og Fleetwood Mac for å nevne noen. Kombinasjonen sterke sanger, dyktige musikere og flotte vokalprestasjoner kan aldri bli feil. Det låter veldig fint og er absolutt noe å drikke kaffen sin til.

Det er ingen tvil om at de seks som utgjør bandet har fin musikalsk kjemi og at de har arrangert de elleve låtene på ypperlig vis. Jeg liker veldig godt hva de har gjort med Fleetwood Mac og Lindsay Buckingham sin «Steal Your Heart Away», opprinnelig utgitt på Fleetwood Mac sitt album Say You Will fra 2003. Sara Watkins sin stemme og fele gir meg som lytter gåsehud og er platens aller fineste øyeblikk. For dere som leter etter låter der coveren er langt bedre enn orginalen, så har dere et lysende eksempel her. STEIKE!

Jerry Garcia og Robert Hunter’s «Brokedown Palace» som er hentet fra Grateful Dead’s klassiske American Beauty er et annet blinkskudd å nevne. Det er så vakkert musisert at jeg aner at Jerry Garcias tjue års døde legeme nesten blir levende igjen. Sara Watkins høres ut som en million dollar når hun synger.

I Bob Dylans «Going, Going, Gone» fra Planet Waves (1974), med Sean Watkins på vokal, får vi kanskje albumets beste eksempel på Greg Leisz’ sin utsøkte lyd av steelguitar. Nok en fantastisk Bob Dylan låt man hører for sjelden på, så takk for påminnelsen.

Rett og slett veldig bra. Platen er virkelig verdt å sjekke ut.

 

 

SHARE
Forrige artikkelMartha Scanlan – The Shape Of Things Gone Missing, The Shape Of Things to Come
Neste artikkelJack Stillwater – The Farmer Trilogy Part II: The Travel
Jeg heter Terje Hanstad og er 45 år bosatt på Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært glad i plater så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg bladde som besatt i eldre brødres samlinger, og etterhvert ble man en ivrig kjøper selv. Musikalsk har jeg mange bein å stå på. Jeg liker country og soul. Jeg må si jeg er blitt et lite retrohode som heller leter tilbake i tid enn å sjekke nymotens greier. Favorittplater: 1.The Rolling Stones - «Exile on main street» 2. Bob Dylan - «Desire» 3. Van Morrison - «Moondance» 4. The Band – «The Band» 5. The Beatles - «Rubber soul» 6. Gram Parsons - «Grievous angel» 7. Son Volt - «Trace» 8. Solomon Burke - «Don't give up on me» 9. Neil Young - «Rust never sleeps» 10. Gene Clark - «No other» 11. Grateful Dead - American beauty

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here