The Bottle Rockets – South Broadway Athletic Club

The Bottle Rockets. Et av sjangerens så til de grader mest legendariske band. Et band som står bak en ganske behagelig bunke av våre favorittplater her på Dust of Daylight. Sammen med sin faste produsent Eric «Roscoe» Ambel har de laget en oppfølger til akustiske Not So Loud fra 2011. For to år siden kom jo de to første albumene ut i Deluxe utgave, og oppildnet av tilbakemeldingene gikk bandet i studio på nytt, og laget like godt ett av sine aller beste album.

Denne gangen var innspillingsprosessen annerledes enn tidligere. For første gang spilte de inn hele platen i hjembyen St. Louis, og for første gang brukte de TID på innspillingen. Noen uker innspilling, en måned pause for å la låtene sette seg, nye uker med innspilling, ny pause, og til slutt kom de ut med South Broadway Athletic Club. Jeg spurte frontmann Brian Henneman om prosessen og resultatet når jeg traff ham i Nashville i høst, og han fortalte at dette er den første platen de har spilt inn som de med glede hørte på etter at innspillingen var unnagjort. Vanligvis var de så dritt lei de nye låtene og den nye platen etter at tidligere intense innspillinger var unnagjort, at de aldri orket å høre på platene i etterkant. 

Denne gangen føltes det annerledes, og han gir prosessen med pauser mellom innspillingene mye av æren. Kombinert med at Ambel har gitt dem deres hittil mest tilgjengelige lydbilde OG et knippe aldeles utsøkte låter, så forstår jeg godt at de er stolte av den nye platen.

Hennemans nye 12 strengs Rickenbacker er mye av årsaken til det nye lydbildet. Den har fått mye plass, og gir av og til platen en veldig Jeff Lynnsk følelse. I mine ører er det udelt positivt.

Another week, it’s time to say hello
or is it over yet, probably so.
…..
It goes so fast, won’t slow down.
Monday everytime I turn around.

«Monday (every time I turn around)» åpner platen, og Henneman setter ord på karusellen vi alle føler oss en del av store deler av tiden. Han synger som en konge, bandet rocker bedre enn noen sinne – og tro meg når jeg sier at dette er en livekiller uten sidestykke. Jeg fikk sett The Bottle Rockets live for første gang i Nashville, både på en svett nattklubb like før midnatt, og på en irsk pub midt på formiddagen. De leverte rock uavhengig av tidspunkt å døgnet, og er vel bortimot det tøffeste bandet jeg har sett live noen sinne. Brian Henneman utstråler bare STEINTØFF på scenen.

«Monday» er smekkfull av deilige gitarriff, har et refreng av den helt ekstreme klistertypen, og trykker rett og slett på absolutt alle de rette knappene.

Skal man først snakke om livekillere, så er det et godt knippe av dem på denne platen. «Big Fat Nuthin'» er et veldig godt eksempel. På Basement East i Nashville spilte de litt over halve settet med bare nye låter, og både «Monday» og «Big Fat Nuthin'» hadde refrenger som publikum hang seg med på fra første stund – til tross for at de aldre hadde hørt noen av låtene før. Og hvem kan vel motstå en låt som forfekter gleden ved å gjøre absolutt ingenting…

Fortsatt i kategorien «livekiller» finner vi låten «Dog», som virkelig er en brilliant liten sak. Live blir den av Brian Henneman introduserer med en liten tale om at dette kan virke som en skikkelig tøysete tullesang, men at alle som tenker over låten etterpå vil innse at dette er en av de viktigste låtene Henneman har gitt oss…

I love my dog,
he’s my dog.
If my dog don’t love you,
that’s okay.
I don’t want him to,

he’s my dog.

«Sometimes life is just as simple» sier han i «Dog», og det kan jo faktisk være at han har helt rett…

Bottle Rockets og Eric Ambel har smurt tjukke lag med Roger McGuinn over låten «Something Good» som er en av mine store favoritter på denne platen. Dønn god tekst, og så fengende som det er mulig å gjøre det. «Good was never good enough for you».

Og apropos inspirert av andre; «XOYOU» høres ut som et outtake fra en av Nick Lowes bedre plater. Henneman legger til og med fraseringene sine i samme retning som Lowe.

Men mest av alt er «South Broadway Athletic Club» en helstøpt bandplate der The Bottle Rockets virkelig viser hva som bor i dem som band, og hvor de sementerer sitt eget sound som et av bransjens beste og mest bunnsolide rockeband. Rickenbackerne har fått fritt spillerom i studio, og det har gitt platen et litt «snillere» preg enn spesielt de tidlige platene, men som helhet så synes jeg dette lydbildet kler The Bottle Rockets anno 2015 helt perfekt.

Platen er smekk full av gode låte, det er ikke en eneste filler å spore. Totalt sett så er The Bottle Rockets South Broadway Athletic Club noe av det tøffeste som har kommet ut i hele år. GO get it!

Følg Bottle Rockets på Facebook. Besøk nettsiden. Kjøp platen hos Bloodshot Records, eller hos Big Dipper (bestillingsvare). Eller kjøp heftige bundler på Bottle Rockets egen Pledgemusic-side. (signerte plater og merch)

 

Vår video fra konsert i Nashville:

 

SHARE
Forrige artikkelDe Musikalske Dvergene – Go’e Busser
Neste artikkelSpilleliste – Oktober 2015
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here