Jack Stillwater – The Farmer Trilogy Part II: The Travel

Som våre lesere vil huske så likte undertegnede første del av The Farmer Trilogy veldig godt. Den ble omtalt her på bloggen i april, da den ble sluppet. Nå er del to klar, og skummelt nok så er den enda bedre, ja, til og med betraktelig bedre. «The Travel» er rett og slett den fineste, norske americanaen jeg har hørt i år.

Det er tydelig at Terje Espenes og hans kumpaner er på en reise. På denne reisen blir de tydelig mer skjerpet, de blir mer samspilte, de virker å ha det mer moro sammen, og de virker å ha planlagt å være et helvetes solid band før de lander med del tre av herligheten. Som jeg ser det er allerede den triple vinylen som er planlagt en garantert perle i enhver platesamling. For Jack Stillwater kan countryrock bedre enn de fleste norske musikere, og det trykker de inn i skallene våre. Jeg vil håpe og tro at det blir kamp om The Farmer Trilogy når den endelig havner i platesjappene.

Så, hva er det Terje & co gjør så mye bedre denne gangen? Vel, for å være ærlig; det meste. Det er en heftigere instrumentering på del to, tekstene er hakket dypere og noe mer poetiske, og låtene er mer helstøpte. Der del en var veldig neddempet og behagelig, er «The Travel» preget av oppbrudd, tøffe tider og død. Og det gjør seg virkelig nå som høsten er over oss.

«The Travel» åpner det hele, med en deilig gitar, fjærlette berøringer av en symbal, og en Terje Espenes som synger som om han har levd et langt liv i statene. Stemmen kan minne om Paal Flaata, og bandet høres litt ut som Midnight Choir. Alt annet enn en dårlig attest i mi bok. Historia er velkjent, og de av dere med noe kjennskap til den store utvandringen til USA vil neppe finne noe nytt og spennende i teksten. Men, Espenes forteller den lille fortellingen med en innlevelse som er herlig, akkompagnert av dyktige karer som Morten Huseby på gitar, Arne Harald Foss på trommer, og Odd Inge Rand på bass. I tillegg bidrar Glenn Fosser med nydelig trekkspill (!) og orgel. Dessverre er det kun på åpningssporet vi hører Fosser, for tonene han letter seg for er knall, og jeg hadde tålt å høre mer av ham. Muligens blir det mer av sorten på del tre, «The New Life»? Uansett; det var nok mange som tenkte som vår mann for 100-150 år siden, der de satt sultne og uten veldig strålende framtidsutsikter i gamle Noreg..

I’ve seen seventeen summers and winters in my life
But here I can’t find no work, can’t provide any wife
They say a man has to make it and make it on his own
That every man has to walk this barren world all alone

Så skrus tempoet opp, tankene mine dreies mot John Hiatt, og da er det selvsagt bare velstand å lytte til Jack Stillwater. Huseby spiller som om han ikke har gjort annet enn å spille countryrock, kompkompisene er tighte og stilige, og Espenes selv synger med pondus om «Sin City Border». Og det liker vi. Vår mann jobber beinhardt, sliter seg helseløs, og tenker at han burde ha gjort noe mer ut av mulighetene og livet sitt, der han styrer mot bordellet på andre siden av grensa, for å svi av de hardt tjente pengene sine på brændevin og sånn moro som følger med på slike etablissementer. Vi kan allerede konstatere at det er et ensomt liv, og at det lille som holder kompisen vår oppe i knestående er fyrrige damer med dyriske blikk. Det er da noe, og akkurat nok til å «keep it going».

Goin’ down this lonely man’s road tonight
Got fuel to burn ‘till the morning light
Got to be there to see the devil’s daughter
Right across the Sin City border

Jack-Stillwater-3_smallDa jeg hørte «The Travel» første gang slo det meg tvert at «Mystery Train» minnet veldig om et annet suverent norsk band, nemlig Stavangers stor sønner Helldorado. Og er ikke det en hederlig sammenligning så vet ikke jeg. Hadde Espenes funnet fram ei lita blåserekke så hadde likheten vært skremmende slående. Men, låten står seg særdeles godt uten blåsere, og spesielt trommis Foss jobber som en helt her, samt at Huseby har funnet en perfekt effektboks å koble til gitaren sin. Når i tillegg Terje synger så intenst og rocka som jeg ikke har hørt før så tenker jeg at «Mystery Train» ender opp som trilogiens rockealibi. At de i tillegg byr på en referanse til en av rockens virkelige schlägere, Junior Parkers låt som ble udødeliggjort av The King, gjør heller ingenting. Det mystiske toget er her en metafor på de enda mer mystiske kvinnfolkene, de som har en tendens til å dukke opp i enhver songwriters hode med jevne mellomrom. At Espenes har hatt ei av dem i tankene da han skrev låten er jeg ikke i tvil om. Denne er i tillegg av den litt kjipe typen.

The bitter taste of solitude been too long on your tongue
The emptiness she left you in, it’s been there way too long
A voice keeps talkin’ to you, but it’s only in your mind
And all the hurt you keep inside gonna leave it all behind

«The Coal Miner’s Daughter» er låten som får meg til å tenke på Townes Van Zandt, og da har Espenes lyktes så det griner etter. Det er riktignok ikke melodien som først og fremst gjør det, selv om den er slående vakker, men de poetiske vendingene som brukes. Nå vet jeg at mister Espenes digger tidenes beste låtskriver, så sjokkskadet ble jeg ikke da låten kom meg for øre, men om ikke dette er å låne pent fra Master Townes så vet ikke jeg. En av de vakreste og råeste låtene som noensinne er snekret sammen, «Tecumseh Valley», begynner med verselinja The name she gave was Caroline, the daughter of a miner. Den første verselinja i låten om dattera til denne gruvearbeideren er Delilah was the name that she was given. Together we sat sail, for a life worth livin’. But the times were hard and the winters cold. Hah! Skal man først rappe tekstlinjer så er det aldri dumt å låne fra helter som Townes.

Nå er likhetene mange mellom Caroline og Delilah, ikke minst at de begge dør tragisk, men samtidig har Espenes sin egen fortelling å by på. Delilah er fortellerens kjæreste, de får barn sammen, de gifter seg, og hun dør av sykdom. En tragisk slutt som ikke var fryktelig uvanlig blant utvandrerne, men Delilah fikk da oppleve noe fint etter overfarten. Vi vet alle at verdens tristeste historie, Tecumseh Valley, kun er kølsvart og tragisk.

Når det er sagt; Jack Stillwater presenterer her på mange måter den norske Caroline, og det er alt annet enn lystig å høre Espenes synge «The Coal Miner’s Daughter».  Med seg på denne triste ferden har han med seg koristen Ingeborg Sand, ei dame med en fløyelsstemme som står veldig godt til Espenes sin røst, og som nok generelt står enda bedre til bassist Odd Inge, i og med at hun snart går fra å være frk Sand til å bli fru Rand . Og dæven døtte så vakkert det synges!

She wasn’t mine to keep
So the heaven got her
Oh, I loved her so
The coal miner’s daughter
She wan’t mine to keep
The coal miner’s Daughter

Til slutt forbereder Terje & co oss på det vi har i vente. «Koshkonong» er en instrumental som skal virke som en overgang mellom del to og tre, og avrunder «The Travel» på utsøkt vis. Litt Twin Peaks-vibber får jeg, og jeg kjenner at jeg gleder meg til trilogien avsluttes. Da har med andre ord dette mellomspillet fungert helt etter planen.

Åpnings- og tittelsporet er forøvrig en del av støtteprosjektet #streamingfor Syria, et dugnadsprosjekt startet av Indigoboom. De har samlet inn 99 låter fra norske artister, og har satt seg som mål å få 100.000 nordmenn til å høre minst 10 av disse låtene. Gjør vi det så overfører de kr.60.000 til Flyktningehjelpen, så her er det bare å kjøre på. Sørg bare for at en av de låtene du hører på er «The Travel».

Gleder jeg meg til avslutningen av dette prosjektet? Ja, dæven døtte!

Gleder jeg meg til å ha den lekreste vinylen gitt ut i Norge i 2016 i nevene? Det kan du ta gift på!
Er det stigning i «programmet»? Noe så innihelvete!
Legger jeg lista høyt for «The New Life»? Visst faen!

Så det så.

Takk for ei kjempeskive, Jack Stillwater! Besøk Jack Stillwater på Facebook.

 

SHARE
Forrige artikkelWatkins Family Hour – Watkins Family Hour
Neste artikkelAsbjørn Ribe – En glad mann
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here