Aaron Lee Tasjan – In The Blazes

Aaron Lee Tasjan er nok en albumdebutant fra den delen av musikkens verden som vi elsker her på Dust of Daylight. Og dette, mine damer og herrer, er årets debutplate i mine ører! Dette er juvelen som vi venter på hvert eneste år, hver eneste måned, hver eneste utgivelsefredag… Aaron Lee Tasjan trengte $7500 på Indiegogo-kampanjen sin som startet for snart ett år siden, han endte litt over, og dermed var det bare å  vente på albumet fra dette snåle og genierklærte låtskrivertalentet fra New Albany, Ohio.

Vi hopper elegant over forhistorien til mannen, nevner bare kjapt at den er fylt med gitarspilling, fra Oasis i ung alder, til punk og glam og mye annet rart. Litt senere i hans tidlige karriere ble Drivin’N Cryin sjef, Kevn Kinney, hans mentor og en av hans beste venner. Kinney formante til unge Tasjan at han som artist ikke i det hele tatt trengte å definere seg selv med et spesielt sound eller i en genre.

Låtene til dette albumet skrev Tasjan med sterk innflytelse fra idoler som John Prine, Leon Russell og Guy Clark og platene deres fra midten av 70-tallet. De aller fleste låtene er også blitt til under tung påvirkning av hasjrøyking, fordi Tasjan hadde lest et sted at det var slik Guy Clark gjorde det. Dette legger ikke Tasjan ikke skjul på i det hele tatt, i fra «About» seksjonen på hjemmesiden kan man lese følgende:

“I read something about Guy Clark getting high and just making songs up, and I thought, ‘Maybe I’ll do that.’ So I wrote the record in the haze of being stoned all the time. Probably too stoned—like, shoulda-gone-to-the-doctor-a-couple-times stoned. But overdoing it allowed me to understand why that’s not such a good idea. I was learning things along the way.”

I 2013 flyttet Tasjan til Nashville og siden den gang har ting bare utviklet seg i en vanvittig fart for han. Han har konsekvent levd etter formaningen fra Kinney og friheten til å tørre å velge annerledes har formet han som artist. Denne friheten innen genren og variasjonen i sound og stil og produksjon, kombinert med poesi, humor og ærlighet, har skapt en artist som har laget et helt fenomenalt debutalbum. Aaron Lee Tasjan tør der andre bakker ut.

Åpningen, «The Trouble With Drinkin'», er en låt som er som støpt i formen til låtskrivere som Todd Snider eller avdøde Steve Goodman. Med en god porsjon humor, setter Tasjan dermed stemningen på In The Blazes. «That Dangerous Kind» følger opp, riktignok i en helt annen stil. Tasjan synger om hvordan han «kickin’ ass and smokin’ dope» og at «Jesus ain’t as popular as Facebook». Det er lenge siden jeg har hørt en så deilig vill og befriende åpning på en plate, låtene flyter avgårde som en gummibåt ned Sjoa i flom. Dette inntrykket vokser bare mer når vi glir inn i garasje-rockabilly stilen på tredjelåten. «Get Gone» rocker nesten like bra som Alvin-brødrene en gang gjorde.

Fra en starttrio av låter som viste oss minst tre musikalske retninger, til «Lucindas Room» og det som kanskje er årets låt. Det er ihvertfall den første låten som har gitt meg ordentlig gåsehud av i 2015. Det er nesten som Tasjan bare har hoppet rett i låtskriverskoene til Rodney Crowell her. Det vil si, en så bra låt som denne har ikke Crowell vært i nærheten av å lage siden Houston Kid. 

Drunken Angel, how’d you get so lonely
How’d you write those songs that made me cry
Sing one down for your old friend Blaze Foley
It makes me think some folks should never die

I sleep in Lucindas room
and wake up every morning at the crack of noon
Stumble out in the streets and try to find my feet
I sleep in Lucindas room

Etter fire låter og en slik pangstart kan man frykte at artisten har brent mesteparten av kruttet, det er slett ikke uvanlig i starten av et album. Men, kan man egentlig ta mer feil? På løpende bånd kommer den ene juvelen etter den andre. «E.N.S.A.A.T.» (East Nashville Song About A Train) er albumets Tom Petty alibi, og for en vakker melodi! Det er som en flytur på ekstravagant klasse med pilotene Petty og Lynne bak spakene. «Made In America» graver langt nedi Mellencamp-katalogen fra 80-tallet og kunne vært hentet fra The Lonesome Jubilee eller Big Daddy. «Judee Was A Punk» tar det litt ned igjen, nesten på et slags underfundig og storbymelankolsk Ryan Adams-stadie. Vakkert som en skyskraperskyline i solnedgang en stille sommerkveld er det i hvertfall! For en variasjon, gjennomført kvalitet og for en befriende nytelse dette albumet er!

«Florida Man» er sørstatsopuset på albumet, her får vi endelig litt pedal steel og nok en gang, en strøken melodi over en tekst som hyller alle de bra tingene som kommer fra Florida, slik som Elizabeth Cook, Lynyrd Skynyrd og «Sweet Home Alabama». I «Bitch Can’t Sing» legger Tasjan seg et sted mellom Dave Edmunds og New York Dolls. Det fungerer så det suser, og når han så rocker det hele ut med sin Jerry Lee Lewis-aktige»Sixty-Six Dollar Blues», kjenner jeg at det nesten er blitt i overkant mye, men bare nesten. Aaron Lee Tasjan har uten tvil laget årets beste debutalbum!

KJØP IN THE BLAZES HER – CDDIGITAL

SHARE
Forrige artikkelSteinar Karlsen – Tur
Neste artikkelDe Musikalske Dvergene – Go’e Busser
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

2 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here