Torsdag ble en utrolig innholdsrik dag, der vi startet tidlig med lunsj på Dan McGuinnes irish pub. Her var vi nemlig invitert til sleppefest med Surreal McCoys, men det som lokket var naturlig nok deres gjester The Bottle Rockets.

Surreal McCoys var et hyggelig bekjentskap, de presenterte sin Eric Ambel – produserte plate – og hadde en vokalist som ikke var redd for å by på seg selv. OG en totalt rabiat gitarist som hadde alle triksene inne…

wpid-wp-1442561204672.jpeg

Men hovedattraksjon, både for oss og Surreal McCoys selv, var selvsagt Brian Henneman og The Bottle Rockets. De leverte nok et tight, inspirert rockesett – til tross for at klokken bare var ett på formiddagen. Men som Henneman sa, så brydde de seg ikke om når på dagen det var – de gikk på scenen for å «Not suck, no matter what time it is»

wpid-wp-1442561360535.jpeg

Etter konserten fikk utsendte endelig møte en av sine store helter, og kjørte full, stotrende og til tider grovt patetisk fanboy samtale med en meget hyggelig og overbærende Henneman.

wpid-wp-1442561314570.jpeg

Klokken 18 gikk turen til kirken. For i First Presbyterian Church spilte Darrell Scott. Han startet konserten på det store flygelet i hjørnet, og beveget seg etterhvert opp på den lille scenen i det enorme rommet for å finne kassegitaren. På den første låten var jeg litt skeptisk, for gitaren var stemt i en underlig stemming og låt litt som en fiskebolleboks. Men så fikk han besøk av legenden Kenny Malone, og så ble det tydelig hvorfor ting var som de var. Gitaren fungerte mer som en del av Malones rytmeseksjon, og hele opplevelsen var rett og slett enorm. Darrell Scott har en gigantisk karisma, og han fylte det store kirkerommet uten problem.

wpid-wp-1442561161810.jpeg

wpid-wp-1442561167386.jpeg

Nok en gang var ettermiddagens plan å henge rundt på Cannery Row, der en rekke artister var lainet opp på de nærliggende venues.

Først av alt forlangte både T-Bone, Petter og Leslie å klatre opp trappene til High Watt for å se sine gode venner i Legendary Shack Shakers.
Lyden er ikke alltid på topp der oppe, men innsatsen til bandet er det aldri noe å si på.

wpid-wp-1442561369895.jpeg

wpid-wp-1442561358917.jpeg

Jeg tok etterhvert turen til Cannery Ballroom for å se litt av en inspirert Gil Landry, men havnet etterhvert opp på Mercy Lounge der en bluegrasstrio ved navn The Stray Birds holdt meg låst fast i musikkens klør resten av konserten. En spennende trio vi garantert kommer tilbake til. Jeg trodde dessuten et øyeblikk at Eddie var på festival, men det viste seg altså at det finnes flere dokumentører der ute (jfr. kameramannen i bildet under)

wpid-wp-1442561186267.jpeg

wpid-wp-1442561261255.jpeg

(Videoen er fra konserten deres på Station Inn et par dager etter showcaset på Mercy Lounge, og gjest er Caleb Klauder)

 

Så, klokken 9 var det klart for kveldens første høydepunkt. Legendariske Ray Wylie Hubbard holdt hoff i Cannery Ballroom. Tusenvis av mennesker stod klare, og Ray Wylie leverte. Kun akkompagnert av trommer (sønnen som vanligvis spiller gitar var opptatt med bowlinglaget sitt denne kvelden), så sang og snakket han seg gjennom den neste timen som ingen andre klarer. Mannen er som en blanding av en svovelpredikant og hunden fra Baskerville, og gir til beste den ene kanonlåten etter den andre, jevnt krydret av fantastiske utsagn og spenstige historier. Vi traff tilfeldigvis vår gode venn Otis Gibbs og kjæreste Amy Lashley før konserten, og de gledet seg nesten like mye som undertegnede – til tross for å ha jevnlig tilgang på Hubbardkonserter. Så at mannen fanger sitt publikum og aldri slipper taket er det ingen tvil om.

Hubbard fikk etterhvert besøk av The Trishas, og stjerneskuddet Aron Lee Tasjan. Fint var det. Skikkelig fint!

wpid-wp-1442561281665.jpeg

 

wpid-wp-1442561295075.jpeg

 

 

Deretter rakk man noen låter med Lindi Ortega, som virket litt trøtt og uinspirert denne kvelden, før turen gikk tilbake til Cannery Ballroom og det som etterhvert skulle bli kveldens høydepunkt.

wpid-wp-1442561177048.jpeg

For Pokey LaFarge dere… Pokey LaFarge… en tidsreisende fra 30-40 tallet, i klesstil, utseende, låtmateriale og sangstemme. Han startet konserten litt usikkert, og de 1500ish i lokalet virket alt annet enn imponert, men FOR en jobbeseier den mannen satte i gang. Han showet, sang, flørtet og tryllet seg rett i musikkhjertene på alle i lokalet, og før konserten var over var hele ballsalen en sydende, kokende masse av lykkelige mennesker som sang med og jobbet nesten like hardt som Pokey selv.

Virkelig flott, og virkelig å anbefale å få med seg om sjansen skulle by seg. Den nye platen hans er fin, men live var dette noen divisjoner over det vi hadde forventet.

wpid-wp-1442561304119.jpeg

 

wpid-wp-1442561287193.jpeg

 

wpid-wp-1442561194594.jpeg

 

Etter Pokey fikk man hørt noen minutter med The Bros Landreth, honeyhoney og etterhvert en countrysession med storselgende Randy Rogers & Wade Bowen.

Rogers litt rufsete kanter ble utvannet av Wade Bowens uspiselige glatthet, og det hele ble pregløst og fryktelig tett opptil den grufulle Nashvillske poleringsmaskinen jeg så inderlig misliker. Så dette ble en solid nedtur etter Pokeys fyrverkeri.

wpid-wp-1442561155065.jpeg

Da var det bedre å vandre til High Watt for å se Posessed By Paul James. Og plutselig kjente man noe kaldt i nakken. Der stod jammen Austin Lucas g dryppet vann i nakken min mens han flirte, og endelig fikk man møte den norgesaktuelle og utrolig hyggelige artisten man bare har snakket med på nett de siste årene, og aldri fått møte. Stor stas!

wpid-wp-1442561170121.jpeg

Posessed by Paul James var like intenst og posessed som man kunne vente, og han har sitt publikum i sin hule hånd hele konserten.

wpid-wp-1442561275973.jpeg
Et par låter med et spennende band som kaller seg Humming House ble det tid til, før turen gikk hjem og i seng – for å være klar for Den Store Dagen… Moreland og American Aquarium på Mercy Lounge…

wpid-wp-1442561291422.jpeg

SHARE
Forrige artikkelSpilleliste – September 2015
Neste artikkelAmericanafest 2015 – fredag 18. september
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here