Brock Zeman – Pulling Your Sword out of the Devil’s Back

Kanadiske Brock Zeman har alltid hatt en høy stjerne hos de to redaktørene her på Dust of Daylight. Han har levert plate etter plate på et nesten unaturlig høyt nivå, så skuffelsen var stor når Rotten Tooth fra 2013 bare føltes helt ok. Det var den første av hans til da 10 plater som ikke har blåst bakoversveis på undertegnede. Vi skriver nå 2015, og Zeman er klar med Pulling Your Sword Out Of The Devil’s Back. 

Tittelsporet åpner platen. En ensom kassegitar får selskap av en sørgmodig fele, og en marsjerende trommelyd legger fundamentet for en fortelling som bare vokser og vokser i intensitet. Fortellerstemmen tilhører Zeman, og historien er livet. Historien er teksten. Historien er teksten om livet. Og teksten om teksten og låten. Og vi er der med en eneste gang. Følelsen av at dette er en helt spesiell plate. At Zeman nok en gang har truffet planken, at pilen har funnet blink.

And my little somthing something
is writing down something,
and squeezing into a song,
and then you really knock it out.
And all the planets align,
it’s like pulling your sword out of the devil’s back
and saying…. NO!
NO! Not this time!

«Walking In The Dark» gir meg umiddelbart en Paul Simon-følelse, og Zemans tekst om et brudd, livet og forskjellene som førte til bruddet er aldeles vidunderlig å stupe inn i. Han elsker stjernene der ute i avsides områder. Jenta elsket lyset fra byen. Han elsker mørket. Resultatet virker å passe jeg-personen perfekt. En veritabel gladsang.

Skitne strykere, om man kan kalle det det, er et viktig element i den mørke, dystre «Sweat». Zemans stemme kler den nesten gotiske stemningen, og dette hadde kledd et hvilket som helst 70-talls heavyband.

Vi må tilbake til kjærligheten. «Don’t Think About You Anymore» er vel ganske selvforklarende? Zeman prøver å overbevise seg selv om at alt er helt ok nå. Han tenker ikke på henne lengre. Har nok med seg selv og sine gjøremål. En dramatisk fele gjør sitt til at vi ikke helt tror ham.

«Somethings Stays» er en melodi som bare klistrer seg til «spill den en gang til»-flekken i hjernen. En suggerende rytme som bare fester seg og krever oppmerksomhet.

Platens kanskje snedigste tekst tilhører «10 Year Fight». En sterk historie om en kjæreste med omfattende problemer, og et forhold som virkelig har gått til helvete og vel så det danner et tydelig utgangspunkt for minnene som dukker opp når han ser eksens far på butikken. Zeman er enorm som historieforteller, og flekker opp hjertet sitt, denger det på bordet og sier «Se! Sånn har jeg det.»

He can’t even say your mamas name
and he ain’t been the same since he found her that way.
His brand new wife has been born again, 
oh, and daddy’s little girl she’s gone wrong.

And that one day jam on a sunday night,
when I finally lost the battle of the ten year fight.
And I broke a promise to myself ‘neath the 40 watt light.
I swore that you would never get a song.
Don’t it look like I was wrong… ?

«Drop The Bucket» er en av Zemans skitne bluesinspirerte låter, der han høres ut som en sint Scott H. Biram. Låten sklir over i «Little Details». Singelen som tonesatte en full runde med opptak fra Mario Bros. på YouTube i forkant av plateslippet. En låt som med rette kan betegnes som «fet!». God produsert, herlig drivende rytmeseksjon og en deilig gitar som bare flyr avgårde gjennom låten.

Vi får platens mest fengende spor i «Dead Mans Shoes», der refrenget har borrelås spesiallaget for å feste seg i øregangene dine. Dette er god gammeldags rock’n’roll, og alle triksene er tatt i bruk. Perfekt!

Zeman takker for følget med «Elvis».

Oh come on now,
don’t you tell me you don’t like Elvis?
‘Cause everybody loves Elvis!

Det er ganske enkelt, og ganske greit. Zeman spinner en historie rundt en undring om hva som spilles på radioen din (hennes?) akkurat nå.

Oh come on now, dont’ you tell me
that you don’t sing in the shower?
Don’t you damn tell me,
that you don’t feel famous?

Med Pulling The Sword Out Of The Devil’s Back er Zeman tilbake akkurat der vi er vant til å ha ham. En unik låtskriver og vokalist som klarer å toppe seg selv hver gang. Jeg har sagt det flere ganger før; dette er Zemans hittil beste plate. Det er også en av årets aller beste plater. Til nettbutikken, godtfolk!

Kjøpes hos Busted Flat Records. (Kun digitalt). Finnes på Spotify. Og på iTunes. Og på Google Play.

 

 

Kjøpes hos Brock Zeman.

SHARE
Forrige artikkelLogikal – Stereovision
Neste artikkelFredagsvideopremiere: Anders Bjørnvold – Drug Natt
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

  1. Hei! Takk for fin blogg!
    Jeg har et spørsmål:
    Dere skriver: «Vi må tilbake til kjærligheten. «Don’t Think About You Anymore» er vel ganske selvforklarende? Zeman prøver å overbevise seg selv om at alt er helt ok nå. Han tenker ikke på henne lengre. Har nok med seg selv og sine gjøremål. En dramatisk fele gjør sitt til at vi ikke helt tror ham.» – Uten å ha hørt melodien høres det dere beskriver svært Bob Dylan ut. Bob Dylan fra plata «Time Ouf of Mind » Stemmer det?

    Nå hører jeg på sporene dere har tatt med her og dette høres ut til å være noe jeg må høre mer på.
    Takk!
    Vennlig hilsen Gisle Skancke

    • Spennende tanker, Gisle.

      Jeg føler vel ikke at Brock og Bob generelt har helt samme tilnærming til et brudd. Der Bob ofte er mer forbannet, så prøver Brock å overbevise seg selv om at han egentlig klarer seg fint på egenhånd. Livet går videre, han har sine faste rutiner – og innbiller seg at han er i stand til å se fremover – mens han egentlig er stuck midt i en bunnløs sorg og ikke helt klarer å finne veien videre på egenhånd.

      Bob har alltid slått meg som den som gir f. Vi snakker tross alt om mannen som skrev «Positively 4th Street» her.

      MEN, som du nevner – på Time Out Of Mind har dette endret seg – og han er radikalt mer fortapt enn før, «Love Sick» og «Million Miles» er jo et gode eksempler på en mann som går rundt seg selv i ring, slik Brocks karakter gjør i «Don’t Think About You Anymore». Jo mer jeg tenker på det, jo mer må jeg si meg enig. Det er også alt for lenge siden jeg hørte på «Time Out Of Mind».

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here