Reigning Sound – John Dee, 28.juni 2015

Radio Birdman er unnagjort, og det ble såpass heseblesende at fredagen gikk med til besøk av foreldre på Mysen og søster i Fredrikstad. Sol, fin whiskey, vafler og grillmat. Og prat med folk man ser altfor sjelden, pga 2000 kilometer. Jeg og junior fikk hentet oss greit inn, og toget inn til hovedstaden lørdag ettermiddag, der rockeorganisator Jørgen hentet oss på Oslo S. Turen gikk opp til Manglerud for å handle inn ei vogn med kjøtt og en liten pose med grønnsaker. Det skulle bygges opp til neste dags konsert med grilling, og brakkeriggen var arenaen for eventen.

Denne brakkeriggen er seriøst et langt bedre overnattingssted enn alle hotell jeg har overnattet på i byen. Vi fikk hver vår «kasse», og inne i denne kassen er det ei seng, dusj og toalett. Alt man trenger, med andre ord. Men det er hva du kan gjøre der som gruser ethvert hotell. På hvilket hotell kan du grille når du vil? Hvor kan du spille rock’n’roll fra et suverent anlegg så høyt du bare ønsker? Har Thon etablissementer der du kan synge schlägers hele natta uten å få besøk av folk som vil ødelegge festen? Og tillater Petter Stordalen at du drikker absinth, whiskey, vodka, øl og hva det måtte være, med begge hendene, uten at noen skal ha deg til sengs (og da tenker jeg ikke på kvinnfolk)..?

Så, der satt vi; jeg, Simen (junior), Jørgen (elsker av rock’n’roll), tre-fire anleggsarbeidere (en polakk, to svensker og en trønder) og en fin-fin kar fra Møre og Romsdal som har fulgt alt tøft innen rocken siden midten av 70-tallet. Sola svidde heftig, og usannsynlig nok så hadde en av sluskene solkrem, så det ble lettelse i antrekk. Utstyrt med t-skjorter, solbriller og svette panner myste vi mot Color Line-båtene som var på tur til Tyskland, mens trafikken hylte ustanselig forbi på europaveien. Pga de fine forholdene her så hørte vi ikke noe til dette, annet enn mellom låtene som kom ut av høytalerne. Og det var kun Reigning Sound det var snakk om. I tidsrommet 1700-2200. Bare Greg Cartwright sin stemme, backet av forskjellige bandsammensetninger.

Jeg åpnet «ballet» med følgende tese: Reigning Sound er verdens beste aktive band. Dette ble ikke automatisk akseptert, så definisjoner ble servert, og det viktige var selvsagt å påpeke at bandet må gi ut relevante skiver i dag, samt ha en slags (tenkt) framtid med nye utgivelser. Det var spesielt en svenske som var skeptisk, som påstod at Greg ikke kunne synge noe særlig, og at det ikke var «trøkk» nok i låtene. Han ble naturligvis møtt med pipekonsert og hoderysting, men karen stod steilt på sitt. For å gjøre en lang og rørete historie kort; kl.2145 uttalte fyren at dette var det tøffeste han hadde hørt på mange år. Navnet på bandet ble skrevet ned (han var som sagt svensk), samt alle skivene han måtte kjøpe, noe som var alle Reigning Sound-album i markedet.

Redaktør Letrud hadde fikset alt det praktiske i forkant av turen, som foto/pressepass, mobilnumre til folk på John Dee, turnemanager (norsk) og manageren til Reigning Sound, Dick. Det var bare for meg å møte opp på John Dee kl.1700, og det gjorde jeg, etter et glass på Mono sammen med en håndfull rockere av ymse slag. På John Dee ble jeg kjapt hanket inn av ei trivelig dame som bydde på kaffe, og som lurte på om jeg visste hvor i terrenget Reigning Sound var. Bandet skulle ha vært der kl.1600, og ingen hadde hørt fra dem. Jeg kunne ikke hjelpe med noe fornuftig svar, men drakk kaffen, ventet en liten halvtime, og returnerte til Mono med en plan om å sende ei melding før kl.1900, som var en slags avtalt tid for intervju med bandet. På Mono var stemningen akkurat såpass bra som den skulle være før en konsert med Memphis’ Finest. Her var mitt «faste» reisefølge Simen & Jørgen, Dust of Daylight sin egen Terje, hans kompis, kommunelege Per Ove, mannen som trommer for alle, Alexander, frontmann, filmregissør og danser Per-Ivar fra Replaceable Heads og nyoppstartede Fat Rats, søstrene sisters fra Askim, og en skummel sogndøl som kalte seg for Bud Spencer. Eller, så skummel var han ikke, men han truet nesten fram en melding om at han spiller gitar og synger i bandet Bud Spencer Country Explosion, et band som er sjekket ut i ettertid og må sies å være litt festlig. Vel, øl ble konsumert, melding ble sendt til Dick, og vi ruslet opp til John Dee i god tid før det hele skulle starte.

Det å komme til lokalet i god tid før konsertstart var viktig denne kvelden, for det skulle varmes opp før hovedattraksjonen. Halden-bandet Cato Lee’s Country Combo (CLCC) hadde fått æren av å gjøre oss lette og ledige i knærne, og om det var noe jeg var sikker på denne kvelden så var det at det ville gå direkte brillefint. CLCC er en slags forlengelse av knalltøffe Gringo Bandido, et band jeg rett og slett digger. Christian Sandaker er selvsagt frontmann i bandet, med gitar rundt nakken og kjeften trygt plassert rundt en mikrofon, broderen Carl Fredrik hamrer trommer (!), og Cato Lee (eg. Cato Haakenby, fra The Monotrons) trakterer bassen. Denne kvelden var de dessuten forsterket med Ivar Eidem (en helt på tangenter, men òg kjent som frontmann i Matchstick Sun, samt fra bl.a. The Cut) og Robert Eriksen som ekstra gitarist.

DSC_0764

Bandet klasket til med låter fra Gringo Bandido sitt skammelig oversette album, «The King and I», samt noen nykomponerte rakkere. Energisk som fy, og det er ingenting som tyder på at CLCC kommer til å glede oss mindre enn Gringo. Christian Sandaker er en komplett frontmann på mange vis. Det finnes bedre gitarister i verden, og her til lands, og sangteknisk er det garantert noen bedre skolerte karer utdannet rundt om i ymse musikkonservatorier. Men, jeg våger påstanden at det ikke finnes en bedre totalpakke her til lands enn det den mannen er. I det store utland er det heller ikke så djevelsk mange som piller ham på nesa. Han er så energisk og heftig med gitaren at det er ville greier, med en høyrehånd som jager uhemmet over strengene, og får lyder ut av gitaren som er midt i blinken for en kar som liker fuzz, vreng og feite akkorder. Når han i tillegg synger med en pasjon og innlevelse som er få forunt, så hører man saker som «fy faen, for et band!», «dæven, disse må vi booke!», og «jeg er faenmeg sjokkert over hvor bra oppvarmingsbandet var!», rundt om i lokalet. I tillegg så ble jeg nok spurt tolv ganger om «hva var det bandet het igjen?». Så, folkens, gå inn på Facebook-siden til bandet og lik dem! Straksens! Og spiller de i nærheten av deg, du liker 60s rock’n’roll, garasjerock, fet rock eller vil ha det festlig, så vet du hva du har å gjøre. De skuffer aldri.

Broder Carl Fredrik er en mer enn habil gitarist, men her spiller han altså trommer. Han påstod hardnakket at han ikke var rare trommisen, men dæven den karen er en bunnsolid løgnhals (som nesten alle i bransjen). Fyren hamret løs som en helt, kompet som den proffe fyren han er sammen med Cato, og var rett og slett motoren i bandet. Med seg hadde de altså Ivar Eidem, som var i det lystige hjørnet, brukte hele brettet under soloene, lå deilig i bakgrunnen der det passet seg, og dessuten gjorde sitt beste for å få folket med på noen taktfaste klapperunder. Det så i det hele tatt ut som om bandet storkoste seg med oppgaven, noe svettingen til gjengen var et greit bevis på. Ei beinhard og vellykket treningsøkt, og nå gleder vi oss bare til de slipper album!

IMG_1036

Så var scena rigga for Reigning Sound. Jeg så at junior var mer stressa enn han var på julaften for 15 år siden, mens de rundt 250 andre på John Dee kom nærmere og nærmere scena. Det var plutselig en forventning i lufta som var målbar gjennom at praten ble lavere, folk begynte å mumle, selv de med rimelig bra promille, og fordi alle rundt meg plutselig stod med en halvliter eller to i lankene. Greg & co var på scena, de klimpret, skrudde og justerte, og hilste høflig og pent på de som ropte sine meldinger. Jeg kjente at det begynte å røre seg i mellomgulvet, der jeg knipset bilder av hovedpersonen og hans kumpaner. Nå var det nummeret før, og før jeg visste ordet av det så meldte Cartwright «This song is called Time Bomb High School», og tittelsporet fra favorittskiva mi var i gang. Et par slag på skarpen, og bass, gitarer og keyboard slengte seg på sekundet etter. Greg drar på fra første frase, tar i så det vrenger seg i hele skrotten, og får med seg alle rundt meg på ei brøling av refrenget. Deilig!

Ekstase fra første stund for undertegnede, noe som medførte at rekkefølgen på låtene er en grøt. I det hele tatt så har vi vært nødt til å slå skallene sammen for å enes om hvilke låter som ble spilt denne søndagskvelden på John Dee. Det er alltid problematisk når alle låtene som spilles er margetøffe, når hver eneste melodi er en #1-hit i mitt hode, og når Reigning Sound bare raser gjennom låtene, uten tomprat mellom sangene. De eneste meldingene han kom med var den obligatoriske presentasjonen av bandet, samt en melding om at stemmen hans hadde fått kjørt seg etter tyve konserter på rappen. Han så fram til å bli ferdig med de ti siste, sånn at ferie og avslapping kom på agendaen.

Som sagt, det var ingen dødpunkter å spore, og fra min skive spilte de en styggstilig versjon av klassikeren «Stormy Weather» (Arlen/Koehler), en låt som ble udødeliggjort allerede på 30-tallet. De mest kjente versjonene er nok spilt inn av Duke Ellington, Frank Sinatra og Judy Garland, men ingen av de variantene når versjonen vi hørte denne kvelden til anklene. Ellers ble det servert en briljant utgave av «Straight Shooter», der Greg spyttet ut meldingene, og bassist Benny Trokan og trommis Mikey Post måtte virkelig jobbe for lønna. Låten var den som i sin tid fikk meg hekta på bandet, og det var direkte kostelig å stå i Oslo og se at Post satt og gliste bak trommesettet gjennom hele låten. Han storkoste seg, og snart skulle det vise seg at alle gjorde det. Og som jeg brølte..

You can look high
You can look low
But you won’t find no man who’s gonna love you anymore
If you don’t wanna lose her
You better move her
Well, baby be a real straight shooter. Hah!

Men det stoppet ikke her med godsaker fra Time Bomb High School. Favorittlåten til de fleste RS-fans jeg kjenner, inklusive Simen og Jørgen, «Reptile Style», ble hamret ut i lokalet, og dette var nok låten som fikk den heftigste responsen. Jeg kan ikke skjønne annet enn at alle sang med på refrenget:

Reptile style!
You brought me poison apples on a silver tray
Reptile style!
Well, you broke my heart and you slit it away

Faen, den mannen kan få det sagt, og han må ha vært borti mange slitsomme, plagsomme, herlige og skumle damer. Mer om det etterhvert. Siste låten fra 2002-skiva som ble spilt var låten jeg fryktet skulle ofres. «I’d Much Rather Be With the Boys», denne passe ukjente Rolling Stones-perlen skrevet av Andrew Loog Oldham, er og blir en evig favoritt her i gården, og er som skreddersydd for Greg sin stemme. Mick Jagger er en hel peis av en rockevokalist, men, sorry Stones-fans, Greg synger den mye kulere. Og jeg ble litt lykkeligere i løpet av de to minuttene det varte.

Simen har vært blodfan av bandet siden han hørte nevnte Time Bomb High School i 216 timer i løpet av en Danmarksferie vi hadde i 2003. Det er langt å kjøre fra Tromsø til Jylland, og selv om musikkutvalget var strålende, så var det Reigning Sound som ble de soleklare vinnerne når det kom til spilletid, foran bl.a. Flaming Sideburns, Roky Erikson, Townes Van Zandt og Tom Waits (!). Derfor er det rart at hans klokkeklare favorittalbum med bandet er «Time Bomb High School» (er nok bare forbigått av «Fun House» og Rain Dogs» som tidenes album, men det er en annen historie). Og det var fra dette albumet de spilte flest låter.

«We Repel Each Other» er en av 2000-tallets tøffeste garasjerocklåter, noe de beviste til gagns. Tighter enn de fleste durte de avgårde, og den glisende trommis satte muligens verdensrekord i antall slag på trommene sine i løpet av tre minutter. I tillegg serverte Greg en strøken gitarsolo, den stilfulle gamlingen på keyboards, Dave Amels, hadde pyntet på solopartiene med lekre tangettrykk, noe som kledde låten, og andregitarist Mike Catanese viste at han har holdt i en gitar før. Han og Greg utfyllte hverandre på et tilnærmet perfekt vis hele kvelden. «Your Love Is a Fine Thing» var mer høyoktangarasje, mens «I’ll Cry» var spritet ganske så heftig opp i forhold til studioversjonen, som i utgangspunktet er en skikkelig kjappis. Dødstøft!

Too Much Guitar er ikke bare gitarøs, selv om tittelen antyder det. «Drowning» framstod som en heftig soul-låt, og dagens Reigning Sound beviste til fulle at de har sin bakgrunn som soulband. Alle de fire nye karene kommer fra bandet The Jay Vons, et Brooklyn-basert band som var på en USA-turné sammen med bl.a. Parting Gifts for et par år siden. Det var på denne turnéen at den forrige trommisen, Lance Wille, ble sjuk, og Greg spurte Mikey Post om han kunne steppe inn. Dette funket så godt at hele The Jay Vons jammet litt sammen med Greg, og resten er historie. Nevnte Post jobber forøvrig for Daptone Records, så Jørgen fikk sin dose nerdeprat med trommisen, om bl.a. Charles Bradley, som Post er en god venn av. I det hele tatt så ble det mye prat med guttene i bandet, som alle var ivrige røykere og veldig glade i småprat.

Nok om det. De to siste låtene de spilte fra skiva er nok de låtene som er mine favoritter. Den ironiske, bitre og herlige «If You Can’t Give Me Everything» satt som et skudd. Melodiøst og vakkert, skittent og intenst. Det finnes ikke så mye musikk i dag som er vakrere enn dette, det måtte i såfall være «Funny Thing», som de gjorde alldeles nydelig denne kvelden. Reigning Sound på sitt mest rolige, og allikevel intenst og villt. Jeg ble direkte glad da jeg hørte at Post gikk amok med symbalene sine under refrenget, og det er akkurat disse «motsetningene» som bergtar meg når Greg lager låter. Jeg sang med den lille stemmen jeg har, og siden jeg hadde bevegd meg fra posisjonen rett foran Greg til en meter bak miksebordet, så fikk jeg med meg at jeg på langt nær var alene om å brøle litt. Et av de stiligste og riktigste refrengene i manns minne MÅ brøles:

But love
Is a funny thing
Don’t know it’s real ‘until it’s caused you pain
Until it’ caused you pain

Tidlig i settet spilte de en av signaturlåtene til Oblivians, «Bad Man», og de gjorde også en nydelig versjon av låten Greg skrev for seg selv og Coco Hames, og som ble sluppet på den usaklig flotte Strychnine Dandelions. Jeg måtte ta et par tre dansetrinn under «Bound to Let Me Down», fordi den svingte så innihelvete, og var så vakkert framført at alle hår reiste seg. Greg levde seg så inn i gitarsoloen at han så ut til å være et helt annet sted enn i Oslo. Muligens var han i hjemme i Memphis, noe han så definitivt var på dette lekre YouTube-klippet, en av mine favorittvideoer der ute. Klikk og sjekk ut, det vil du ikke angre!

Fra Love and Curses fikk jeg kun med meg at de spilte «Broken Things», men her er det mulig at jeg bommer. Jeg var ikke i nærheten av å vurdere å notere ned hva de spilte, fordi jeg innbiller meg at jeg husker brukbart, men har en mistanke om at en låt eller to fra 2009-albumet er glemt. Låten satt uansett som et skudd, og Amels fikk trykke heftig på tangentene sine. Den karen så ut som en «mad professor», ikke ulik en annen tangenthelt, Garth Hudson fra The Band. Og så var han den minst snakkesalige av guttene, selv om han var blid og hyggelig i bøtter og spann.

Bandet er ute og lufter seg i Europa for å spille sitt eget album, fjorårets beste skive på min liste, «Shattered». Albumet har jeg skrevet nok om, og låtene, som utelukkende handler om kvinnfolk, kjærlighet, skuffelser og savn, er ettergått i sømmene. Igjen er det mulig at en låt eller to glapp, men de jeg vet at de spilte var alle strøkne valg, og låtene jeg ville ha valgt meg. Mulig det er derfor jeg ikke husker andre? «North Cackalacky Girl» var andre låt ut, og var om mulig mer rocka enn studioversjonen. Allerede her begynte svetten å renne av skallen til Greg, og bandet var på sitt mest funky. Litt swamprock-aktig, mye soul, og mest garasjerock. Reisefølget var 100% med på vrælingen her..

I don’t want no favours
I don’t want no one-night stands
I got a funny kind of feeling
That sets my heart to reeling
From the way that you touch my hand

Lite visste jeg om at dette etterhvert skulle bli et samtaleemne med hovedpersonen senere på kvelden.

«Never Coming Home», den mest spilte låten på Senja i 2014 (det garanterer jeg), ble framført så elegant og stilfullt at de fleste jentene/damene rundt meg tok noen velfortjente dansetrinn sammen med typene sine, eller tilfeldige naboer. Uten at jeg på noe som helst vis følte at jeg var hjemme i bygda og hørte på et semi-lokalt danseband. Det er ingen som noensinne har servert tekstlinjer som «where you are, I can’t see your face at all, there’s no trace of your perfume in my room, as I lie here and think of you» her på «yttersia», såvidt meg bekjent. «My My» fikk en allerede gira forsamling enda mer gira. Låten er beste medisin for de som måtte være deppa, for de som er på jakt etter den rette, og for alle som liker rock’n’roll.

I said my, my
We can find a spot that is shady
I’m gonna hug you, gonna kiss you, gonna call you my baby
In the night we’ll be feeling fine
And I’ll get you home in plenty of time
Tell your daddy that your mine
‘Cuz you’re my girl

Man kan bli nasjonalromantisk av mindre, ikke minst om man er født og oppvokst i USA på 60-tallet. Drømmeren Greg så ut som om han drømte da han dro gjennom refrenget, og det tror jeg pinadø tilhørerne gjorde òg. Siste låt fra Shattered var «Falling Rain», denne melodiøse, orgeldrevne herligheten som burde gi damer tro på dagens mannfolk. Funky, fuzzpedaler og ettertenksom burde være beskrivende nok.

DSC_0782

Så var det slutt. Reigning Sound hadde spilt i en time og et kvarter, og gikk av scena. Eller, Greg ble stående igjen, og det samme ble Dave Amels. Og, det de serverte de siste tre minuttene denne fantastiske kvelden var verdt tre ganger inngangsbilletten. Lett. Fra Home for Orphans klasket de til med en stillferdig og nydelig versjon av «What Could I Do?», så tandert og nydelig at de som ikke hadde hår som stod rett opp fra hele kroppen må ha barbert det som kan barberes. At det fortsatt var stemme igjen i Greg til å synge så klart og bunnsolid er dessuten et mysterium. Hva den mannen har gjort med stemmebåndene sine er ikke godt å vite, men her må det være snakk om en medfødt gave, riktig DNA, og år med trening. Et bedre punktum kunne vi ikke ha fått.

Folket på John Dee virket tomme, øltørste og lykkelige, og jeg gikk bort til merch-avdelingen for å snakke med karen som stod der. Han var temmelig arbeidsledig, fordi de hadde solgt alt de hadde med seg til Europa bortsett fra vinylutgaven av Shattered, og ventet på nye produkter som t-skjorter, pins og vinyl neste dag. Det ante meg at dette var Dick som jeg hadde sendt en sms til tidligere på kvelden, og etter ei kjapp hilsing viste det seg at det var rette mannen. Han hadde savnet meg tidligere, og lurte på hvorfor jeg ikke hadde svart på meldingen. Gutta var mer enn klare for et intervju kl.1900. Smått forvirret viste vi hverandre de meldingene vi hadde sendt, og skjønte fryktelig lite av den teknologiske verden. Eller, jeg hadde ikke riktig nummer til ham, så det var i og for seg greit, men han hadde sendt meg ei melding kl.1845, og nummeret var riktig. Uansett, Dick viste seg å være en alvorlig fin fyr. Han sa at han skulle fikse meg en prat med Greg, og at han hadde kalkulert inn en prat med meg etter konserten. Jeg passet på den skrinne merch-disken mens karen gikk for å prate med Cartwright. Han ble borti i minst fem minutter, så jeg rakk å tenke at hovedpersonen var tom og sliten og ikke spesielt hypp på en prat med en ukjent kar fra en norsk musikkblogg, men jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Det tok sin tid fordi backstage var plassert oppe i tredje eller fjerde etasje. Vi måtte ihvertfall gå i altfor mange trapper. Dick ga faen i disken, og fulgte meg opp for å møte den rockeren jeg setter høyest av alle i 2015. Dæven!

Lettere euforisk ankom vi leiligheten som ble brukt til avslapping for artistene. Den første jeg møtte var Carl Fredrik Sandaker, som så minst like euforisk ut som meg, og en glad og sliten bror Christian. I tillegg var resten av CLCC og Reigning Sound der, og noen damer. Tror jeg. Greg Cartwright så jeg ikke, men Dick serverte noen meldinger inn i stua, og ut kom det en rekke folk. De ble stående i gangen, eller forsvant til et naborom, og da så jeg at Greg satt alene igjen i en sofa. Dick hadde pinadø orden på sakene, og det ante meg straks at dette ville bli litt av en opplevelse.

Dick kom med en øl, riktignok en Rignes, men i denne settingen kunne jeg fått en halvliter tran, og vært fornøyd. Greg røykte, og spurte om jeg ville ha en sigarett, noe jeg selvsagt ville. En Lucky Strike ble fyrt, og stemningen var satt. Intervju? Hva faen skulle jeg spørre fyren om? Vi hadde en brainstorming om det på brakkefesten kvelden før, men kom vel ikke fram til et eneste fornuftig spørsmål. I tillegg har jeg lest så mye om Cartwright, og ikke minst hørt så mye på alle album han har vært involvert i, at jeg egentlig satt der og følte at jeg visste det jeg trengte å vite. Sånn uten å høres for arrogant ut. Men, jeg trengte ikke tenke på noe spørsmål, for Greg tok kommandoen i praten tvert. Han ville vite hva jeg jobbet som, og ble såpass fornøyd med svaret at det ble en hel prat om utdanningssystemet her til lands kontra det i USA. Lærere ser han absurd mye opp til, og det var direkte lekkert å høre at han mener at vi muligens gjør den viktigste jobben i samfunnet. Jeg vet at han ikke sa dette bare for å være høflig, for han hadde en rekke høner å plukke med det amerikanske utdanningssystemet, og visste forbausende mye om forholdene her til lands. Det er ikke mye rocka å melde om denne samtalen, så det er nok like greit å gå rett over til det jeg hadde på hjertet etter at den pedagogiske dialogen fadet ut.

Den første coverlåten du gjorde var «Way Down in the Hole» med Tom Waits. Nå er riktignok Telstar (Joe Meek) og Bad Taste (Bar-Kays) spor 1 og 2 på debuten til Compulsive Gamblers, men siden jeg er Tom Waits-fan ut til fingerspissene så velger jeg å se sånn på saken. Hvorfor akkurat denne låten, og hva tenker du om at The Wire-folkene viste seg å være kronidioter som ikke kontaktet dere foran en av sesongene (låten fungerer som intro til alle episodene i denne fabelaktige serien, og hver sesong er det et nytt band som spiller herligheten)?

For det første så digger jeg Waits. Han er enestående og original som artist og låtskriver, og alle i bandet (alle i alle band jeg har spilt i!) likte Tom. Det var Jack (Yarber) som foreslo «Way Down in the Hole», og da vi testet den ut så var vi fornøyd med resultatet. Jack synger låten, og det er faktisk den eneste låten jeg noensinne har spilt inn der jeg står for keyboards. Vi har spilte låten live noen ganger, både med the Gamblers og Oblivians, og det ble alltid god stemning når vi gjorde det. Faen, du skulle ha bedt oss spille den i kveld! Mine nye gutter hadde helt sikkert hatt den inne, selv om vi aldri har gjort den. Hah!
Når det gjelder tv-serien så var jeg faktisk ganske så sikker på at jeg ville få en telefon fra dem. De skulle lage fem sesonger, og vi visste at vår versjon skiller seg ut fra det meste. Jeg ble ikke skuffet da jeg skjønte at det ikke ville bli noe av det, men jeg må innrømme at jeg ble overrasket. Nå er det bare bra utgaver av låten i det showet, men at vi ikke engang var i betraktning? Hmm..

Jeg vil tro at pengene og oppmerksomheten i kjølvannet av å ha en låt med i serien ville ha kommet greit med..?

Ja, ikke sant? Alle liker oppmerksomhet, og det ville vi ha fått i massevis. Nye fans er ikke noe vi takker nei til.

Når vi først er inne på Tom Waits; jeg er en listenerd, og ender alltid opp med «Rain Dogs» som tidenes beste album. Jeg har forstått det sånn at du er genuint opptatt av vinyl, og har en enorm platesamling, men har du et album du vil kalle tidenes beste?

Haha.. Jeg kjenner folk som har samlinger som er langt større enn min, men jeg har veldig mange singler som er lite tilgjengelige, og jeg har en stor samling av det jeg kaller «The Memphis Sound»-singler, låter som ble spilt inn i byen i perioden 1962-67. Det er her jeg nok finner mest musikk som står mitt hjerte nærmest. Soul, doo-wop, rock’n’roll og lyden av byen min. Men, beste album? Jeg er og blir en låt-mann, så hadde du spurt om låt hadde jeg hatt mange forslag. Selvsagt er det fryktelig mange gode skiver fra 60- og 70-tallet som fortjener tittelen, men jeg tror jeg må gå til slutten av 50-tallet for å gi deg et svar. The Flamingos, et band fra Chicago som signerte for Chess tidlig på 50-tallet, var en gruppe bestående av utrolig talentfulle og «heartbreaking» vokalister, og etter at de forlot Chess til fordel for End Records i New York på slutten av 50-tallet fikk de ut sitt fulle potensial. Albumet «Flamingo Serenade» er nok det mest spilte, og har farget meg på mange vis. Har du hørt om dem?

Ja, jeg har drevet et lite prosjekt for meg selv den siste måneden, faktisk, der jeg har valgt 200 favoritter fra hvert tiår. Der fant jeg tidlig plass for «I Only Have Eyes For You», men jeg kjenner ikke til mye annet, så dette skal sjekkes ut.

Gjør det, du vil ikke bli skuffet. Siden du liker oss, og tydeligvis kjærlighetssanger.

Det skal jeg, og for å ta dette med album noe lengre; jeg mener at du har gitt ut album som er i nærheten av å være det beste fra 90- tallet, og ikke minst er alle dine skiver fra 2000-tallet på toppen av mine «Årets Beste»-lister.

Wow! Hva skal man si til sånn? Det er en ære at folk kjøper albumene våre, og det å få sånne tilbakemeldinger er det som holder oss gående. Jeg tror ikke så fryktelig mange er opptatt av musikk på det viset vi var da vi vokste opp, og det at det fortsatt finnes slike som deg og alle som kom hit i kveld, gjør meg både nostalgisk (på en god måte) og oppglødd på samme tid. Jeg har et behov for å formidle mine tanker, og det at noen vil lytte til det gjør det mer meningsfylt. Musikere som ikke bryr seg om fansen har jeg aldri skjønt meg på. Penger er kjekke å ha, men vil aldri være drivkraften for meg. Tilbakemeldinger som det jeg fikk nå er det.

Dine tanker, tekstene du skriver, er definitivt en viktig årsak til at jeg mener at dere er verdens beste band for tiden, og har vært det i mer enn ti år. Jeg er nok en håpløs romantikker i bunn, og kjenner igjen mange av dine tanker fra egne tankespinnerier. På «Shattered» spesielt er kjærlighet i alle former, ofte av det vanskelige slaget, tema gjennom hele albumet. Er dette egne erfaringer, eller er du mer for en observatør å regne?

Godt å høre, for tekstene mine er det mest personlige jeg kan bidra med, og det at noen kjenner seg igjen eller ser nytte i dem er bare topp. Når det gjelder erfart eller observert så er det en god blanding. Jeg hører historier, jeg leser bøker, snapper opp idéer fra avisartikler eller lignende, og jeg har kjenninger med sine opplevelser, og alt dette «stjeler» jeg fra. Samtidig så er mitt eget liv, mine følelser, mine forhold til andre mennesker, til dama, noe som alltid kanaliseres inn i tekstene mine.

Men, jeg har lest at du er lykkelig gift, med en haug av barn? Mye hverdagsdrama?

Hehe. Neida, men det er alltid sånn i forhold at det dukker opp tanker som ikke nødvendigvis er logiske, eller rasjonelle, og her ligger det mye bra materiale. Jeg har vært gift i 18 år, så det har vært noen dager med tunge og mindre bra tanker, det har vært dager der jeg har tvilt på meg selv og på hva jeg vil, samtidig som jeg alltid har vært glad i kona mi. Vi har hatt det godt sammen, så det er ikke sånn at det er til hinder for å slippe til slike tanker. Det er bare sånn en mann tenker. Iallefall jeg. Vi har tre barn sammen, en sønn som er 23 år, en sønn som er 17 år, og ei datter på 13, så jeg må kategoriseres som lykkelig gift.

Dette er passe sprøtt å høre. Jeg har vært gift i 17 år. Har en sønn på 22, en som snart er 16, og ei datter som akkurat har blitt 14. Faen..

Shit! Det er sprøtt, mann. Hva er oddsene for det!?

Vi ender opp med en ganske lang prat om unger, litt mer om skole, og så kjører Greg på med et ganske langt og personlig «foredrag» om forhold, god, gammeldags kjærleik, og det å jobbe for å holde forholdet bra og familien samlet. Han er langt mer tradisjonell i tankesettet enn jeg hadde innbilt meg. Det er ikke mye bohem-hjerte å spore her, og han er i det hele tatt en veldig vanlig og trivelig fyr. Med et stort hjerte for musikk. Han skryter av bandet sitt, og nevner at de er ute med sitt eget album om ikke lenge. Det er bare å se opp for The Jay Vons. Og Greg legger opp til neste spørsmål..

Har du noe nytt på gang? Mer med Reigning Sound? Eller kanskje Oblivians?

Joda. Jeg har vært i studio tidligere i år. Sammen med Coco Hames. Jeg har skrevet 16 nye låter, og det høres bra ut. Etterhvert skal det strippes ned til 11 låter, og så har jeg allerede funnet en coverlåt som blir med på albumet. Det blir en låt av et ukjent Memphis-band, en låt fra midten av 60-tallet, og en låt jeg virkelig liker. Tror du blir å sette pris på den. Vi har litt mer arbeid å gjøre, det er noe studioarbeid igjen, litt mixing, så jeg vil tro at albumet muligens er ute på tampen av året. Eller tidlig på nyåret.

Hva med den Reigning Sound-konstellasjonen vi har sett i dag? Er det noe mer på gang med The Jay Vons?

Hvem vet? Det er utrolig fine gutter å jobbe sammen med, og de er veldig talentfulle. Artig å være ute på veien med er de òg. Jeg tror vi kan ha mer på lager, men man vet aldri. Kanskje slår de gjennom? Kanskje slår livet til, og vi møtes ikke mer? Hvem vet? Men, om alt utvikler seg som forventet, så blir det mer. Jeg ser at du har et kamera med deg? Skal vi ta noen bilder, eller..?

Jeg har helt glemt kameraet, og det er forsåvidt like greit. Ikke er jeg noe til fotograf, og det ville bare ha vært kleint. Men, en selfie, med mobilen må vel være greit? Greg er mer enn enig, legger armen rundt meg, og gliser. Et bilde, to bilder. -Kjør på, sier han. Tre og fire bilder. Det får holde.

IMG_1041Det er ikke fryktelig enkelt å ende praten, så vi rekker å få litt kjeft fra ei dame fra baren nede. Vi har røkt sigaretter hele tiden, så det ligger ei småheftig tåke under taket. -Det er nummeret før brannalarmen utløses, så dere må få opp vinduene. Greg spretter på beina, åpner et svært dobbelvindu, sneiper røyken, og beklager. Jeg har allerede kastet min i Rignes-flaska, så jeg er off the hook. Vi veiver obligatorisk med armene, og lusker ut. Ned i baren, der gjengen fra Mono sitter. Jeg og Greg kommer sammen inn, og han setter seg ved nabobordet, sammen med CLCC og resten av Reigning Sound-gutta. Det skåles ved vårt bord, det skåles ved artistbordet. Junior har med seg «Too Much Guitar» på vinyl, og den signeres. Det tas selfies og knipses en rekke bilder, og rockestjerne-feelingen er tilbake. Jeg kjenner at jeg er sliten, passe tom, og har fått dosen min av alt jeg kom til Oslo for. Men, festen har knapt nok begynt, for deler av følget vil videre. Det skal drikkes mange shoter, mange whiskyer og mange øl før det er helt slutt. For meg er det slutt. Jeg går rundt og er fryktelig fornøyd, flirer av festlige historier som serveres (Per Ivar fra Replaceable Heads har sinnsykt mange sinnsyke historier – han er jo filmmann – og selv om jeg sikkert kan trekke fra halvparten, så er det hysterisk morsomme saker han har på hjertet), men hodet mitt er ikke med. Jeg har sett en historisk bra konsert, med et historisk bra band, og snakket lenge og vel med en historisk bra musiker; faen, for en kveld..

SHARE
Forrige artikkelT. Hardy Morris – Hardy and The Hardknocks: Drownin’ On A Mountaintop
Neste artikkelPå veien med The Rainmakers – 16. juni
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

2 COMMENTS

  1. Takk så mye, Lars Erik!
    Det er noe med Greg & co som gjør at de bedre halvdelene tåler det. Mye mulig det er stemmen, kanskje tekstene, eller er det rett og slett fordi han er en genuin rocker som det er umulig å mislike?
    Enig med deg. Sliter selv med å finne ut hva jeg liker best, så jeg har endt opp med at jeg liker alt. Garasjeutgaven med masse fuzz, Soul-Greg, og når han er i det amorøse hjørnet. Alt er pinadø bunnsolid!

    Jeg er veldig usikker på setlista, men ganske sikker på de jeg nevner. Break It? Godt mulig at den ble spilt, men euforisk som jeg var så glapp nok noe.

  2. Super omtale av konserten gutt! Nesten på høyde med selve konserten, og da sier det seg selv at lista er lagt på rekordhøyde. Det var en deilig miks mellom garasjerock og garasjesoul. Og jeg hadde og har store problemer med å bli enig med meg selv om hva som var best. Publikum gav mest respons på de mer rocka låtene fra time Bomb High School og Too Much Guitar, men sånn er det gjerne på konsert. Men på enkelte dager synes jeg Reigning Sound er som mest originale og på sitt beste når de girer litt ned og spiller garasjesoul – som på Shattered.

    Jeg hadde med kjerringa. Hun sliter litt når jeg spiller bla psykadelisk syrerock og uhøvla garasjerock. Men hun falt jo helt for tekstene og den litt hese stemmen til Greg. Nå kanskje jeg kan få introdusert Gun Club, Sonics, Lyres og lignende og???

    En del øl og litt Jameson parret med at jeg ikke er noen kløpper på enkeltlåter gjør at også jeg sliter med å huske hele spillelisten. Men ble det spilt bare en låt fra Love and Curses? Hva med Braka It?

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here