Sugarcane Jane – Dirt Road’s End

To studiomusikere og låtskrivere, bosatt i Nashville, blir mann og kone og flytter på landet, får barn, lager et studio i låven og lever fortsatt ut drømmen om å kunne leve av musikken. Sugarcane Jane er historien om Anthony Crawford og Savana Lee, som er så glad i hverandre at det ikke holder å bare være gift. De må spille i et band sammen også, og nå er de ute med et album som fort kan gi dem litt mindre tid til familielivet, for dette er en plate som mange burde skaffe seg.


Anthony Crawford er en av disse folka som har dukket opp både her og der gjennom mange år. Som ung sulten artist jobbet han seg opp et ry som en svært så dyktig studiomusiker som kunne traktere det meste av instrumenter og han har jobbet med stjerner som Neil Young, Paul McCartney og Rosanne Cash. Han ga ut sitt første album i 1993, men solokarrieren tok aldri av. Utover på 90-tallet livnærte han seg stort sett som låtskriver, han har over 400 låter i katalogen, og han dro ofte på turné med folk han hadde jobbet sammen med tidligere. Han har også markert seg som en dyktig fotograf og er mannen bak coveret til Neil Youngs album Chrome Dreams II. Andrew Crawford er en mann med mye erfaring og mange talenter. Det eneste som har manglet er at han har suksess med sine egne fremførelser. For ti år siden giftet han seg med Savana Lee, en dame som har litt av den samme historien som Crawford. Hun har fortid som kordame for blant annet Emmylou Harris, Rodney Crowell, Bruce Cockburn og Keb Mo. Hun møtte Anthony i et platestudio og bare dager etter var de et par.

I 2009 startet de opp duoen Sugarcane Jane og Dirt Road’s End er deres fjerde plate sammen. De lever familielivet med to barn (kalt Levon Cash og Loretta Raine!) på en ranch i Alabama, der de også har et studio. Det er der den nye skiva har blitt til. Det er alltid spennende med mann og kone-konseptet i musikalske termer. Slikt kan av og til føre til en helt spesiell uttrykksform. Fungerer det først, kan slike allianser bli veldig tette og samspilte. Etter fire utgivelser sammen er det lett å høre at Anthony og Savana stortrives i hverandres selskap også musikalsk. Flere amerikanske tidsskrifter har allerede dratt linjene til Johnny Cash og June Carter, og selv om det nesten virker litt vel opplagt, har det nok noe for seg. Det er litt av den samme driven og intensiteten i musikken.

Sugarcane Jane 1

Det første som slår meg når jeg setter på den nye skiva er at jeg med en gang forsvinner inn deres svært tiltalende og inkluderende musikalske univers. De utfyller hverandre helt glimrende vokalmessig, og skaper virkelig vakre harmonier. Men like mye er det ofte en råskap i musikken, en energi som virkelig dirrer. Plata er også befriende variert. Skiftet mellom den fredfulle, lune stemningen som man finner i for eksempel «San Andreas» og over til den drivende «Pedigree», eller til den tvers gjennom råbarske «The Game» gjør at det alltid er spennende å høre på Dirt Road’s End.

Som John & Yoko gjorde med «The Ballad of John and Yoko», uten sammenligning for øvrig, i alle fall ikke musikalsk, gjør også ekteparet Anthony og Savana en låt der de forteller historien om hvordan det hele startet. «Ballad of Sugarcane Jane» er en perfekt åpning på albumet. Full la-la-la i refrenget, de bare øser på og ber deg med inn i en allsang. Jeg kan se dem for meg, i en hengekøye i hagen utenfor gården i Alabama, der de gynger i vei og synger sin egen historie. Med en god dose sjarme og med mye humor presenterer de seg selv for lytteren.

Build us a house in Dirt Road 10, that’s just how the story begans. No regret to the pastout clay, starting up a band called Sugarcane Jane.

 

De trykker til med nevnte «The Game». Dette er klassisk outlaw-country, talking blues med en munnspillsolo som nærmest hyler mot månen. Og jaggu kjører de Sympathy for the Devil-koring i refrenget. OK, et mye brukt triks, men når det fungerer så bra som her, da gjør det ikke noe at det er litt klisjé. Så bærer det altså ut på landet i «San Andreas», hvor de virkelig får vist frem hvor bra de står til hverandre. Nydelige vokalharmonier og det blir full gåsehud i refrenget.

De tre første låtene på albumet er så gode at jeg hele tiden venter på en nedtur, men den kommer aldri. Låtmaterialet holder høy kvalitet gjennom hele albumet og jeg kjeder meg aldri i selskap med Sugarcane Jane. Duoen spiller med en energi det er umulig å bli påvirket av. «Heartbreak Road» er et godt eksempel på trykket Anthony og Savana får til. Det er omtrent umulig å sitte rolig å høre på dette. Det svinger, rykker og trykker på, og jeg tar meg selv i å sitte å tromme med mens jeg gliser stort.

Sugarcane Jane 2

Om det er et spor på plata som faller igjennom, hvis jeg skal være litt streng, må det kanskje bli «Not Another Truck Song», en tekstmessig ganske morsom sang, men som blir litt ensformig og fenger meg ikke like mye som resten av låtene. Men nå bare pirker jeg. Sugarcane Jane avslutter med «Glory Bound», som på mange måter oppsummerer hele albumet. Jeg er rimelig sikker på at ekteparet Crawford og Lee har det storartet sammen og de avslutter altså med å slå fast at de er Glory Bound. Jeg tror på dem helt og holdent.

Dette er en plate full av humør, spilleglede og energi, og det er ikke plass til så mye melankoli. Det er noe befriende med en plate så full av livsglede og trykk. Jeg har en stor hang til melankolien, men her savner jeg den ikke. Sugarcane Jane er skive du tar frem når du har gode venner på besøk og grillen står glo’varm og klar. Frem med kalde øl og skru opp Dirt Road’s End, og du er sikret blide gjester og en svært så vellykket kveld.

 

 

SHARE
Forrige artikkelDaniel Romano – live på Garage, Bergen – 30.05.2015
Neste artikkelThe Cerny Brothers – Sleeping Giant
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here