På avslutningsdagen til Bergenfest 2015 skulle vi få se Benjamin Gibbard og hans Death Cab For Cutie på hovedscenen Plenen. Personlig har jeg lært Benjamin Gibbard å kjenne via to spesielle album, One Fast Move Or I’m Gone; Music From Kerouac’s Big Sur (med Jay Farrar) og Former Lives, Gibbard siste soloalbum. Så man kan kanskje si at jeg har en litt annerledes innfallsvinkel til Death Cab For Cutie enn de fleste andre?
Det var veldig mye surr i starten av settet til Gibbard og gjengen. Et sett som hadde en ganske annen rekkefølge, og naturlig nok var betraktelig kortet ned, sammenlignet med det settet de leverte kvelden før på Sentrum Scene i Oslo. Det var noe gitarteknisk som gjorde at Gibbard omtrent kastet gitaren inn i stativet på scenen, mens han ristet på hodet og sukket tungt. Alt dette i introen til “I Will Possess Your Heart”, og Gibbard brukte deretter lang tid på rigge seg til bak pianoet før han kom i gang. Det ble etterhvert orden på gitarene etter tre nye bytter, men da var vi startet på fjerde låten allerede. De første fem låtene var naturlig nok preget av dette surret, men det skulle heldigvis bli bedring.
På låten “Title and Registration” begynner ting å høres ordentlig bra ut, og fra og med denne tar konserten en litt annen vending. Blant konsertens høydepunkter finner vi “Little Wanderer” og “Photobooth” som dukket opp rett etter hverandre litt over midtveis. Gibbard er helt klart sterkest når han tar det ned litt og bruker den gode følelsen han har for melodier og harmonier, akkurat slik han gjør med de to forannevnte låtene. Dette kommer også veldig tydelig fram på sistelåten “Transatlanticism”, der piano og gitar spiller bedre sammen enn noen gang tidligere i settet.
Min første Death Cab For Cutie konsert, veldig famlende og litt kjedelig start, men heldigvis tok det seg godt opp i siste halvdel. Gibbard pratet veldig lite med publikum, men litt ironi fant han tid til blant låtene. Mens regnet falt hardt over Plenen og termometeret i Bergen viste rundt ti grader celsius midtveis i sommermåneden juni, spurte Gibbard om ikke alle syntes det var deilig at det endelig var sesong for sommerfestivaler! “It’s time to show some flesh, …and your new raincoats!”
Jeg avsluttet årets Bergenfest med å tilbringe en time i Magic Mirrors sammen med The Struts og noen andre få hundre heldige som var der i tide for å få plass. Magic Mirrors var rett og slett fullt minst tjue minutter før bandet startet. The Struts er simpelthen bare bredbeint, reinspikka rock med stor Cockney-R, det er glam og old school hånd i hånd, hardt og melodiøst, vilt og uhemmet.
Luke Spiller er bandets vokalist og midtpunkt, det vil si han er overalt, han er spik spenna gærn. Paljetter, glitter, mascara, 80-talls hårfrisyre, magnumflaske med champagne på scenen og han får publikum til å gjøre ting de normalt ellers måtte hatt 4,5 i promille for å gjøre. Han ba folk om å klappe, om å skrike, om å synge, nynne, danse, hoppe og sitte ned på gulvet. Vi gjorde alt, ingen klarte å si nei til Luke Spiller. Han danset selv rundt ute på gulvet, midt blant publikum i Magic Mirrors, og folk gav han den plassen han trengte for å ta trinnene sine. Han danset på bordene i teltet, for deretter å bli båret på skuldrene tilbake på scenen. Hele tiden mens han skriker at han elsker oss og at han elsker Bergenfest. For en fyr! Spiller skryter hemningsløst av publikum i Magic Mirrors og sier at de er bedre enn publikum på Isle of Wight og Download, to andre festivaler bandet har spilt denne helgen. Alt mens han til stadighet løfter den gullfargede magnumflasken og roper SKÅL! TUSEN TAKK!
Det finnes egentlig ikke ord for slik moro som dette, heldigvis har vi noen få levende bilder som viser galskapen. Takk for i år Bergenfest!
[youtube]https://youtu.be/OReuiB-m2J0[/youtube]
