Festivalstart i Bergen for Rolling Rootsy Revue

Det er ikke gått mer enn en knapp uke siden Bergenfest lukket dørene for i år, før vi igjen var på musikkfestival her i byen. Denne gangen var det endelig tid for et renspikket americana-program på plakaten da våre gode venner i Rootsy inviterte til Rolling Rootsy Revue 2015.

Dust of Daylights to redaktører vil formidle litt av stemningen fra denne kvelden gjennom ord og bilder, og har fordelt bandene mellom seg:

Doug Seegers (Jan):

Først og fremst er det gledelig å kunne melde at Lille Ole Bull, klokken seks på selveste St. Hansaften, faktisk var overraskende godt fylt opp da Doug Seegers gikk på scenen. Seegers lot seg ikke be to ganger, han griper tak i publikum med en gang og setter standarden for kvelden med sin åpenhet og lune humør. Åpningen med «Gotta Catch That Train» var en innertier, en riktig honky-tonk låt fra fjorårets album, Going Down To The Rive. Han gjør «Angie’s Song» og «Baby Lost Her Way Home Again», til stor fornøyelse for alle de tilstedeværende. Videre fulgte et par låter fra albumet han har gitt ut med Jill Johnson, og deretter et par nye låter som dukker opp et framtidig album. Selvfølgelig fikk vi låten som har gitt Seegers de mulighetene han har fått i dag, «Going Down To The River», før han avsluttet med en låt og en historie om et visdomsord fra et AA-møte.

Doug Seegers-8

Doug Seegers var en kjempefin start på RRR 2015, selv om han har fortalt de samme historiene og kjørt de samme vitsene på publikum hver dag i over et år nå, så er han ikke blitt helt autopilot. Det virket som publikum likte det de hørte og i praksis så er det umulig å ikke like denne fyren. La oss nevne at felespillet til Barbara Lamb til tider var gnistrende og at i hvert fall den ene av de to nye låtene som forventes å være på neste album var meget bra, så har vi vel oppsummert åpningskonserten til festivalen ganske bra. Doug Seegers skal nok en sommer reise Sverige rundt og holde konserter i alle hjørner av landet. Han svinger også innom Norge igjen, nærmere bestemt Halden og Seljord mot slutten av neste måned.

Doug Seegers-4

Handsome Family (Rune):

Det blir aldri feil å tilbringe en times tid i selskap med Handsome Family. De har et særpreg som skiller dem fra den store mengden og har som alltid publikum i sin hule hånd fra første sekund. Med sin lunefulle småmørke humor sørger de for humring både under og mellom låtene, et vakkert eksempel på det er når Rennie filosoferer om trekkfuglene. Hvor fascinerende det er at de med alle sine medfødte evner alltid finner veien fram til hekkeplassene på andre siden av ekvator, men at de allikevel flyr rett på vinduene i hvilket som helst hus.

Handsome Family-5

Suksessen med True Detective blir selvsagt et poeng i settet, og det faktum at Leonard Cohen nå har fått ansvaret for musikken til sesong 2 fikk Brett Sparks til å utbryte: «Good! Then I can stop playing this damn song!». Et slik ensidig fokus kan slite på et band, og det er nok eksempler på de som aldri har blitt seg selv igjen etter en slik opplevelse. Handsome Family faller nok ikke den fella, de har et allerede hengivent publikum – og de som har «kommet til» kun for å høre «Far From Any Road» har etter alle solemerker funnet så mye bra i konsertene at de likevel møter opp neste gang bandet stikker innom.

Handsome Family-11

Rayland Baxter (Jan):

Vi var en del som på forhånd hadde skyhøye forventninger til Rayland Baxter. Selv om han satt på en stol på scenen, helt alene med en Gretsch og en litt småforkjølet Vox-amp, med fiskerbart, caps og en nydelig buksebrett, så traff han allikevel den berømte blinken klink i senter og innfridde fullstendig. Med meloditeft og harmonier som en blanding av Andrew Combs og James Taylor fanget han publikum umiddelbart. Tekstene hans har både brodd og poesi i seg, på samme måte som andre store singer-songwriters gjennom tidene, i tillegg var han helt klart den av artistene som gav oss de beste fortellingene og humoren fra scenekanten.

Baxter var denne festivalens mann-med-gitar opptreden og han gjorde sine saker så bra at en ganske så full Lille Ole Bull scene utviste den absolutta tystnad når vi fikk presentert den ene perlen etter den andre. Kanskje var det trikset med å annonsere at han hadde sin egen mor blant publikum, som gjorde at folk utviste en slik total respekt for singer-songwriter faget de førti minuttene Baxter var på jobb? Nå skal det sies at hun faktisk var tilstede, men vi tror allikevel at det var Baxter selv og hans humør og musikk som gjorde forskjellen.

Nå gleder vi oss til Baxters nye album blir tilgjengelig i august og til vi får muligheten til å se han med fullt band en gang i fremtiden. 

Rayland Baxter-3

Baskery (Rune):

Den svenske søskentrioen i Baskery sjarmerer umiddelbart sitt publikum med sin tilstedeværelse på scenen, og småpludrer med publikum mellom låtene – der de blant annet gjør noen spede forsøk på å snakke Bergensk, informerer om at de har full kontroll på hvem Ole Bull var (siden konserten jo var på Ole Bull Scene), og pludrer i vei som om vi alle skulle være gamle kjente.

Baskery-04

Spilleglede, musikalitet og utstråling kan ingen ta fra dem. Energi får vi i fullt monn, og hvem kan vel egentlig unngå å bli sjarmert av en som spiller slide på fuzzbanjo, mens beina denger løs å trommene som er montert på gulvet? Tekstmessig har de tre en vei å gå, det blir en del plattheter og tynne grunnlag i låtene – men det er vel heller ikke tekstinnholdet Baskery selger – her er det totalpakken som gjelder.

Baskery-13

Judah and the Lion (Rune):

Apropos energi; si hei til Judah and the Lion. En gjeng guttunger, som ser ut som de kommer rett fra videregående, en skjeggete fyr på banjo, og en Kygo-klone som sitter i bakgrunnen og fumler på pcen sin… det har jo alle grunnelementer for total skivebom. Den gang ei. Nashvillebandet smalt til med et infernalsk fyrverkeri, og satte seg i respekt fra første sekund. Det de manglet i tighthet i bandet, tok de igjen i en energi og spilleglede som man alt for sjelden ser på norske scener.

Judah and the Lion-09

Det er ytterst sjarmerende når de introduserer en låt med at de skal synge om livet i tjueårene, og lurer på hvor mange i tjueårene som befinner seg i lokalet – og det kommer et par tynne kremt fra litt bak i lokalet. Snittalderen var vel litt høyere blant publikum enn innad i bandet på scenen. Men alle ble enige om at vi alle hadde vært i tjueårene på et tidspunkt, så da gikk det nok greit. Låten ble komplettert med en innbakt cover av Starships «We Built This City», komplett med innøvde dansemoves – og det hele er helt perfekt for denne type festival.

Judah and the Lion-16

Jeg er i overkant glad i konseptet «trist mann med kassegitar», men jeg må jo innrømme at det kan bli mye med 4-5 slike acts etter hverandre – så en energibombe som Judah and the Lion er akkurat det som skal til for å sette fyr på et lokale før de henfaller i trauste tanker.

Justin Townes Earle (Rune):

For mange var kveldens headliner Justin Townes Earle. Jevnlige besøk i Norge de siste årene har befestet hans posisjon som en av de ypperste singer-songwriters der ute. Personlig har jeg vært utelukkende skuffet over hans utgivelser siden den utsøkte Harlem River Blues, så jeg håpet at han ville rette opp dette inntrykket når han endelig besøkte Bergen med fullt band.

Justin Townes Earle-08

Nå virket det dessverre som om bandet ikke hadde øvd før avreise til Europa, eller i hvert fall ikke sammen – og på de samme låtene. For et mindre tight og samspilt band har jeg ikke hørt siden det lokale rockeverkstedet hadde fremføring på juleballet i 1991. Særlig bassisten og trommisen virket å være på forskjellige planeter, og til tider hørtes det ut som om bassisten spilte en annen låt enn resten av bandet.

Noen høydepunkter var det, og Justin selv virket å være i veldig godt humør – og tent på å gjøre en knallkonsert. Og når bandet omsider tok seg en pause, så gjorde han nettopp det. De to sololåtene han tråkket til med satt som en kanonkule, og han viste frem hvilken eminent gitarist han er – og hvor godt han faktisk skriver når han har fokus på rett sted. Jeg tipper på at daglige konserter vil gjøre at dette bandet gnistrer og leverer fantastiske konserter mot slutten av turnéen. Bare så synd vi ikke fikk oppleve det i Bergen. Dessverre kveldens skuffelse for min del.

Justin Townes Earle-06

Vi må virkelig få berømme Rootsy for Rolling Rootsy Revue 2015, og ikke minst takke pent for at de inkluderte Norge dette året. Vi trenger virkelig en festival som dette, for å spre all den gode Americanamusikken til folket der ute – så vi håper dette blir en årlig festival også her hjemme. Når i tillegg folk møter opp og går på konsert, så ser det lovende ut for fortsettelsen og for Rolling Rootsy Revue 2016.

Dig Deeper (Rune) :

Kveldens høydepunkter var mange, hver på sin måte. For min del var det største høydepunktet Dig Deeper. Lokale og norske helter som virkelig fikk vist hva som bor i dette bandet. Komplett med en Einar Kaupang som stilte på krykker før konserten og på forhånd hevdet at «dette er da ikke noe problem», så kunne vi ikke annet enn peke på Dave Grohls nylige beinbruddkonsert, og ser nå at dette har startet en trend blant unge, sultne musikere.

Brekk beinet, spill dobbelt så bra.

Dig Deeper-6

Og det gjorde Dig Deeper. Jeg har ikke hørt dem bedre, fete gitarer og fete låter fylte Ole Bull, og heldigvis holdt publikum ut til siste slutt – selv om man på forhånd fryktet at mange ville ta turen hjem etter at Justin Townes Earle var ferdig i storsalen. Den gang ei, lillescenen var godt fylt opp og stemningen der nede var upåklagelig. Bassvikar Linn Frøkedal fra Low Frequency In Stereo og The Megaphonic Thrift gjorde jobben, og fungerte perfekt sammen med Kaupang og ikke minst Raymond Tungesvik bak trommene.

Hva var vel bedre enn å feire St. Hans med Dig Deeper, Rootsy og deres Rolling Revue på Ole Bull denne kvelden? Enkelt og greit; ingenting!

Dig Deeper-7

 

Klikk på ett av bildene for å se galleriet, bruk piltaster for å bla deg rundt i bildegalleriet.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here