The Rainmakers – Cover Band

The Rainmakers har alltid hatt et trumfkort i ermet – Bob Walkenhorsts eminente tekster med intelligente, kritiske og vittige betraktninger av samfunnet vi lever i. Det kortet spilles ikke denne gangen, for Kansas City gjengen har tatt en aldri så liten avstikker tilbake til dagene de ikke hadde Pat Tomek bak trommene og lånte låter fylte de mange og lange kveldene de jobbet seg oppover som særdeles hardt arbeidende og alltid svært underholdende barband i svette buler.

At gutta behersker å spille andres åndsverk er det altså ingen som helst tvil om, men som årelang fan skal jeg innrømme at jeg ikke hoppet av begeistring da nyheten om en skive bestående av kun coverlåter kom dryppende fra en regnsky. Så fikk man se låtene Bob, Rich, Pat og Jeff hadde valgt å spille inn siste uka i mars – og ble vel ikke stort klokere. Simon & Garfunkel, Steppenwolf, Elvis, David Essex, Dylan og norske DumDum Boys (hva i helvete???). Hvordan i huleste skulle de få dette til å henge sammen på en langspiller?

Hvordan låter det så når skiva – «Cover Band» (dekkende navn), omsider har krøpet frem i dagslyset?
Eller dagslys, stryk det – for skiva byr på 13 forfriskende regnbyger.

«Along Comes Mary» – En lettere psykedelisk låt fra The Association som får beholde mye av strukturen fra originalen men pakkes inn i et adskillig tøffere lydbilde som kler låta veldig godt. God stemning fra første kutt her altså.

«Rock On» – glamgrooveren fra David Essex rockes opp med rivende gitarer, funky basslinje, tung trommebeat og Walkenhorst snerrer frem tekstlinjene som om det gjaldt livet. David Essex kan ta seg en bolle, dette er slik det skal låte!

«America» – Simon & Garfunkels utsøkte melodi og harmonier er ingen åpenbar cover for et fire manns rockeorkester, men pokker heller dette funker som bare det. Fra den smått kakofoniske åpningen med orgel, munnspill og cymbalkræsj i skjønn disharmoni. Walkenhorst synger med stor innlevelse og en skjør undertone som drar deg inn i låta.
Milevis fra den vare skjønnheten i originalen men dette er like hjerteskjærende vakkert.

«Baby Don’t You Do It» – Marvin Gaye og The Rainmakers, kan det funke da? Stakkato el-gitar åpner ballet før his Ruthness legger inn en deilig basslinje og den lille mannen med den store trommelyden klasker inn FUNKdamentet som får det til å rykke iltert i dansefoten. Jeff Porter har ansvaret bak mikrofonen og leverer en insisterende og groovy vokal som hever låta et ekstra hakk. Diggbart!

«Tennessee Stud» – den gamle Jimmy Driftwood traveren har vært innom blant andre Johnny Cash, men den har garantert aldri blitt pisket over slettene som den blir i denne tapningen. The Rainmakers griper resolutt tøylene og den umiskjennelige Bo Diddley beaten som fans vil kjenne igjen fra «Information» river deg med på en heidundrande reise gjennom det ville vesten.

«You Were On My Mind» – 60-talls grupper som We Five leverte ørevennlige popsanger, men titt og ofte skortet det litt på substans i fremføringen – ordene får liksom ikke den helt rette tyngden i mine ører. Bob Walkenhorst derimot kan det der med å synge med overbevisning og injiserer en tildels forglemmelig poplåt med vitaliteten den trenger for å bli noe mer.

«Sixteen Tons» – Tennesse Ernie Ford hadde en malmfull røst på originalens «jobb til du dør i kullgruva» historie, men dæsken steike som det låter puslete i forhold til det The Rainmakers smeller til med her. Gitarer så stygge som flere omganger med juling borer seg inn i ørene som en saktegående drill og Pat Tomek slår med både storslegga og steinhakke rett på trommehinnene så det rister i skallen. Bob Walkenhorst slenger seg på med den tøffeste vokalen jeg har hørt siden mine dager som Death metal fan – du kan formelig høre det vibrere og knase i kullstøv mellom stemmebåndene hans!
Fytti helvete sier jeg bare, for en brutalt herlig blytung versjon!!!

«Suspicious Minds» – Ingen, absolutt ingen topper Elvis sin versjon av denne låta. The Rainmakers velger en litt annen tilnærming enn Kongens høydramatiske tinder og avgrunner av desperasjon, og gjør en mer resignert tolkning. En fin versjon har det blitt, akkurat passe sår og inderlig til at den lever sitt eget liv slik en god cover skal gjøre.

«Too Much of Nothing» – Bob Dylans talent som låtskriver er udiskutabelt, og når låta blir kledd opp i frynsete gitarer, tamburin, munnspill og en akkurat passe røff vokal er det bare å trampe takten.

«John Hardy» – Tradisjonell visesang får også sin plass når The Rainmakers spiller lånt materiale. Igjen får vi et røft lydbilde som sjarmerende vindskjevt følger John Hardy til galgen.

«Loving Her Was Easier» – Jeff Porter synger skjorta og resten av garderoben av Kris Kristofferson. Beefy gitarer bygger opp under låta og gjør at den tåler å spilles høyt til tross for at den har en fot i balladeland.

«Møkkamann» – Platas største «HÆ?!» øyeblikk. Hvor mange amerikanske band covrer låter av norske band liksom, særlig låter med norsk tekst!
Men joda, DumDum Boys har lenge vært en favoritt for bassist Rich Ruth og dermed falt valget på en norsk låt til skiva. Selv har jeg aldri vært stor fan av DumDum Boys, men «Møkkamann» singelen spilte jeg både høyt og ofte på vorspiel på slutten av 90-tallet. Hvordan låter det så i amerikansk tapning?
Bedre enn originalen er svaret i mine ører. Originalen er både seig og ullen, mens The Rainmakers gir gass med rockefoten hele veien og Walkenhorst glefser seg frydefullt gjennom låta inkludert godkjent norsk uttale på «møkkamann».
Kategori spell så naboen hører det!

«Monster» – Rich Ruth får æren av å avslutte skiva, både på vokal og dobro!
Steppenwolfs gamle samfunnskritiske låt er fremdeles høyaktuell i dagens USA, og helt i tråd med guttas egne synspunkter.
Vel skjønner man hvorfor Rich vanligvis ikke er vokalist i bandet, og det tok et par gjennomspillinger før denne låta satt i ørene, men dette er en grower som både groover og rocker og blir tøffere for hver avspilling.

Etter 13 coverlåter på rappen sitter jeg ikke med en følelse av å ha hørt et cover band lire av seg låter de liker, men at dette er 13 låter servert med omtanke, intelligens og spilleglede. Som det synges på slutten av «Møkkamann» – «This is MY song!», og litt sånn føles det for denne lytteren iallefall, at The Rainmakers har satt sitt eget tydelige preg på disse låtene.
Vel verdt en plass i CD hylla altså! Løp og kjøp skiva her: «COVER BAND»

«Møkkamann» musikkvideo:

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Trond Svendsen – Love Like This
Neste artikkelSpilleliste – Mai 2015
Født i feil tid i feil land men forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Vidtfavnende ører hva musikk angår, i cd hylla finner du alt fra lavmælt Americana via reinspikka pop til ymse metal sjangre. Fikler litt med design, videoredigering og annet kunstnerisk på fritiden. Topp 3 på spillelista: Bronsen går til Chris Isaak, sølvet går til Bob Walkenhorst/The Rainmakers og gullet legges beslag på av Kongen - Elvis Presley.