The Honeycutters – Me oh My

Det er ikke så ofte jeg har hygget meg så mye med en plate som jeg de to siste ukene har gjort med The Honeycutters nye album Me oh My. Et band som spiller reinspikka, ekte country, og det med en overbevisning som lett smitter over på lytteren. Skiva er et liten oppvisning i hvordan man fortsatt kan revitalisere en ofte klisjepreget sjanger og skape noe som høres kjent ut, men som lyder friskt og levende.

The Honeycutters kommer ikke fra Nashville, men faktisk Asheville i North Carolina, og frontfiguren er Amanda Anne Platt, som skriver alt av musikk, synger og spiller gitar. Og med et stødig band bak seg som trakterer mandolin, pedal steel, dobro, ukulele, munnspill og selvfølgelig bass og trommer, har man lagt klare føringer for hvordan musikken skal høres ut. Og at låtene skrives ut fra et feminint ståsted gjør noe med både musikk og ikke minst tekst. Platt ser ting som jeg er rimelig sikker på de fleste menn ikke evner å se, og det gjør også at helheten på plata skiller seg ut fra mengden.

Dette er bandets tredje utgivelse, og de har sakte bygd seg opp en trofast fanskare, og fått mye skryt fra anerkjente tidsskrift og nettsider som No Depression, Twang Nation og BeatRoute Magazine. Jeg hørte dem første gang for tre år siden når deres andre utgivelse When Bitter met Sweet kom, og den ble fort en liten favoritt. Det som manglet litt for at den virkelig ble en fulltreffer, var først og fremst en litt spinkel produksjon. Det lød rett og slett litt tynt og billig. Og det har virkelig forandret seg på Me oh My. Bandet har brukt lenger tid i studio, og Platt har selv satt seg bak spakene, med god hjelp fra erfarne Jon Ashley, og det lyder mye bedre enn forgjengeren.

Men det hjelper lite med bra produksjon om ikke også låtmaterialet holder mål. Og denne gangen faller alt på plass. The Honeycutters leverer her sin beste knippe låter, og Amanda Anne Platt står frem som en låtskriver av rang. Det som imponerer meg mest er den nevnte friskheten i melodiene. Dette er klassisk country på mange måter, men bandet klarer på mesterlig vis å ikke gå i alle de typiske fallgruvene. Redelighet er nøkkelordet her. Dette er et band som kjenner sine røtter, hedrer de gamle heltene uten å prøve å være kopier.

honeycutters 1 vintage

«Jukebox» åpner albumet, og er en sånn låt som sitter på første forsøk. I vuggende takt blir vi invitert inn i The Honeycutters verden med åpne armer. Amanda Anne Platt skriver også tekster som er godt over gjennomsnittet. Hun tyr ikke til lette løsninger, og har hele veien en historie å fortelle. The Honeycutters har i flere intervjuer uttalt at de ønsker å være et overskuddsband som først og fremst håper å få lytteren til å føle glede i både musikk og tekst. Et veldig positivt og glad orkester kan fort fremstå som overfladiske og plagsomme. Hvorfor ikke The Honeycutters overskuddmusikk irriterer meg har jeg stusset på gjennom hele perioden jeg har hørt på den nye skiva. Og jeg har kommet frem til at de fremstår såpass troverdig og ekte at jeg ikke føler meg lurt og manipulert av smil og optimisme. Det er derimot noe forfriskende over et band som ikke et øyeblikk høres sutrete og triste ut.

«All You Ever» er et av albumets store øyeblikk, både musikalsk og tekstmessig. Her tar Platt et oppgjør med folk som konsekvent er negative og mistenksomme til folk som velger å smile tilbake. Sydd sammen i en fengende låt som fort kan bli en publikumstreffer på countrystasjoner rundt om i verden.

There you are, singing Desperado in the car at night, feel so sorry for yourself, it’s just ain’t right. So you have a little cry. So tell me what the hell you gonna do, cause if you jump you probably fly.

 

Tittelsporet er albumets store ballade. Igjen får The Honeycutters til den følelsen i musikken som jeg ofte savner i dagens country. Dette er en ektefølt sang, du merker at Platt virkelig synger fra hjertet, og at tilstedeværelsen i musikken løfter låta fra å være en helt grei sak, til å bli en låt som jeg omfavner og ønsker å være i lenge.

honeycutters-2013 vintage
Om det er noe jeg kan utsette på denne skiva, må det eventuelt være lengden. Mot slutten av plata føler jeg de begynner å gjenta seg litt. Det er presset inn 14 låter, og bandet kunne nok vært litt mindre rause med mengden. Men det er egentlig et minimalt problem, for det aldri slik at jeg kjeder meg gjennom den snaue timen albumet varer. Og selv de låtene som blir litt anonyme vokser på meg etter nye runder på spilleren.

«Hearts of Men» er kanskje albumets beste låt, en sterk historie om tida som tværer opp alle, om stolthet som ødelegger folks liv og om en drøm om å starte på nytt. Og med fabelaktig pedal steel- spill fra Matt Smith, som underbygger den gripende og fabulerende teksten, blir dette fryktelig fint.

And I want to be your child again. I wanna remember when everything was new. And damn this pride that lives inside the haunted men, I wanna be hole again, I wanna be allright.

 

honeycutters_2014-193 vintage

For å få full glede av The Honeycutters må du nok være glad i klassisk country, og ikke forvente et band som eksperimenterer. Dette er country slik jeg tenker at det burde låte. Dette er ikke Americana eller Alt. Country selv om noen musikkjournalister helst vil kalle dem det. Noen ganger kan man rett og slett kalle en spade for en spade, og dette er som sagt reinspikka country, enkelt og greit. Bandet har ingen ambisjoner med å finne opp musikken på nytt, men allikevel lyder de friskere enn mange band og artister som tror de har gjort nettopp det. Noen ganger fungerer det å være dedikert til det man holder på med, og så hjelper det jo å ha en så talentfull låtskriver og vokalist som Amanda Anne Platt i sine rekker. Ta frem cowboyboots og Stetsonhatten når du setter på Me oh My. Du kan definitivt bære støvler og hatt stolt når dette orkestret spiller opp.

Kjøp albumet her

 

 

 

 

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Sons of Bill
Neste artikkelGB Blues Express – Live At The Shack Up Inn Mississippi
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here