Mandolin Orange – Such Jubilee

Mandolin Orange, se det er et navn på et band som nærmest er forpliktet til å spille folk og americana. Det er liksom ikke punk og black metal man tenker på med et slikt bandnavn. Mandolin Orange lever da også helt opp til navnet. Dette er først og fremst et band som spiller folkpop eller visepop som man ville kalt det om dette hadde vært 70-tallet. Such Jubilee er deres fjerde langspiller og duoen Andrew Marlin og Emily Frantz har med denne skiva tatt turen tilbake til sine røtter.

Ikke det at de har forandret mye på det musikalske uttrykket siden This Side of Jordan, deres forrige skive fra 2013, forøvrig en riktig så fin plate. Nei da, de fortsetter på mange måter der de slapp, men der bandet tekstmessig var preget av det rotløse livet på veien, og en rastløshet og dragning mot nye steder, har de nå snudd seg litt og ser bakover til hjem, venner og familie.

Det nye albumet til Mandolin Orange starter da også med å vende nesa hjemover til alle de øyeblikkene der man sitter med venner, utveksler meninger, diskuterer musikk, litteratur, krangler om politikk, drikker øl og tenker ikke et øyeblikk på at disse møtene en gang tar slutt, og at venner en gang blir spredd for alle vinder. Det er et vakkert vemod i tekst og melodi. Og «Old Ties and Companions» er en sjenerøs kjærlighetserklæring til de man vokser opp med og blir voksne sammen med.

Old man give me endless time / Never let these ties sever / Cause heaven knows in all this foolin’ round these times won’t last forever.

Samspillet mellom Andrew Marlin og Emily Frantz lyder om mulig enda tettere enn på tidligere plater. Felespillet til Emily og hennes utfyllende harmonier sklir velsmurt inn i Andrews vokal. Han trakterer forøvrig omtrent alt av instrumenter med unntak av fele/fiolin, men dominerer allikevel ikke produksjonen. Felespillet er til det såpass fremtredende på de fleste låtene. Skal jeg klage på noe er det vel at jeg kunne likt å høre mer av Emilie Frantz som hovedvokalist. Kun en gang sitter hun i førersetet, og det er også en et av albumets fineste øyeblikk, noe jeg kommer tilbake til. Men stort sett fungerer som sagt samspillet meget godt.

mandolin orange

Begge er fra Chapel Hills i Nord-Carolina, en liten by på rundt 60 000, som vel er mest kjent for en tragisk skyte-episode på universitetet i byen i februar i år. En episode som preget Mandolin Orange såpass at de utsatte utgivelsen av Such Jubilee en måned. De hadde da også release av albumet på selve universitetet, som en markering.

Musikken til Mandolin Orange har en svært sympatisk klang, med mye mandolin og den allerede nevnte fela. I «Setteled Down» fortsetter de tematikken om å vende tilbake til røttene. Og slik går det som en rød tråd gjennom hele albumet. Det er lett for at musikken flyter litt i hverandre når lydbildet stort sett er såpass likt fra låt til låt, og det er nok også noe av svakheten i det musikalske uttrykket til Mandolin Orange. Og dette er en plate som trenger noen gjennomspillinger. Først da setter låtene seg ordentlig, og mangfoldet og de små variasjonene blir tydeligere.

«From Now On» er i alle fall en sang som skiller seg ut, mye fordi Emily Frantz har hovedvokalen, og den er nærmere ren country enn folk i uttrykket. Igjen er det reisen hjem det handler om, og muligens fordi den skiller seg litt ut, men mest fordi det er en virkelig vakker vise, har denne blitt albumets store låt for meg. Skulle gjerne sett at Emily hadde fått litt mer plass som den ledende vokalisten.

We were misfits in this game / chase that old flame of desire / Don’t wanna live out on the road / just wanna be right by your side / But the future holds my reason / There’ll be no more looking back

«That Wrecking Ball» er et annet høydepunkt. En gammel mann går turer med sin gamle vandrestav, og en dag knekker staven. Spørsmålet er om den gamle reiser seg eller innser at han kanskje bare burde bli liggende. En mild og ettertenksom sang som ikke gjør noe stort vesen av seg, men som stadig vekk blir en av låtene jeg vender tilbake til. Det er noe i fremføringen, noe i den lette produksjonen som paradoksalt nok gir låta en tyngde.

Mandolin orange 3

Jeg må også trekke frem «Daylight» som har noe usminket og levende over seg. Et par har vært sammen i mange år, slitasjen er der, men samspillet og den fellesforståelsen de har, kommer veldig elegant frem i teksten. Andrew Marlin har en stor formidlingsevne, og det er lett å bli grepet av fortellingene hans. «Daylight» her har et anstrøk av pop’ens fengende melodilinjer, og er en av de låtene du lettest nynner etter på albumet. En øm, sterk skildring av et eldre ektepar kledd inn i en sommervarm melodi.

Mandolin Orange har fulgt opp den sterke This Side of Jordan med en ny god plate. Such Jubilee fortjener et stort publikum, og er en plate du lett kan få et svært personlig forhold til, om du lar den få litt tid og plass. En plate som lett kan bli en liten oase i et hektisk hverdagsliv. Stress ned og nyt musikken til Mandolin Orange.

Kjøp albumet her

SHARE
Forrige artikkelGiant Sand – Heartbreak Pass
Neste artikkelGeneral Forsamling – Hvis Gud Vil
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here