Kristin Andreassen – Gondolier

Kristin Andreassen, jeg tipper at det er en del som bærer nettopp det navnet i Norge. Og når jeg hørte Gondolier første gang, før jeg gjorde noe research på dama, trodde jeg det handlet om en ny norsk artist innenfor singer/songwriter-sjangeren. Ganske raskt konstaterte jeg at denne Kristin er fra USA, nærmere bestemt Portland i Oregon og bosatt i New York, men har norske aner gjennom faren som er født i Sandefjord.

Så altså, sånn omtrent halvveis norsk da altså. Nok om geografi og aner, Kristin Andreasen kom litt tidligere i år med et album som sakte har sirklet meg inn, og nå er jeg ganske fanget av denne fine plata. Kristin er en klassisk singer/songwriter, skriver alle låtene, spiller gitar og munnspill, synger og har til og med designet albumets cover selv (som forøvrig ikke er så veldig stilig). På konsert stiller hun stort sett alene med gitaren, men på denne innspillingen har hun med seg et band som gir musikken et litt mer allsidig uttrykk. Og det lyder veldig fint.

Kristin Andreassen debuterte allerede i 2007 med Kiss Me Hello, men har altså brukt 8 år på den neste skiva Gondolier. Vel, det er en sannhet med visse modifikasjoner. Hun har brukt mye av tiden de siste årene på diverse musikkprosjekter sammen med andre musikere, mest kjent er vel Uncle Earl og Sometymes Why, men fant ut i fjor at hun ville prøve å stå litt mer på egenhånd igjen.

Kristin 3

Gondolier er tekstmessig en ganske filosoferende plate. Kristin Andreassen stiller mange spørsmål om mål og mening, ofte i ganske lette naive vendinger, og hele albumet er preget av denne litt uskyldige, nysgjerrige holdning til livet. Plata lyder ganske lett og har et luftig lydbilde som passer stemmen til Kristin. Men under all den naiviteten skjuler det seg en uro over menneskets plass, og litt sånn som de Lillos og Lars Lillo Stenberg får til med sine tekster, slik synes jeg at Andreassen lykkes med sine betraktninger. Det ligger en undertekst og dybde i ordene, som kommer mer og mer frem etter hvert som de synker inn. På platas høydepunkt, tittelsporet «Gondolier (The Boat Song) kommer på mange måter essensen av hennes tanker frem.

For some reason my dreams are all about water. It replaces the concrete, I can breathe it like air. Perhaps in a past life, I was a great swimmer. Or maybe in this life, I’m destined to drown.

Musikalsk er hun innom flere sjangere, men hun er oftest innom folk og pop i en fin balansert blanding, der hun stadig nikker takknemlig mot den klassiske countrymusikken. Hun har en stemme jeg virkelig tror på og synger med et tilstedeværelse og en innstendighet som gir plata en ekstra dimensjon. Og hun er svært så leken når det gjelder lydbilde og instrumentering. Det blir aldri kjedelig i selskap med denne dama. Kristin skrev de fleste låtene på en fredelig liten øy i New Hampshire, og elvas lyd, fugler, båter og regn ble bakgrunnsteppe, og det bærer skiva klart preg av. Det er et tydelig organisk lydbilde i produksjonen.

kristin-andreassen-photo-jason-jong

Hun åpner skiva med «The Fish and The Sea», en sval låt med en underfundig tekst om å forstå at man ikke alltid klarer å se og føle helheten i ting. En hyllest til naturen, litt hippie, litt bare føtter og langt hår. Og det er en lett låt å like, der den tikker glad og luftig avgårde.

You were never lost so you couldn’t be found. We were never stopped so we couldn’t be wound. Just a kernel of corn in a big corn maze. Doesn’t see no puzzle, doesn’t need to know the way.

«Lookout» er andre singelutgivelse fra skiva, og er blant annet lista på NRK for tiden. Akkurat det overasket meg, men det kan jo ha noe med navnet hennes å gjøre. Kanskje NRK rett og slett tror hun er norsk? Låta er i alle fall en av skivas mest fengende. Refrenget sitter som støpt og igjen bruker hun naturen som metaforer for følelser. Albumets mest utpregede radiohit, så det var et lurt valg å plukke den som singel. «`Simonn» er en av sangene som er mest forankret i country. En nostalgisk vise om tiden som går, og minnene som aldri skal ebbe ut.

I’ve got a memory, so strong of Indian summer and a corny old song, babe.

Kristin Andreassen gjorde mye av det man kaller body percussion, noe som ble litt av et varemerke på hennes første album fra 2007. Den eneste gang hun bruker dette virkemiddelet på det nye albumet, er på platas mest rolige øyeblikk «How The Water Walks», en låt som beveger seg svært så forsiktig fremover. Her får hun virkelig vist sin stemmeprakt. Hun synger høyt oppe i oktavene, og det er noe drømmende og uangripelig i stemningen på denne lille låta.

«The New Ground» fortsetter litt der forrige låt slapp. Nok en svært rolig og flyktig låt. Her harmoniserer hun med seg selv, og det lyder igjen som en sval sommerdrøm. Stemmen hennes er laget for slike melodier. «Azela» var første singel fra albumet, og kom ut allerede i fjor høst. En tidløs melodi, kunne fint med noen justeringer i arrangement og lydbilde, vært en låt skrevet for 70 år siden. Og Kristin synger med en lett jazzfeeling som understreker det tidløse.

kristin 4

Tittelsporet har som nevnt allerede vært min favoritt på skiva. Her skjer det mye spennende i lydbilde, og melodien er kanskje den mest originale på plata. Igjen leker hun med utrykket, og leverer en tekst som får meg til å følge ekstra nøye med. Fine vokalharmonier og et orgel som bygger opp låta. «Gondlier (The Boat Song)» er virkelig en båtreise, i en liten båt, vel og merke. Jeg gynger lett frem og tilbake sammen med bandet og Kristin.

And you row & row & row your boat on down the baby river. Row it oh so gently, as though life were but a dream.

I «Sunny above the Clouds» høres hun ut som en ung Emmylou Harris. Ikke så country, men med samme klangen i stemmen. Hun utstråler en ro i musikken, som også minner meg om Harris. Det skulle vært gøy å hørt Kristin Andreassen gjort en tolkning av en av Emmylous låter. Melodien i «The Apple Song» er full sommer. En låt som oser av varme late dager i sola. Teksten handler om ei jente som alltid er for sent ute til det meste her i livet. En vemodig varm vise om en som ikke følger strømmen.

If you gave her eight days a week, she’d hold out for nine.

«Some Do» er siste låt ut på plata, og på en måte oppsummerer Kristin Andreassen tema på skiva. Livet, kjærligheten, naturen opg alle disse evige spørsmålene om eksistens og mening. Noen finner aldri en trygg havn, noen blir der ute på havet, i de store bølgene og kjemper hele livet på å finne balansen. Mens andre sitter hele livet på land, trygt under skyggen av et stort løvtre og ser dovent på at livet rusler forbi. Jeg liker Kristins små fabuleringer og tanker om livet. Og «Some Do» er en vakker avsluttningslåt.

Not every oyster hides a pearl. Some questions don’t want an answer. If you’re counting all the raindrops, some never find the thirsty grass. But some do.

Kristin Andreassen har levert en sterk plate full av underfundige tanker og vakre lette melodier. Men dette er ikke en skive som bekymrer seg over tilværelsens uutholdige letthet, den tilbyr lytteren en ro og en balanse gjennom ti vakre komposisjoner uten å bli innholdsløs og kjedelig. Det er tyngde i tekst og melodi, selv om det virker lett og skjørt. Gondolier er herved anbefalt til alle som har lyst på en drøy halvtimes pause fra stresset der ute. Og trenger du mer er det bare å starte plata på nytt.

Plata kan du kjøpe her


 

 

SHARE
Forrige artikkelUna – Scars
Neste artikkelFredagsvideo: Trond Svendsen – Love Like This
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here