GISKE består av Alex Rinde, Rune Berg og Ronnie MAG Larsen, som de fleste av oss kjenner som 3/5 av legendariske The Margarets. Etter at The Margarets gikk i oppløsning, fortsatte trioen, som lenge kalte seg Rune, Ronnie & Alex, å turnére med Rikskonsertene. Etterhvert begynte låtene å hope seg opp i skrivebordsskuffen, og behovet for å gi ut ny plate meldte seg. En plate som skulle høres ut slik The Margarets hørtes ut i sin spede barndom på 90-tallet. Det nye bandnavnet ble naturlig nok GISKE, og på mange måter er sirkelen sluttet for slektningene og barndomsvennene fra sagaøya Giske utenfor Ålesund som debuterer med Carousel Magic Spell.

GISKE-AlexDe to andre medlemmene fra The Margarets, Ante Giskeødegård og Lars Berg Giskeødegård har stor suksess med Momentium, som står bak Sommerfesten, Jugendfest, Ålesund Live, Terminalen og Ocean Sound Recordings. Ronnie MAG Larsen er forfatter, blogger, lærer og Facebooks klokeste mann. Rune Berg driver det utmerkede (og særdeles travle) studioet Lydbroderiet, lager plater for seg selv og andre – og spiller på et uttall av de fineste platene utgitt de siste årene. Alex løftet nylig på lokket overfor Sunnmørsposten, og forteller om sykdommen som satte en stopper for The Margarets ikke bare én, men to ganger. Ronnie har blogget om hvordan Alex la mange av vokalsporene på første take og om frykten for at dette er hans siste innspilling.

GISKE. Carousel Magic Spell. The Margarets. Alex. Ronnie. Rune. Ante. Lars. De er der alle sammen, i skyggene av denne platen, selv om ikke alle deltar aktivt. Det er umulig for meg å skrive en «objektiv» anmeldelse av denne platen, la det være klart med en eneste gang. Disse musikerne, dette bandet, denne historien betyr så ufattelig mye for meg, at jeg aldri vil kunne se dette utenfra og kunne hevde objektivitet.

Takket være et spørsmål fra Finn Bjelke om jeg kunne snekre en enkel webside for et band fra Giske, har jeg hengt rundt i utkanten av denne gjengen siden runde 2 med The Margarets startet i 1999. Snekret websider, timeslange telefonsamtaler om musikk, verden og livet, festet og sett konserter, hjulpet med å drikke opp ølet til hovedbandet på Hulen – den gang The Margarets var oppvarmere for 22 Pistepirkko – og selvsagt spilt platene i filler og småbiter. Ikke fordi gjengen fra Giske var (og er) verdens hyggeligste mennesker som ALDRI gir opp – men ene og alene fordi gjengen fra Giske var (og er!) en gjeng ufattelig talentfulle musikere og låtskrivere – som lager filleristende fengende melodier like enkelt som vi andre tar på et par sko.

Jeg ble sammen med min kone på en fest hos Ante, med Alex som DJ og Rune som heiagjeng og skjenkeansvarlig. The Margarets spilte naturlig nok i bryllupet vårt, og tok like godt med seg Frode Grytten i gave (vi fikk dessverre ikke beholde ham). Jeg har så utrolig mange gode minner om alt The Margarets har gitt meg, og denne historien gjør det også umulig å «anmelde» Carousel Magic Spell. Så la meg heller fortelle om platen. Mine inntrykk. Som jeg likevel håper holder vann. Jeg har slått opp med musikere som har skuffet meg før på plate (hei, Ryan Adams), som jeg tidligere har elsket dypt og inderlig. Så jeg innbiller meg at jeg har gangsyn nok til å høre om musikken fortsatt er verdt å bruke tid på, til tross for personlig historie og gamle minner. Og nettopp derfor har jeg heller ikke latt noen av de andre i redaksjonen få skrive dette. The Margarets var MITT band, og det er jaggu Giske blitt også! Så jeg gjør det sjøl. La det heller bli en personlig anbefaling.

Det skal også innrømmes at jeg har fått høre en og annen låtsnutt gjennom prosessen. Og har hatt tilgang til å lytte på platen i noen måneder allerede. Jeg har lyttet. Jeg har lagt fra meg. Jeg har lyttet på nytt, og grått en liten tåre, og lyttet nok en gang. Det blir naturlig nok mye referanser til The Margarets i denne artikkelen. For meg er dette en naturlig forlengelse av det bandet som så dagens lys i 1991, igjen i 1999 etter at Finn Bjelke hadde etterlyst dem på radio, og som fortsatte som en trio i The Margarets – akustisk, deretter som  Rune, Ronnie & Alex og nå som GISKE.

Carousel Magic Spell er i hovedsak sammensatt av låter signert Rune Berg & Alex Rinde, men det finnes også låter fra helt tilbake fra The Margarets spede begynnelse på denne platen. Jeg har enorm respekt for Alex Rinde som musiker, vokalist og ikke minst som person og musikkjenner. Og når han sier at dette er det beste han, Rune og Ronnie har gjort siden The Margarets blåste oss i bakken med What Kept You?, så kan jeg ikke si meg annet enn helt enig.

Jeg er i perioder tilbøyelig til å hevde at dette er den fineste platen som noen sinne er laget. Av og til er den det… kanskje alltid… men i hvertfall noen ganger. Alex har skrevet sine aller beste tekster, og Rune har laget akkurat den perfekte platen til å kle tekstene og melodiene. For en enkel mann fra bygda, som gjerne velger seg musikk som består av mann-med-rufsete-stemme-med-kassegitar, så er det så deilig å høre Bergs elegante produksjon. Alt har sin faste plass, og alle instrumenter gis nok rom til å skinne – samtidig som de kompletterer hverandre – uten at noe blir hektisk eller rotete.

Carousel Magic Spell åpner med «Join Me In Song In The Garden» – platens beste tekst, og Alex Rindes fløyelsmyke og uttrykksfulle stemme forteller om en hagefest med gamle venner, som på mange måter oppsummerer følelsen av å få mer musikk fra Giske. Omgitt av gamle venner så oppfriskes gamle minner og gamle historier, det er sang, musikk og gode følelser. Gamle drømmer får nytt liv, om enn for en liten stund. Jeg nevnte en liten tåre i innledningen. Den kommer som oftes i løpet av denne sangen. Gamle venner fra både The Margarets (Simen Mæhlum på trommer) og Number Seven Deli (Per Amund Solberg på bass og Johnny Hide på vokal) setter preg på låten, både musikalsk og i form av tilstedeværelse.

Long lost friends, near and far
It’s been a very long time, 
Most have changed, while some remain,
pretty much the same.
You never escaped my mind

GISKE-pressefoto1«Always Looking For A Friendly Face» handler om å søke etter omfattende svar, når det enkleste kanskje bare er å lete etter et vennlig ansikt i den store mengden.

Rune Berg løp etter sigende rundt på Giske med en opptaker og fanget naturlyder, og vi hører dem flere steder på platen. Som intro på «Join me…» og i starten av tittelsporet «Carousel Magic Spell». Her er Rindes nyfunne inspirasjon fra Britisk Folk Revival meget fremtredende, noe Asbjørn Ribes Cembalo gjør sitt til å sørge for – i kombinasjon med Rune Bergs akustiske og trolig noe alternativt stemte gitar.

Vi får mer britiskinspirert lyd i «My Name Is November», der både lydbilde og struktur ville gjort både Incredible String Band og Fairport Convention lettbeinte og glade til sinns. En sang om høst, om bladene som faller, kulden som kommer snikende – hvordan endringen til mørkere tider  likevel bærer lovnader om noe nytt og positivt. Det er på sin plass å påpeke Ronnie MAG Larsens bidrag på platen. Perkusjonister blir gjerne tatt for gitt i et lydbilde – men prøv å fjerne en perkusjonist fra lydbildet og hør én gang til. Larsen tilfører utrolig mye med tilsynelatende enkle midler, og Berg vet å gi de små lydperlene plass i musikken.

Mine to favorittspor på Carousel Magic Spell vil bli liggende rygg i rygg på den kommende vinylplaten (utgivelse til høsten):

Siste låt på side A er «The Sun Barely Sets». En «gammel» låt fra Margaretskatalogen, der Rune Bergs gitar og Hallvard Steinhovdens Cello er det amerikanerne ville kalt «haunting». Alex’ vokal går rett i hjertet, og den nydelige stemningen har med seg garantier om sommer, varme og lange, lyse kvelder med gode venner. Fantastisk tekst, nydelig melodi og en helt overjordisk musikalsk opplevelse.

Side B starter med «The Lovelight Lingers», som har alt det som gjorde at vi falt pladask for The Margarets i sin tid. Refrengteft som få, en melodi som klistrer seg til hjernebarken, og en tekst som gir oss noe å tenke på. Perfeksjon i en enkel, men likevel så komplisert, popsang.

The lovelight lingers
There’s an aging face in the mirror
Staring back at you
With a sense of loss and failure 
And there’s no way you can see
The light that used to be

Fuglesang åpner nydelige «Wanderin'». En trad. låt arrangert av Rune Berg, og som har funnet seg et perfekt rom på denne platen. Åge Reite spiller en helt perfekt banjo, og Johnny Hide legger et overjordisk vokalbidrag i en fantstisk duett med Alex Rinde. Munnspillet fra Jørund Fluge Samuelsen er perfekt i samspill med Reites banjo og trekkspill, og vi får rett og slett en perle av en låt servert på gullfat. 

Apropos duett; Therese Aune (up and coming singer/songwriter med fersk EP i bagasjen) legger beslag på oppmerksomheten i «Strangers In A New Town» – der hennes drømmende vokal legger seg perfekt ved siden av Alex’ Rindes stemme. Låten kjenner vi i utgangspunktet fra singelen Rune, Ronnie & Alex ga ut i 2012. Den gang var det ikke en duett, men valget om å gjøre den på nytt på denne måten var nok 100% korrekt og vel så det.

Julesangen «Winter Waltz» var side B på nevnte single, og har også fått plass på platen – også litt ombygget. Ja, jeg kaller det julesang. Mitt mangeårige maseprosjekt om å få Rune Berg til å lage juleplate, vil før eller siden bære frukter – men inntil videre er det låtene «Christmas In A Northern Town» fra The Margarets Look For Love, og denne sangen om vinter og snø som får være en del av min offisielle julemusikk-samling.

GISKE avslutter med «On The Day». Teksten snakker om viktigheten av å ta et valg. Riktig eller galt, veien blir til på bakgrunn av valgene man tar… Rune Berg leverer et ufattelig saftig gitarspor tatt rett ut fra et film noir-soundtrack og en lekker autoharp som jeg, og Steinhovdens cello er monumental.

The steps that you take will lead you there.
On the day that you find out, what will you do 
Could be the day of your life but,  it’s all up to you.

Carousel Magic Spell er en av de fineste platene jeg eier. Mye på grunn av mine personlige minner som kan knyttes til bakgrunnen for låtene og musikken. Men mest fordi dette er så utrolig fint. Hvis musikk først skal betegnes som vakker, så er denne samlingen låter skoleeksempelet på vakker musikk. Berg har rett og slett overgått seg selv i produsentstolen denne gangen, det er så mange nydelige lag med instrumenter som balanserer hverandre perfekt – der alle utfyller hverandre og vokalen, samtidig som de gir egenart til hver enkelt melodi.

Jeg elsker denne platen. GISKE = LOVE! Tusen takk for at dere finnes og lager musikk til oss.

Kjøp på iTunes. På CD hos Platekompaniet. Besøk GISKE på Facebook. (Platen gis ut på vinyl til høsten)

 

GISKE - ALEX2

SHARE
Forrige artikkelThe Northern Belle – The Northern Belle
Neste artikkelFredagsvideo: Daniel Romano – The One That Got Away (came back today)
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

4 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here