Daniel Romano – live på Garage, Bergen – 30.05.2015

Omkring 150 smilende Bergensere ble lørdag kveld forflyttet til en svett og svingende Honky Tonk et sted i USA en gang på 50-tallet. Daniel Romano stilte seg opp med sitt Trilliums Band, og overbeviste alle de oppmøtte om hvem som for tiden er sjefen innenfor genuin amerikansk countrymusikk. Det må altså en kanadier til for å gjøre det skikkelig.

Det kunne virke som om bandet hadde hatt en strabasiøs tur over fjellet denne lørdagen, for det tok bortimot en time før Romano «oppdaget» at han hadde et publikum. Ikke dermed sagt at han spilte på autopilot, men han vekslet ikke ett eneste ord med publikum før han plutselig så oss, og begynte å småmumle litt mellom låtene. Etterhver tødde han grundig opp, og skravlet i vei som om vi skulle være gamle kjente hele gjengen.

Etter konserten overhørte jeg en samtale på toalettet, den gikk omtrent som følger: Toalettgjest1: «Steintøft å bare spille TO låter fra platene sine!». Toalettgjest2: «Takk og pris! Jeg trodde det bare var jeg som var helt utafor, og ikke kjente igjen noen av låtene»…

Daniel Romano2

For Romano spilte i oppunder 2 timer, og rundt 20 låter – og spilte så vidt jeg har klart å oppsummere TRE låter fra sine fire tidligere plater. «A New Love» fra Come Cry With Me, «Hard On You» fra Sleep Beneath The Willow og «Runner» fra Daniel, Fred & Julie.

Resten av konserten var satt sammen av fire låter fra den kommende platen – som i livetapning låt temmelig rått – og også ganske så annerledes enn den elegant produserte platen som kommer til sommeren. «Old Fires Die», «Strange Faces», «The One That Got Away (Came Back Today)» og «I’m Gonna Teach You» er alle hentet fra den nye platen.

Vi fikk  altså servert en kveld som stort sett bestod av uinnspilt og slik sett ukjent materiale. Og det var helt perfekt! Lydbildet varierte fra det mest autentiske Hank Williams-soundet, via Tom Petty, John Mellencamp og til et lekende og eksperimenterende Grateful Dead. I sentrum var selvsagt Daniel Romanos ufattelig kule stemme, og ikke minst den aldeles utsøkte Aaron Goldstein på pedal steel.

En ting som slo meg, var hvordan Romano og The Trillums Band klarer å låte så samspilte, og samtidig se så laidback og uinteresserte ut. Rytmeseksjonen er tight som rævhølet til en mygg, og nevnte Goldstein leverer varene så det holder. Hele veien uten at de knapt nok kaster et blikk på hverandre. Det er ingen kommunikasjon å spore på scenen utover det at alle kjenner sin plass i lydbildet, og leverer sine deler akkurat der de skal. Samtidig låter det friskt og levende, og man kan se at de koser seg herfra til månen.

Høydepunktene for min egen del var nok «More Love From A Stranger» – I get more happiness from a bottle, and get more love from a stranger... og deretter en av de beste låtene som er laget på denne siden av 1980; «Best Man» – om mannen som er forlover i elskerinnens bryllup. Der hun gifter seg med hans beste venn. Som han sa; «This will probably be on an album in… 4-5 years time».

Kveldens skuffelsen var at han hadde fjernet barten… men til gjengjeld hadde han Peter Stormares karakter fra Prison Break på trommer. Så alt veier opp på et vis.

For etter fullgått konsert, og hans forhåndsannonserte to ekstranumre – så ville trampeklappen og hoiingen ingen ende ta, og Romano måtte rope bandet sitt tilbake på scenen for én ekstra låt. Noget på sparket trøkket de igang en gnistrende versjon av George Jones’ «If Drinkin’ Don’t Kill Me (her memory will)» – til stormende jubel.

Romano virket å kose seg stort i Bergen, og signerte villig vekk plater – og slo av en prat med alle som tok turen bort etter konserten. Han var veldig fornøyd med mottagelsen, og lovet å ta turen tilbake så snart anledningen bød seg. Jeg tror Bergen vil stå klar med åpne armer, for maken til countrykonsert har vi ikke fått i denne byen på mange år. Jeg vil påstå at dette var mye jevnere og bedre enn selveste Sturgill Simpsons sagnomsuste konsert på Madam Felle i fjor.

 

Daniel Romano3

 

 

 

https://www.youtube.com/watch?v=0DoiXoeW_40

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Daniel Romano – The One That Got Away (came back today)
Neste artikkelSugarcane Jane – Dirt Road’s End
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here