Lee Harvey Osmond – Beautiful Scars

Det lages heldigvis fortsatt eksperimentelle, eksentriske og eklektiske americana og rockeplater som er såpass komplekse at de først fanger lytterens oppmerksomhet først etter noen runder i spilleren. Tom Wilson fra Blackie and the Rodeo Kings har et eget prosjekt, sitt eget hjertebarn, Lee Harvey Osmond, som gir ut slike plater. Plater han selv karakteriserer som acid folk musikk, med alle sine små psykedeliske drypp midt inne i all harmonien. Dette er musikk som krever både sterke hjerter og uredde sinn, akkurat slik vi mennesker liker å tro at vi har.

Albumet Beautiful Scars er Wilsons tredje under Lee Harvey Osmond monikeren og er produsert av Michael Timmins fra Cowboy Junkies. At dette albumet så langt er et av årets mest spennende fra Canada er ikke akkurat en overdrivelse. Helt fra åpningen, den sju minutter lange «Loser Without Your Love» og til enden av saligheten, bender, skrur og vrir Wilson låtene sine gjennom en altoppslukende hengemyr. Hadde det eksistert en sjanger med navn canadian swamp music, så er ihvertfall Wilsons «Shake The Hand» allerede en klassiker innen sjangeren.

Wilson har også rekruttert den alltid brilliante Aaron Goldstein på pedal steel og slidegitar. Goldstein er uten sammenligning Canadas heteste steelgitarist for tiden, mannen spiller eller har spilt med artister som Daniel Romano, Cowboy Junkies, Elliott Brood med flere og er like solid uansett stilart eller hvor han måtte dukke opp. På de to rolige og vakre låtene, «Hey Hey Hey» og «How Does It Feel», krydrer Goldstein låtene til sin helt egen smak med sin fortryllende strengebending. Det kan vel strengt tatt ikke gjøres bedre?

Wilson åler seg gjennom sitt eget mudder, sakte framover i hver enkelt låt, det er ofte dystert og mørkt der han befinner seg. Det handler ofte om hvordan fortiden innhenter hovedpersonen og den andre siden er aldri langt unna. Noen ganger er det veldig komplekst til å være americana eller folk musikk, andre ganger er det med største enkelhet og selvfølge at melodiene kommer trillende ut av høytalerne. Timmins og Wilson har laget et album som definitivt er blant de mest spennende musikalske landskap jeg har oppsøkt i løpet av dette året.

Spesielle stemninger fordrer ofte at man eksperimenterer litt ekstra med arrangementer og produksjon og det er fort gjort å tråkke over en grense for hva de fleste kan tåle. Man kunne for eksempel være tilbøyelig til å tro at fløyten i «Black Spruce» var litt i overkant av hva som kan tillates i 2015, men dette er så smakfullt gjort at det nesten er umulig å kritisere. Hva hadde vel en småpsykedelisk og nervepirrende søndagsmorgen vært uten låter som denne?

All eksperimentering til side, Wilson avslutter med helakustiske «Bottom of Our Love», en tradisjonell låt i god gammel singer/songwriter tradisjon i retning av Earle/Van Zandt. En perfekt avslutning på et album som er annerledes og tøft nok til å skille seg ut i mengden av utgivelser.

Kjøp Beautiful Scars digitalt eller som CD her.

SHARE
Forrige artikkelStørksen – All The Good Things
Neste artikkelJosh Brooks – Tall Tales
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here