Josh Rouse – The Embers of Time

Å høre på en ny skive av Josh Rouse er som å få et liten forsmak på sommeren som ligger der foran oss, varm og behagelig. Musikken til Rouse minner meg om en mild sommerbris. Den sitter godt i øret og jeg tror neppe det finnes mange som direkte misliker musikken til Josh Rouse. Og der ligger vel også fallgruven.


En så likendes kar som Rouse kan ofte bli oppfattet som for lett og overfladisk, og derfor også litt kjedelig. Jeg tenkte selv litt sånn førtse gang jeg hørte Josh Rouse tilbake i 2004. Jeg hadde akkurat blitt anbefalt 1972, Rouse fjerde album som kom på høsten året før, og som ifølge en kollega var en av de fineste platene han hadde hørt på lenge. Jeg kjøpte rett og slett skiva uten å høre på den, jeg stolte på at min kollega hadde rett. Men etter et par runder i CD-spilleren var jeg litt i tvil. Jo visst var det fint, men var det ikke også ganske kjedelig? Musikken fløt liksom sakte forbi uten at jeg klarte helt å få tak i den. Kanskje nettopp som den sommerbrisen. Behagelig, men vanskelig å få tak på. Men så skjedde det noe, flere av låtene begynte å feste seg. og etter en ukes tid tok jeg plata med i bilen. Vi skulle på biltur langs svenskekysten, og ganske raskt spilte vi bare Josh Rouse. Alle var enig om at dette var sommermusikk slik den burde lyde og plata ble sommeren 2004’s store soundtrack. Siden har jeg aldri tenkt at Josh Rouse er for tam. Han har noe som gjør at han skiller seg fra den gjennomsnittlige snille, hyggelige singer/songwriter, han skriver nemlig svært fengende, smittsomme hooks som gjør at sangene etter hvert  blir værende i hukommelsen, og man ønsker å høre dem igjen. Kombinerer det med tekster som går langt utenpå de fleste artister, og der har du kvalitetene som Rouse besitter.

Josh Rouse har vært min venn siden den gang, og nå 11 år senere er han ute med det som vel må være hans ellevte album, The Embers of Time, og jeg skal ikke nekte for at jeg virkelig har gledet meg. At den kommer akkurat sånn passe tidsnok til at dagene er blitt lysere og varmere passer helt perfekt, for Josh Rouse er fortsatt sommer for meg. Musikken hans er svaberg, grilling, badestrender og lange bilturer med alle vinduene rullet ned. Josh har de siste par årene vendt litt tilbake til stemningen og lydbile som man fant på de tidligere albumene som nevnte 1972 og Nashville. Det virker som Rouse og produsent Brad Jones har funnet litt tilbake til det som fungerte så bra på de utgivelsene. Jeg hadde litt av denne følelsen med forrige album The Happiness Waltz også, men der den skiva var relativt ujevn står The Embers of Time fjellstøtt.

Josh-Rouse

«Some days I’m Golden» har vært ute som en forsmak til den nye skiva noen uker, og har definitivt fått meg til å glede meg litt ekstra. En klassisk Rouse-låt. Den svever nesten avgårde, og Rouse svært bekvemme stemme luller meg inn i både minner om fordums låter og lovnader om at nye ting fra mannen er på gang. Og tekstmessig leverer han virkelig her. Jeg kan ikke bli annet enn glad.

“Some days I’m golden, other days I’m bad. All depends on the weather and how many drinks I’ve had.”

Nå har jeg hatt den nye skiva på repeat noen dager, og kan slå fast, uten å være det spor overasket, at mannen leverer nok en plate jeg kommer til å bli svært glad i. Og det som kanskje er ekstra gledelig er at han denne gangen kommer med ti helstøpte komposisjoner. De siste utgivelsene til Rouse har absolutt hatt mange fine øyeblikk, men det har vært til dels litt mye pausefyll, spesielt på de to siste utgivelsene. Men denne gangen er det kvalitet over hele fjøla. Ikke et øyeblikk i løpet av de drøye 33 minuttene føler jeg er brukt på unødvendigheter. Så vidt jeg kan bedømme er dette den beste plata Josh Rouse har levert siden den tvers gjennom fabelaktige Nashville fra 2005, ja, kanskje er den til og med hakket bedre.

Det som hever plata ekstra er at Rouse denne gangen virkelig leverer også når det gjelder tekstene. Hans hverdagsbetrakninger og små øyeblikksbilder har blitt enda et hakk skarpere og jeg sitter igjen ikke bare med en skive full av vakker sommermusikk, men også noe bilder og historier som virkelig er gode å ta med seg. Mye melankoli, og alltid med et glimt av humor. Og så leverer han kanskje sin beste låt siden «It’s The Nighttime» fra nevnte Nashville. «Time» er et lite mesterverk. Jeg kommer tilbake til den.

josh rouse 3

Josh Rouse sier selv at han i forkant av denne skiva gikk gjennom en midtlivskrise, måtte for første gang ta steget inn i terapi og behandling på grunn av angst og depresjon, og det bærer også tekstene preg av. Ikke på den måten at de er tunge og dystre, mer reflekterende og tankevekkende og definitivt preget av en mann som ikke sitter på så mange svar, men derimot har minst tusen spørsmål. Og det er også noe av filosofien i lyrikken, det å innse at man kanskje ikke skal behøve svar og forklaring på alt. Det er som sagt en dybde i tekstene her som er ekstra sterkt til stede og gjør denne skiva til noe helt spesielt. Når han avrunder plata med optimistiske «Crystal Falls» oppsummerer han også på en måte hele albumet med denne tekstlinja:

“The Embers of time keep on burning, push me forward to the light. Slowly I keep on learning. If only I could get it right.”

Jeg har nevnt åpningslåta «Some days I’m Golden». Neste spor «Too many Things on my Mind» med sin inntagende munnspillintro og lett latinskinspirert rytmer er en vinner. Og jeg nynner med fra første linje. Tekstmessig er den slett ikke så sorgløs som melodien indikerer, og den friksjonen det skaper kler låta ekstra godt. Og det kommer gull på gull. «New Young» er akkurat så bra som jeg kan ønske meg Josh Rouse. Dette er pop i verdensklasse, rett og slett. Og en hyllest til 70-tallets store singer/songwriters som Paul Simon (selvfølgelig), Nick Drake og Townes Van Zandt. En tidløs og bedårende, ja, jeg mener faktisk bedårende sang. Gud bedre, det er vanskelig å beskrive hvor fint dette er.

josh_rouse1

Som sagt, alle låtene på The Embers of Time holder et nesten uanstendig høyt nivå, og jeg kunne ha skrevet lange avhandlinger om de fleste av dem. Jeg skulle i alle fall ønske at jeg kunne det. Men jeg får prøve å begrense meg litt, så jeg må gjøre et lite utvalg. «Time» er allerede nevnt, men må få enda litt mer skryt. Jeg har spilt denne låta sikkert ti ganger, og bare gleder meg stort til å gjøre det igjen. Det er en sval og mild låt slik Josh Rouse sanger stort sett er. Samtidig rommer den en dybde som imponerer meg. Teksten er så skjør, så sår, men allikevel sterk som en bjørn, og minner meg mye om den stemningen The Band får til med sin klassiske «The Weight». Dette er rastløs melankoli på høyt nivå og er en låt som burde bli obligatorisk på alle spillelister over 2015’s beste sanger. Jeg kan garantere at den ikke lar seg slå ut uansett hva som måtte komme det neste halvåret.

«How am I Supposed to look, how am I supposed to feel, when Time has been telling me who to love and where to go. And Time keeps on pushing me for the wrong down the road.»

Duetten med Jessie Baylin må også nevnes. «Phessant Feather» tikker av gårde i et flyktig vemod, og gir meg lette frysninger, ikke minst takket være Baylins vakre stemme. Mellomspillet med strykere og stemningen generelt i låta minner meg om Belle & Sebastian på sitt aller fineste. Og så er det linjen som åpner låta, og blir også gjentatt flere ganger. En tekstlinje som på mange måter griper tak i den problemstillingen Rouse ofte vender tilbake til på dette albumet:

«Am I a hunter or a fox?»

Josh Rouse har bodd i Spania de siste ni årene med spansk kone og etterhvert to barn, og det å bo i et fremmed land, lengten tilbake til røttene og følelsen av isolasjon og fremmedgjøring beskriver han på en sterk måte i «Ex-Pat Blues», albumets mest nedstemte øyeblikk. Josh Rouse tør å stille seg helt naken følelsesmessig og slikt blir det ofte god musikk av. Også her gjør han bruk av strykere som gir låta en ekstra tyngde som understreker stemningen. Dette er sangen som har vokst mest i løpet av de dagene jeg har hatt selskap av albumet. De første gjennomlyttingene passerte den nesten umerkelig, men så ble jeg svært så oppmerksom på denne lille skatten av en sang etterhvert, heldigvis.

Josh-Rouse-3-by-Allen-Clark-

Siste melodi, nevnte «Crystal falls», tøffer avgårde i et optimistisk tempo. Rouse rister vemodet av seg, ser fremover uten frykt, men fortsatt med mange ubesvarte spørsmål, og viser samtidig at han har blitt en klokere og mer moden artist de siste årene. Motgangen har tydelig gjort han også godt. Låtens tema får meg forøvrig til å tenke på en tekstlinje fra Lars Winnerbäcks fantastiske «Elden»:

«Är det jobbigt att tiden går och man blir äldre, eller kul att vara med?»

Jeg tenker at Josh Rouse ville nikket og sagt seg enig i at det tross alt er kul att vara med, selv om man må tåle noen nedturer på veien. Rouse har hatt et tøft seilas i 2014, men leverer altså i 2015 sin kanskje aller beste skive med The Embers of Time. Det står det jaggu mye respekt av, og jeg for min del har blitt om mulig enda mer glad i Josh Rouse.

Plata kan du kjøpe her

 

 

 

 

SHARE
Forrige artikkelBohannons – Black Cross, Black Shield
Neste artikkelRichie Furay – Hand in Hand
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here