Jesse Malin – New York Before The War

Det er fem år siden Jesse Malin ga ut Love To Life. Og de årene har han brukt godt. Låter har blitt skrevet, konserter har blitt spilt. Han har besøkt Oslo en rekke ganger både før og etter at han var med Ryan Adams på comebackturneen og trollbandt Folketeateret i Oslo. Han er tilbake i Oslo i mai, når han spiller på Crossroad Club 27. mai.

Han hadde ett mål når han gikk i studio for å spille inn New York Before The War, og det var å lage sin beste plate til dags dato. Nå skal ikke jeg bedømme om han har klart akkurat det. Eller, når jeg tenker meg om, så er det jo faktisk akkurat det jeg skal gjøre. For Jesse Malin har klart det kunststykket å faktisk gi ut sitt beste album. Det er ikke mange forunt å lage et så utrolig album som debuten The Fine Art of Self Destruction, det er enda mer imponerende å faktisk toppe den platen.

New York Before The War åpner med låten «The Dreamers», der et illevarslende piano som legger grunnlaget for Jesse Malins intense vokal, som vrenger sjelen sin på denne platen. Vi aner hvor dette bærer, og forventer en plate som utforsker de dypeste delen av Malins musikalske sinn.

Og så fader «The Dreamers» ut, og en leende Malin kan høres over trommene; «I don’t know how this get’s started…  (litt mer rytmisk korringering…» yeah!!». Og så fyrer bandet på alle sylindere over et Paul Simonsk bassriff i «Addicted». Et bassriff som bare driver låten inn i den uendelige rockehimmelen. «Paul Simon møter Ramones» har Malin beskrevet denne låten som, og det er temmelig forståelig…

Han synger om New York, endringer og oppveksten. Hvordan byen endrer seg, og ikke til det bedre. Hvordan livet hans har utviklet seg i takt – eller kanskje heller i utakt – med byen. Født og oppvokst som han er i New York, så er dette helt klart en hyllest til byen, samtidig som det er et rop om hjelp på New Yorks vegne. En av de fineste låtene i år, helt klart!

And the band played on and on
And the band played all the sadness of my youth

Malin og bandet øser på i «Turn Up The Mains», og jeg får en The Hooters møter Springsteen-følelse når trøkket klistrer oss til veggen og nekter å slippe oss ned før Malin har fortalt oss det han ønsker.

Referansene er mange på denne platen. Malin har sine røtter i punken, og «Oh Sheena» er naturlig nok et nikk til «Sheena Is A Punk Rocker». There’s a world outside if you want it, sier Malin, og inviterer Sheena med seg på reisen gjennom livet.

Glitter in the Gutter hadde han med seg The Boss, denne gangen tar han med seg Alejandro Escovedo, Peter Buck fra R.E.M., Craig Finn fra Hold Steady og Wayne Kramer fra MC5. Temmelig perfekte valg til låtene de bidrar på.

Apropos referanser; «She’s So Dangerous» oser vintage Ryan Adams, i den grad man kan kalle en såpass ung artist for vintage. Malin gjør alt rett der Adams gjorde alt feil på comeback-rockeplaten, og tenåringsangsten som fortsatt driver låtmaterialet til allerede 47 år gammel Jesse Malin er en fryd for øret. Gitarsoloen på låten bare løfter og løfter og løfter seg, og det seige kompet er så deilig perfekt. Platens beste spor? Korrekt gjettet!

Det er vanskelig å unngå å sammenligne dette med Ryan Adams, også sett i lys av historien de har sammen – og det faktum at bassist Cathrine Popper spilte i The Cardinals i det bandets beste periode. Låter som «The Year I Was Born», «Bent Up», «She Don’t Love Me Now» er låter som gjerne kunne funnet plass på Ryan Adams plater i hans bedre og mer kreative periode rundt Love is Hell tiden. Men Malin har sitt eget sound og en unik stemme. Kombinert med et låtskrivertalent som kan dette med å beskrive følelser og stemninger fra hverdagen rundt seg så lander han hele tiden fjellstøtt. Nevnte «Bent Up» er forøvrig en meget sterk, siste hilsen til en venn og bandkollega som døde av en overdose.

Og når man først er inne på savn, tap og låtskrivertalent. «I Would Do It For You» er virkelig verdt å nevne i den sammenhengen. En rolig ballade som er et intenst ønske om å finne tilbake til noe som en gang var, en stabilitet som en gang fantes. Som kanskje fortsatt er der, og det haster å finne det tilbake. Gitarene minner meg om Dylans «You Ain’t Goin’ Nowhere».

Oh, here we go. Do it one more time
Pack your bags and go. Meet me down tonight.
Oh, don’t be late. Time ain’t on our side.

 

Jesse Malin. Hans fineste plate siden «The True Art of Self Destruction», og noen dager er den altså enda finere…

27. mai spiller han på Crossroads Club i Oslo.

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: John Moreland – Cherokee
Neste artikkelAllison Moorer – Down to Believing
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here