Jack Stillwater – The Farmer Trilogy; Part One The Farmer

Jack Stillwater bør nå begynne å bli et kjent band for de fleste som frekventerer Dust of Daylight sine sider, countryrockere som de er. Bandet har drevet på i snart et tiår, med ymse besetninger og en rekke godtfolk involvert. De albumdebuterte i 2009 med den spreke skiva «Jack Stillwater». Her klasket de til med steelgitar, fele, vakre harmonier, stilfulle melodier, og en pondus som fikk meg som lytter til å tenke at dette var karer som hadde vært lenge i businissen. Ei akkurat passe variert skive gjorde meg nysgjerrige på denne gjengen, og et «forhold» var etablert fra dag én.

I 2012 kom de med oppfølgeren «Muddy River», og selv om bandet fortsatt var styrt av den utmerkede låtskriveren, gitaristen og vokalisten Terje Espenes, så var det noe nytt ved bandet. Det var noe mer elektrisk over det hele; der debuten hadde et piano med på reisen var dette nå byttet ut med keyboards, fela som lå pent og pyntelig i bakgrunnen var nå blitt aggressiv og flyttet langt fram, bokser ble koblet til gitarene, og i det hele tatt virket lydbildet mer hissig enn på debuten. Uten at bandet endret retning i voldsom grad. I tillegg fikk de et par hits her i heimen, i den spreke og deppavakre «When Her Eyes Go Black» og låten som kunne vært skrevet av John Hiatt, stilfulle «Long Way Home».

Etter «Muddy River» har Jack Stillwater spilt en rekke konserter, de har figurert på flere festivaler, bl.a. Buktafestivalen der jeg selvsagt fikk med meg det fine settet de gjorde. Og så har Terje vært over dammen på noe så interessant som et låtskriverseminar med ingen ringere enn Steve Earle. Dette har om ikke annet inspirert såpass at Terje & co har gått løs på sitt til nå største prosjekt, prosjektet som undertegnede har hatt gleden av å lytte til de siste dagene – The Farmer Trilogi.

«Part One The Farmer» er altså begynnelsen på dette konseptalbumet som til slutt skal kompletteres av tre EP’er. Tema er den norske utvandringen til bl.a. USA, og i løpet av det neste året skal fortellingen som starter i 1825 avsluttes et stykke utpå 1900-tallet. «The Farmer» tar for seg bonden som søker seg til varmere og mer frodige forhold, den neste delen, «The Travel», vil etter alt å dømme konsentrere seg om de ofte strabasiøse seilingene over Atlanteren, mens siste del, «The New Life», forhåpentligvis vil konstatere at emigreringen til slutt endte bra for våre folk.

Dagens mannskap består av nevnte Espenes på gitar og sang, Morten Huseby som kjører på med mer gitar og koring, Arne Harald Foss bak trommesettet og med mer koring, og endelig Odd Inge Rand på bass og som siste korist. I tillegg bidrar John Ole Morken med ymse feler på åpningslåten «The Farmer». Albumet er spilt inn i Halden i smått legendariske Athletic Sound, studioet med en merittliste få kan matche i Norden. Her har The Lust O Rama, DumDum Boys, Madrugada, Motorpsycho, Raga Rockers, Camaros, CC Cowboys, St. Thomas, Tellusalie, Tommy Tokyo og Yum Yums spilt inn skiver, sånn bare for å prike borti noen artister som har gjort jobben i Kai Ø. Andersen sitt nydelige studio. Andersen overtar stafettpinnen fra Christer Krogh, rockeren fra Grand Café som produserte «Muddy River». Og det har han pinadø gjort meget elegangt og lekkert.

 I see the grindstone standin’ across the yard
It’ll make my blade sharp and my hands grow hard
Got my caddle waitin’ beyond the hill
Have no fortune – don’t think I ever will
..
I got fruits and berries growing from the wine
Golden acres, mister, and they’re all mine
Got a boat down by the riverside
Got a horse and tonite we’re gonna ride

Jack-Stillwater-3_smallEn dyp tone setter stemningen i This Farmer’s Life fra start, og får kjapt selskap av et lekkert, akustisk fingerspill. Espenes synger vakkert og klart, som han har for vane, og får usedvanlig kraftfull og flott korhjelp av resten av bandet i refrenget, et mannskor som virkelig gjør susen. Ferden begynner her hjemme i Norge, der hovedpersonen skuer ut over gården sin, og konstaterer at gravstøtta etter kjerringa, faren eller i verste fall et barn vekker minner om noen som har vært kjær. Han vet at arbeidet som skal følge ham resten av livet kommer til å bli beinhardt og aldri vil gjøre ham til en riking. Trommer og bass kommer inn før andreverset, et effektfullt og stilg grep som er med på å poengtere at scena endrer seg. Jeg ser for meg at vår mann får et brev som gjør ham oppmerksom på at livet er langt mer rosenrødt et annet sted, og som en edensk fristelse rapporteres det om frukt og bær, egne marker, båt ved elvebredden, og en hest som til og med kan brukes til fritidssysler. Med andre ord er livet der mer enn et ørkesløst slit, og kan by på goder leilendingen hjemme i Norge bare kan drømme om. Er det rart halve bondestanden i landet tok føttene, eventuelt båten, fatt?

Jack Stillwater åpner sin musikalske fortelling i et landskap som vil være kjent for de av dere som kjenner til Tom Russell. Fela til Morken gir undertegnede mange av de samme følelsene som jeg fikk da Russell slapp fin-fine «The Man From God Knows Where». Mulig det er tema som gjør noe med skallen min, men samtidig er stemmebruken til Terje tidvis lik Russell sin klare og vakre vokal, og sjangermessig er dette definitivt det som i årevis har vært kategorisert som alt.country, americana eller singer/songwriter.

She did leave me on that morning
Never told me where she went
So fair and beautiful then like always
With a restlessness that the devil had sent

All day I used my hands for labour
And I’d turn the soil to crops
Then I’d cut ‘em down come September
When that harvest moon turned up

Pulling Me Down byr på ei kjip kjerring som rett og slett stikker av fra bonden sin, sannsynligvis fordi hun ikke er særlig gira på et liv som ikke kan føre til rikdom og haraball. Hun var ei rastløs og vakker dame, av sorten som stikker når hun begjærer noe annet, og som etterlater karen sorgtung og knust. Og selvsagt får hun skylden for tørken som rammer, for at avlingen går i dass, og for at han ender opp med å fylle dagene med lengsel, hat og elendighet.

Låten fungerer som en forlengelse av åpningssporet, og mange av de samme tricksa ligger på lur her. To rolige vers akkompagnert av en kassegitar, for så å kjøre på med trommer, bass og mannskor fra første refreng. I tillegg er det ei fele som lurer i bakgrunnen her, ei fele jeg antar trakteres av Morken. Jeg synes tidvis dette minner om noe Darden Smith kunne gjort rundt 1990, det er definitivt spor av Gram Parsons her, og jeg vil anta at Espenes har fått sine doser av 70-tallets West Coast Rock, som Jackson Browne, Eagles og Fleetwood Mac.

Så følger en noe forvrengt gitar, ei taktfast tromme, en Espenes som henter stemmen noe lengre ned i mageregionen, og Harvest Time er i gang. Vi beveger oss over i den springsteenske verden, og i denne verden trives definitivt Jack Stillwater i.

I’m walking these fields
They are ripe with golden corn
The house I live in is the house I was born
It’s been a while now
Since you went down the line
Now, you’re on my mind every year come harvest time

Tema vris en tanke, og nå er det savn som gjelder. Det er lett å tenke seg at kona er borte, muligens den samme rastløse og ville vi møtte i foregående låt. Han sjekker hennes barndomshjem om kveldene, føler pusten hennes på huden, og synes at dagene blir lange. Kjærlighetssorg er tøft, og det går definitivt utover arbeidsinnsatsen til noen og enhver. Ikke enkelt når man livnærer seg som bonde. Det blir liksom lite mat på bordet av sånn.

Restauration avslutter del én av reisen vår sammen med Jack Stillwater. En nydelig instrumental som skal fungere som en overgang til den neste EP’en, «The Travel». Og det funker så det holder. Fela er fortsatt med, jeg tror pinadø en fuzzpedal er koblet inn, og ekkoeffekten på tampen etterlater tonene hengende i lufta. Det gir en følelse av en låt i transit, dette er en melodi som gir meg lyst til å høre del to umiddelbart, og en komposisjon som bryter akkurat nok med de tre første låtene til å pirre nysgjerrigheten for fortsettelsen. Jeg aner at tempo vil øke når neste EP skal spilles inn om kort tid, og jeg innbiller meg at kompgutta vil svette mer i Athletic Studio under arbeidet med «The Travel».

Her er det bare å satse på at Jack Stillwater durer på, får neste EP i boks fort som fy, og avslutter prosjektet like sterkt som de nå har startet det. Og så håper jeg at de tar seg en tur nordover til sommeren. At de finner en pub på Senja med en scene som kler dem. Midnattsola kan gjerne varme såpass at ølglasset dugger nattestid. Ser for meg at det skjer i Torsken eller Gryllefjord. Amen.

På grunn av sperrefrister og sånn moro, så kan vi ikke spille noe fra den kommende EPen, men til gjengjeld kan vi by på premiere på EPen neste fredag – så følg med. Inntil videre kan dere nyte «When Her Eyes Go Black» fra forrige plate Muddy River.

SHARE
Forrige artikkelNy single fra The Northern Belle – «Don’t You Go, Don’t You Dare»
Neste artikkelFredagsvideo: John Moreland – Cherokee
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

3 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here