Great Lake Swimmers – A Forest of Arms

Hva i all verden har skjedd med Great Lake Swimmers? Dette grasiøse, vevre kanadiske orkestret som lullet meg så behagelig inn i gode tilstander på album som Bodies and Minds for ti år siden. Jeg husker jeg var fullstendig overveldet av låter som «I Could be Nothing» og «Song for the Angels». Frontmannen Tony Dekkers nesten hviskende vokal, og et band som spilte det som best kan beskrives som organisk musikk. Det dunstet mose, skog og store innsjøer av platene deres i den perioden. Det var nesten spøkelsesaktig vakkert. Nå er de ute med sitt sjette album, A Forest of Arms, og har tydelig både et ønske og en ambisjon om å bli oppdaget av et større publikum.

Og hvem kan egentlig kritisere dem for det? Drømmer ikke de fleste band om det virkelig store gjennombruddet? Great Lake Swimmers har ikke blitt stormannsgale, de slår ikke på den berømmelige stortromma, men de har sluttet å hviske, og de lyder ikke så organisk lenger. La oss kalle det en utvikling, for det er ikke sånn at dette kommer veldig plutselig. New Wild Everywhere, deres forrige utgivelse viste tydelig retningen de staket opp. På A Forest of Arms tar de et skritt videre mot å bli et mer tilgjengelig band for folk flest, og er definitivt deres mest kommersielle album så langt.

Det åpner med «Something Like a Storm», som er en låt du nynner med på etter første gjennomhøring. Jeg hører små ekko av Mumford & Sons og dets like når Dekker synger «La la la la la la la» i refrenget akkompagnert av en forsiktig banjo, og strykere som overtar. Jeg er litt rystet, ikke fordi det er dårlig, men fordi det er såpass skamløst fengende. Vil Great Lake Swimmers ut til massene tror jeg de er på rett vei med låter som dette.

greatlakeswimmers

«Zero in the City» er også en flørt med popmusikken. Mye ekko i lydbilde, lag på lag med vokal, og nok en sang som sitter rett i øra. Det er også en oppbruddsang med en tekst som viser hvor god Tony Dekker fortsatt er med ord.

«Oh you’ve been here before. Minus one. It’s split and it’s done»

Så er det noe igjen av det bandet som jeg en gang ble så glad i? Jo, for all del. Stemmen til Tony Dekker er så særegen at den klarer å gi meg den følelsen selv om lydbilde nå er ganske annerledes. Og etter noen runder med skiva er det som noe kjent som ikke har med Great Lake Swimmers (fra nå av GLS) å gjøre, begynner å komme til overflaten. Og jo visst, plutselig hører jeg det tydelig. GLS minner meg mer og mer om R.E.M. Et band jeg har hatt et lidenskapelig forhold til gjennom flere ti-år. Michael Stipe og Tony Dekker har noe av den samme klangen i stemmen, det har jeg jo lagt merke til før, men nå lyder også musikken litt som R.E.M. spesielt når de er i det mer mollstemte hjørnet. Låter som «Shaking all Over», «One More Change at the Red Cape» og «A Bird Flew Inside the House» har klare kryssreferanser til Stipe og gjengen fra Athens. Jeg tror ikke GLS sikter seg inn som arvtagerne til R.E.M., men det kan være veien å gå for å nå ut, og la det være sagt, det lyder slett ikke som en kopi av R.E.M., på ingen måte. Men det er samme stemning og låtoppbygging, og ikke minst det der med stemmene til Dekker og Stipe.

GLS var et band med et unikt særpreg når jeg oppdaget dem for ti år siden, og derfor er det rart å sitte her å høre et band som først og fremst minner meg om andre band. Heldigvis tryller de frem litt god gammel magi med «Don’t Leave me Hanging», en vakker serenade som har alle de elementene som jeg en gang falt sånn for. Er det bare jeg som vil ha alt slik det en gang var? Ønsker jeg ikke at bandet utvikler seg? Jeg kjenner at jeg blir litt usikker. For det er ingen tvil om at jeg synes det er finest når de høres ut som de gjorde på Bodies and Minds.

gls cd_bodiesandminds

Jeg hentet frem de platene jeg er veldig glad i, hørte gjennom dem et par ganger, og tenkte at jeg på den måten ble litt klokere. Og det hjalp. Det nye, litt mer popete lydbilde virket litt friskere når jeg så satt på den nye skiva igjen. Det føles nesten som en brytekamp med bandet, det jeg har holdt på med de siste ukene. «A Jukebox in a Desert of Snow» er en av låtene som får meg til å innse at GLS kan ha godt av å fornye seg. Her klarer de å kombinere det fengende nye, ganske melodiøse med en relativt kompleks melodistruktur, og dermed får jeg noe å tygge litt på, samtidig som jeg lett tramper takten.

De vender blikket igjen tilbake med «The Great Bear», en låt som med små virkemidler griper tak i meg, og gir meg nok en gang den gode følelsen. Men det rare er at det først er i siste låt på albumet at alt sammen smelter sammen i en enhet der fortid og nåtid spiller sammen. De avslutter med samme låt som åpner albumet. «Something Like a storm» i en litt annen mer akustisk versjon, med en annen tittel, «Expecting You», og det jeg ikke var i stand til å høre første gangen, virker nå selvsagt og opplagt. Dette er jo på mange måter Great Lake Swimmers slik de en gang hørtes ut, og ikke minst slik de nå høres ut. Jeg vet ikke om dette med å spille inn samme låt med to forskjellige titler var ment å forvirre eller oppklare, men for meg ble det øyeblikket da jeg fant tilbake til bandet helt og holdent. Et lite gyllent øyeblikk. Og er du som leser forvirret etter dette, så kan jeg love at jeg er mer enn forvirret, nesten litt omtåket og ikke så lite perpleks.

great-lake-swimmers

A Forest of Arms er en skive jeg har måtte jobbe med. Har du aldri hørt GLS før, så vil du nok ha det litt enklere enn undertegnede. For GLS vil videre, ut til folket, og etter litt om og men, så bøyer jeg av og kaster meg på toget, eller rettere sagt i sjøen. Jeg innser at dette har blitt en ganske fin plate, en plate jeg nok kommer til spille mer enn jeg regnet med etter de første rundene. Om de får sitt store gjennombrudd med denne skiva, se det får vi svaret på i løpet av et par – tre måneder, tenker jeg.

Plata kjøper du her

 

 

 

 

SHARE
Forrige artikkelSpilleliste – April 2015
Neste artikkelLiz Longley – Liz Longley
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here