Gill Landry – Gill Landry

Gill Landry har siden 2004 vært en del av Old Crow Medicine Show, men har også levert noen virkelig solide utgivelser under eget navn. Nå er han igjen tilbake på egen hånd og kommer med, så vidt jeg kan bedømme, sin beste solo-skive så langt.


Jeg har alltid vært svak for Gill Landrys bidrag i Old Crow Medicine Show. Spesielt de gangene han har tatt seg av det vokale. Han er også en eminent banjo-picker og trakterer gitar bedre enn de fleste. Men det er låtskriveren og vokalist Gill Landry som virkelig får skinne på denne plata. For Landry har en stemme som fint kunnet vært spesiallaget for melankolsk folk og americana. Og når han nå for tredje gang står på egne ben, viser han seg fra sin beste side.

Fine folk har også med seg denne gangen. Nick Etwell fra Mumford & Sons bidrar på trompet på et par låter, Robert Ellis spiller gitar både her og der, og sammen med Laura Marling gjør Landry «Take This Body», som er en av de fineste duetter jeg har hørt på en god stund. Det er alltid lurt å henge med bra musikere, men det er uten tvil Landry selv som drar det tyngste lasset, som det seg hør og bør på en soloskive.

gill_landry 2

Han åpner like godt med en kort begravelseshymne. «Funeral In My Heart» er en støvete landeveissang om tapte tider og knuste drømmer. Og uten store fakter har Landry oppsummert et levd liv på under to minutter. Det lyder mindre folk og mer Americana når Landry er på egen hånd. Der Old Crow svært ofte er tradisjonsbundet, er Landry musikalske uttrykk mer åpent. På «Just Like You» har han laget en fengende låt med et lett pop-hook. Albumets mest umiddelbare, og låta med størst potensiale for å nå det brede lag av folket. Og det må jo bli bra når man namedropper Charles Bukowski i teksten.

«I had a dream. I was back in New Orleans and everything was as it seem at the time. You were there, sitting in a kitchen chair, reading Bukowski in your underwear, lookin’ fine»

«Waiting for your Love» er pur vellyd bakt inn en melankolsk ballade, og stemmen til Landry er så nærværende at jeg kjenner nervetrådene i ryggen spiller med. Vakkert. «Emily» starter som en serenade, men Landry gjør et taktskifte midt i låta og gir den en ekstra dimensjon. Jeg liker at han eksperimenterer litt med låtstrukturer. Det gjør lytteropplevelsen mer uforutsigbar. Nevnte «Take This Body» er virkelig en låt full av vemod og sårhet. Når Laura Marling synger seg inn i andre verset og stemmene smelter sammen i refrenget er gåsehud eneste vettuge ordet. «Fennario» tar oss med til Rio Grandes bredder. Vi er på den meksikanske siden av elva. Så vidt jeg vet er ikke Fennario et sted som eksisterer, men er allikevel nevnt i sanger av artister som Joan Baez og Grateful Dead og av forfattere som Steven Brust. Men som sagt, ut fra stemningen i låta vil jeg tippe Fennario burde ligge nære Juarez i Mexico. En sterk låt som har klare referanser til både Calexico og Tom Russell.

gill_landry 4

«Lost Love» har også litt av det meksikanske preget, mest fordi Nick Etwell blåser opp opptil flere trompeter i refrenget. Og med strykere i verset har denne sangen en litt tidløs stil og stemning. «Lately Right Now» minner meg om hvor bra Gill Landry lyder klokka 04 på natta, når jeg gir opp å prøve å sove og setter på meg øretelefoner for å høre litt mer på Landrys nye album. Sjeldent har det vært laget en mer perfekt nattlåt.

«Leavin’ Town is easy to do. It’s the hangin’ around, waiting for you. Mary, I wish you come round, cause lately I need you right now»

«Long Road» er smidd etter samme lest som flere av de foregående låter. Jeg klarer ikke helt å finne en særegen greie i denne låta før han i mellomspillet mellom refrenget og verset bryter opp, går dypere ned i stemmeleie og et spøkelsesaktig hammondorgel gir låta en nesten truende grunntone. Og så kommer det en orgelsolo som er så sår og mollstemt at det gjør nesten vondt å høre på.

gill landry 4

«Bad Love» er omtrent så sliten som tittelen indikerer. Gill Landry begynner å gå litt på tomgang og jeg føler vel at selv om albumet slett ikke varer særlig lenge (37 minutter) så er avslutningen med tre låter i nesten samme tempo og stemningsleie en liten overkill. Landry kunne rett og slett ha tjent på å satt sammen albumet litt annerledes og kanskje bare kuttet «Bad Love».

Når det er sagt kan jeg konstatere at dette er et album som virkelig viser frem Gill Landrys talent som låtskriver og vokalist. Låter som «Just Like You» og «Take This Body» er helt i toppklasse. Og når resten også holder høy standard er det liten tvil om at Landry virkelig har levert med sitt selvtitulerte nye soloalbum.

Plata kan du kjøpe her

 

 

 

 

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Calexico – Falling From the Sky
Neste artikkelBohannons – Black Cross, Black Shield
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here